Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Nok nå

Bestemmer vi oss endelig for å splitte opp virksomheten ved Norges største akuttsykehus, er det vanskelig å se noen vei tilbake.

Annons:
Christian Grimsgaard

JOBB-KOMMENTAREN: Christian Grimsgaard, overlege ved håndseksjonen på ortopedisk avdeling ved OUS og tillitsvalgt i Helse Sør-Øst

ETTER MANGE ÅR som skribent her i Dagens Medisins arbeidslivsspalte har jeg kommet til at jeg trenger avløsning. Jeg husker ikke lenger hva jeg tidligere har omtalt; mine mange meninger fortoner seg som en grøt, eller som en filmsnutt i uavbrutt repetisjon. Ikke minst i OUS-saken.

At man ikke kan gjøre rede for hva som har skjedd, eller har vært skrevet, leder jo tankene i retning av kognitiv svikt. Men det er ikke bare min egen skyld – like mye alle andres.

OPPDRAG FRA OVEN. Å fremheve fag, involvering, tillitsbasert og stedlig ledelse – og korte linjer – vekker begeistring blant mange ansatte, men er likevel å svømme motstrøms. Vi kan predikere om bedre trivsel og drift i mindre enheter, men for temmelig døve overordnede ører. Vi betoner betydningen av fagets plass, av medvirkning og samling «i bånn», men ser at oppdraget fra oven blir stadig mer detaljert innrettet – uten hensyn til hverdagen i sykehusene. Vi kan rope om stedlig ledelse til vi blir blå, men likevel ser vi at fjernstyringen brer ytterligere om seg, senest i Nord-Trøndelag. Selv når Stortinget griper inn – som da de instruerte om stedlig ledelse – etterlates det ikke synlige spor i sykehusene.

En sitter igjen med et inntrykk av at sektorens ledere bekjenner seg til et annet evangelium enn dem som jobber ute i pasientbehandlingen (har jeg skrevet dette før?) – og når vi forfekter våre ulike meninger, er vi ikke i det samme rommet. Bare glimtvis oppnås kontakt og gjensidige samlende erkjennelser. Vi møtes, men møtes ikke egentlig.

Den siste meldingen fra oven er at Finnmarkssykehuset skal underlegges UNN. Etter overordnet dekret gis det i praksis pålegg om lengre lederlinjer og fraværende ledelse. Helse Nord skal nå bare ha tre underliggende sykehus-foretak. Hvor skal dette ende?

PÅ ULIKE KLODER. Å målbære kritikk av dagens organisering, oppleves som et sisyfosarbeid. Så når gjentakelsene griper om seg, er det altså ikke bare min skyld, men like mye uttrykk for det grunnleggende problemet med at vi er på ulike kloder.

Den tråeste materien har vært den ulykksalige prosessen i Oslo. Etter ti år med vyer har vi oppnådd å legge ned et sykehus, som vi nå vil bygge opp igjen. Vi har vært igjennom ulike usannsynlige løsningsforslag for hvordan driften mellom Ullevål og Rikshospitalet kan samordnes. Planene som nå ligger på bordet, er restene etter ledelsens storstilte Campus-plan: Når full samling på Gaustad ikke lot seg gjøre, bygger vi i stedet alt det vi får plass til på nordsiden av Ringveien, og resten får vi legge på den tomta vi klarer å fremskaffe på Sinsen.

PLASSMANGELEN. Resultatet er en løsning som få andre ønsker seg enn noen få dedikerte i sykehusets øverste ledelse. På Gaustad blir det ikke plass til å samle fagområdene som bør samles, og underlaget for traumevirksomheten blir for smått. Vi får et høyspesialisert sykehus med de mest avanserte funksjoner, mens hovedbolken av pasienter skal tilhøre lokalsykehuset på Aker. Begge tomtene er for trange – og lite fleksible.

“Inntrykket er at sektorens ledere bekjenner seg til et annet evangelium enn dem som jobber ute i pasientbehandlingen. Kan noen i de øvre etasjer fatte interesse for helheten i dagens planer om å utviklingen sykehusene?”

Og vi har ingen løsning for det aller viktigste; plass nok til pasientene. Når bydelene fra Ullevål skal over til Aker, blir det ikke plass til hele Groruddalen på det nye akuttsykehuset.

I fusjonens første dager var vi innom lignende løsningsforslag, da en forsøkte å samle høyspesialiserte funksjoner på Gaustad. En rekke fagområder så på mulighetene for å samles i den mest moderne bygningsmassen. Problemet var da, som nå, at plassen ikke strakk til, og at forslagene ville bryte opp akuttsløyfene.

TILBAKE I GRØFTA. Etter hendelsene 22. juli ble det klart for de fleste at vi hadde et robust og høykompetent akuttsykehus som klarte å håndtere selv den mest dramatiske og uforutsette hendelsen vi hittil har opplevd. Stemmer som var ivrige etter å bryte opp dette miljøet, forstummet. Men noen år etter har vi ramlet tilbake i den samme grøfta igjen.

Ti år har gått og brakt ansatte i OUS foran et løsningsforslag uten forankring, og som vekker lite begeistring i sykehuset. Det er på høy tid å se seg om etter andre løsninger, som er sterkere forankret i fagmiljøene og i pasientenes behov. Aker bør gjenopprettes som et godt lokalsykehus – ikke for Ullevåls bydeler – men for Groruddalen.

Samordning av virksomheten mellom Rikshospitalet og Ullevål lar seg neppe gjennomføre på en god nok måte ved å flytte akuttsykehuset til Gaustad. Vi bør i stedet se på muligheten for en gradvis samling på Ullevål-tomta – i nye bygg – for den delen av virksomheten som bør samles.

NOK TIL ALLE? Det ligger et lønnlig håp om at noen i de øvre etasjer fatter interesse for helheten i dagens planer for utviklingen av sykehusene, ikke minst i Helse Sør-Øst. Vi står foran en oppgavevekst i sektoren vi ikke tidligere har vært ute for. Rådata viser en behovsøkning på 40 prosent de neste femten årene.

Bestemmer vi oss endelig for å legge ned og splitte opp virksomheten ved Norges største akuttsykehus, er det vanskelig å se noen vei tilbake. Vi binder oss da også til investeringer i en størrelsesorden på 50 milliarder kroner i Oslo – og må være forberedt på at det kan bli skrint i de andre sykehusene de neste ti-årene.

Men også dette har jeg vel skrevet før, og det er på tide å sende stafettpinnen videre.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 04/2019

Kommentarer

  • Sven Richard Haugvik 26.02.2019 18.02.59

    Lege

    Sett fra grasrota befestes et inntrykk av en OCD-aktig bestiller–utfører-logikk, hvor statens styringskrav meisles i oppdragsdokumenter til RHFene som oversetter disse videre til de lokale helseforetakene og et ukjent antall sykehus. Prop. 1 S (2018-2019) er omfattende og inkluderer flere titalls ulike og spesifiserte aktivitetskrav som etter SR overskygger utfordringene i norske kommuner. Inkrementell budsjettering med en svak kopling til strategiske mål som vanskelig kan måles. Velferdselementet i øko.modellen blir borte når direktørene skal tjene penger og avskrive underskudd på smarte måter. HF er blitt bukken og staten har havresekken, hvor i båsen hestene bites av samme slag. Derfor presses nå inn nye styringsverktøy slik at foretakene framstår som moderne «fashion making» for å lappe på dette. Hadde det ikke vært for alle disse pasientene så hadde vi hatt akkurat nok å gjøre, hører jeg ironisk fra lokale HF. Hvem er forresten denne fastlegen som stadig henviser elendig(het)?

  • Rolf Kirschner 25.02.2019 15.40.10

    Lege

    Som vanlig et fornuftig innlegg fra Christian-ikke tegn til kognitiv svikt her! Hadde håpet at noen av de som styrte og som følger dem som "...I Hameln" hadde tatt til same fornuften!

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!