Pasientene trenger en samhandlingsreform
Vi må tilrettelegge for møteplasser, boligfelleskap og meningsfylte fellesaktiviteter med naturopplevelser og kulturell aktivitet. Dette kan vi lykkes med hvis vi trekker pasientene med i løsningene som myndige medborgere.
Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.
KOMMUNEHELSE-KOMMENTAREN: Werner Christie, lege og tidligere helseminister for Ap. Førstelektor ved BI og NTNU og fagansvarlig for Nasjonal Lederutdanning for Kommunehelsetjenesten ved BI
HVA ER OPPDRAGET til kommunehelsetjenesten? Leve hele Livet! På den måten som er viktig for deg! Dette er nå bestillingen fra våre myndigheter. Intet mindre. Det er et omfattende mandat, og det innebærer mye mer enn den yrkesrollen helsearbeidere og folk flest til nå har sett for seg for kommunens helseprofesjoner.
Vi skal ikke bare ha ansvar for pasientenes sykdomsbehandling og omsorg for deres helseutfordringer. Vi skal også ha medansvar for deres samlede velvære i livet, det som i engelsk faglitteratur kalles «Well-Being». Det kan passe å oversette ordet til Vel-Ferd på norsk, med henvisning til at vi ønsker hverandre «Far Vel».
PÅ EGNE PREMISSER. Kommunehelsetjenesten har dermed fått et nærmest eksistensielt oppdrag. Vi skal tilrettelegge for at hver enkelt kan ha et så godt og meningsfylt liv som mulig. På egne premisser. Noen vil hevde at dette går langt utover rimelige oppgaver for det offentlige. Og at det er et inngrep i den enkeltes ansvar og frihet. Ikke desto mindre er det en høyreorientert regjering som har lansert visjonen.
Oppdraget er likevel ikke unaturlig for en offentlig institusjon som kommunen. Begrepet «kommune» henspiller jo nettopp på felles oppgaver vi løser i felleskap. Det grunnleggende oppdraget er å tilrettelegge for at vi får tilgang til tjenester og rammebetingelser slik at vi i frihet kan velge en god vei gjennom livet etter eget ønske. Få andre land har en helhetlig primærhelsetjeneste så integrert i et samorganisert og politisk styrt lokalsamfunn. Våre kommuner har et optimalt utgangspunkt for oppgaven.
TILHØRIGHET. Vi er flinke til å ivareta individuelle tjenester, både forebygging og behandling, og til å møte folk med helseproblem med personlig oppfølging og omsorg. Vi har sikret funksjonshemmede og kronisk syke boliger, institusjoner og nødvendig pleie. Vi har lagt til rette for at hver enkelt skal kunne klare seg selv best mulig i egen tilværelse, gjerne i en universell bolig. Men i vår iver etter å legge til rette for at folk skal klare seg selv og ha et selvstendig liv, har vi til nå oversett et av menneskenes mest grunnleggende behov: Behovet for tilhørighet.
I vår iver etter å legge til rette for at folk skal ha et selvstendig liv, har vi oversett behovet for tilhørighet
Sosiologen Zygmunt Baumann har sagt: «It is not independence, but interdependence that gives meaning to life». Når svært mange erfarne helseledere nå rapporterer at 80 prosent av behovene i hjemmetjenestene har sammenheng med ensomhet og isolasjon, bør vi vurdere kursen videre.
EN SVEKKELSE. Vi deler pasientene våre inn i kliniske kategorier som PU, psykiatri og rus og organiserer tjenestene og botilbudene i samsvar med det. Vi har prioritert å etablere små såkalte bofelleskap for folk med samme funksjonshemming. Men de har som ofte ikke særlig tilrettelegging for felleskap. Dermed har vi også begrenset muligheten for spontant sosialt samvær med medborgere av andre kategorier med kompenserende kapasitet og kompetanse.
Vi har på mange måter svekket folks sosiale kapital i stedet for å styrke mulighetene for et trygghetsskapende og mestringsforsterkende naturlig felleskap. Særlig for de av våre klienter som trenger det mest: Funksjonshemmede og omsorgstrengende som har mistet eller hatt begrensede muligheter til å bygge og beholde et bredt og helsebyggende sosialt nettverk.
INTEGRERING. Av disse og mange andre grunner er utenforskap, ensomhet og isolasjon blitt en av våre største utfordringer i moderne samfunn for gode liv med Well-Being og VelFerd. Ensomhet og isolasjon er i seg selv sykdomsbefordrende og øker behovet for tjenester og omsorg. For svært mange av våre mest sårbare klientgrupper er ensomhet, isolasjon og utenforskap et grunnleggende problem.
Vi trenger altså nå en omfattende samhandlingsreform for pasientene. Vi må tilrettelegge for møteplasser, boligfelleskap og meningsfylte fellesaktiviteter med naturopplevelser og kulturell aktivitet. Dette kan vi bare lykkes med om vi trekker pasientene med i løsningene som myndige medborgere. Og det finnes ingen bedre organisasjoner til å ta ansvar for dette enn norske kommuner. De har mandat og ansvar for det meste av det som er viktig i folks liv.
Denne muligheten må vi bruke til å bygge mer felleskap mellom mennesker, hindre utenforskap og bidra til integrering i gode sosiale nettverk.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 10/2019
