Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Digitale krøtterstier

En journal inneholder svært mye informasjon, og vi ser ikke skogen for bare trær. Hva trenger pasient, lege, pleier, pårørende aller mest?

Annons:
Jon Hareide Aarbakke

Innlegg: Jon Hareide Aarbakke, rådgiver

I DISKUSJONEN om «Én innbygger – én journal» er det lett å havne i et polarisert spor. Jeg kjenner fristelsen selv, men i stedet for å spå om en dyster fremtid, vil jeg kort vise til fortidens havarerte prosjekter på det samme området (NHS), og dernest skrive noen ord om hvordan tankesett fanger oss og hvor slikt fangenskap kan føre hen.

For en dekade siden hadde jeg en av de sentrale rollene i e-resept som ansvarlig arkitekt 2005–2007 – to intense, krevende, lærerike år. Vi spesifiserte informasjonsmodellen i e-resept fra et «forretningsperspektiv», og løsningen er en suksess. Så langt så godt.

KONTROLL. Løsningen som ble skapt, var preget av premissene for den. Det var flere, men tungtveiende var RTV, Nav og Helfos behov for bedre kontroll med refusjon av blåresepter. Med elektroniske resepter ble kjeden fra rekvirent til oppgjør etterprøvbar ved hjelp av elektroniske signaturer. E-resept har en rekke andre positive egenskaper, som enkelhet for bruker, rask fornyelse av resepter med mer, men dette er ikke tema her.

“Når vi nå utreder ulike felles journalløsninger for ulike deler av helsetjenesten, bør vi se oss i bakspeilet: Gjør vi den samme feilen en gang til? ”

Et viktig aspekt ved legemiddelbruk var derimot ikke inkludert – pasientens legemiddelliste. Når alt kommer til alt, er ikke en resept annet enn en endring av pasientens legemiddelliste. For den tilfeldige bruker av preparater – eksempelvis en antibiotikakur – er forskjellen mellom en ren reseptløsning og en elektronisk legemiddelliste uten betydning. Men for den som til enhver tid bruker ett eller flere medikamenter, er forskjellen avgjørende.

SE I BAKSPEILET! For den som er inn og ut av sykehus og behandles av flere leger – spesialist på sykehus, fastlege, lege på aldersinstitusjon, nevø – kan legemiddellisten være forskjellen på liv og død. Dette visste vi allerede i 2005, gjennom blant annet ELIN-Kommune-prosjektet.

Når vi nå utreder ulike felles journalløsninger for ulike deler av helsetjenesten, – og paradoksalt nok ender opp med et svært fragmentert landskap – kan det være grunn til å se seg i bakspeilet og stille seg spørsmålet: Gjør vi den samme feilen en gang til?

HVA ER MÅLET? Vi ser rundt oss og observerer at hver institusjon har sitt journalsystem (PAS/EPJ), og at vi ikke kan lese journalnotater, nye eller gamle, på tvers av institusjonsgrenser. Løsningen må være å erstatte alle journalene med én journal, konkluderer vi. Men treffer vi målet?

For å unngå å bomme på målet, må vi vite hva målet er. Mitt inntrykk er at de reelle behovene er analysert i for liten grad, det vil si hvilke prosesser vi ønsker å understøtte i fremtiden – og med hvilke aktører. Er for eksempel pårørende en viktig brikke i fremtidens – og dagens – helsevesen? Jeg vil mene «ja». Har pårørende en rolle i dagens løsninger? Tja. Dette er ment som et eksempel for å stimulere til en diskusjon, andre eksempler er pasientens egne opplysninger samt miksen av private og offentlige tjenesteytere.

FEIL MEDISIN? En journal inneholder svært mye informasjon, og «mye» betyr fort «for mye». Vi ser ikke skogen for bare trær. Hva trenger pasient, lege, pleier, pårørende aller mest? Ved å si «en felles journal», sier vi tilsynelatende at «her skal dere få alt». Men dette kan være feil medisin (pardon the pun).

Mitt poeng er altså dette: Det ligger en latent fare i å se på hva vi har i dag – journal – og foreta en inkrementell forbedring av denne – felles journal. Faren er at man ikke løser de virkelige utfordringene fordi man ser seg blind på fortidens løsninger En relatert fare ligger i satsingen på svært store løsninger med høy kost og høy gjennomføringsrisiko: Disse ender opp med å ta så mye fokus, ressurser og energi, at rommet for innovativ tenking og innovativ utførelse reduseres til et absolutt minimum.

Når den store løsningen endelig er implementert, kan man oppdage at vesentlige muligheter gikk tapt underveis.

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren er ansatt i Acando AS, men i denne artikkelen uttaler han seg på egne vegne.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 03/2019

Kommentarer

  • Kristian Malm-Nicolaisen 08.02.2019 14.53.39

    Hei Jon, takk for sist (Digital Fornying - Regional Multimedia)! Vi på Nasjonalt senter for e-helseforskning jobber med flere prosjekter relatert til både Helseplattformen og EIEJ for øvrig, og skal gjøre vårt for å levere et godt kunnskapsgrunnlag for beslutningstakere. Blant annet er vi i gang med å starte opp et prosjekt for å vurdere to konseptuelt ulike tilnærminger til felles EPJ; åpen plattform vs. lukket plattform. Selv om virkeligheten ikke er like dikotomisk som dette, er det prinsipielle ulikheter mellom et suite-EPJ med, primært, proprietære teknologier, og et åpen plattform-EPJ basert på åpne standarder og API (e.g. FHIR, ISO 13606). Med EPIC i Helse Midt og DIPS Arena i de resterende RHF-ene blir dette også virkeligheten nasjonalt. Her kan det argumenteres for at en åpen plattform i større grad åpner for 3.partsapplikasjoner, og dermed større spillerom for (rimeligere) innovasjon og adapsjon etter behov enn en "lukket" plattform. Tanker?

  • Jon Hareide Aarbakke 11.02.2019 08.41.26

    Hei! Ja takk for sist! I korte trekk tenker jeg vel at det folk har behov for er arbeidsverktøy, ikke dokumentasjonsverktøy. I arbeidsverktøy ligger også samarbeidsverktøy "jeg tenker at det neste vi bør gjøre med pasienten er "X" og at pasienten selv, evt pårørende, bør kunne delta i denne samtalen. Hva gjelder åpen plattform tenker jeg at det må være vanskelig å argumentere for at en lukket plattform er "best". Lykke til med forskningen - det er viktig både å kartlegge effektene av de nye satsingene, OG å drive frem nye og bittelitt smartere løsninger.

  • Susanne Prøsch 07.02.2019 18.15.45

    Betimelig og høyst relevant bekymring fra Aarbakke. Det er på tide å legge bort overtroen på at én fantastisk journalløsning skal klare å romme alt vi gjør i helsetjenesten. Dette har man ikke klart noen steder til nå. Det har vært gjort helhjertete forsøk, og like mange eksempler på hvor dårlig det har gått. Det kommer alltid opp behov for tilleggssystemer, fordi den fantastiske løsningen viser seg å ikke levere mer enn den klarer - tross alle gode kravspesifikasjoner. Så sliter man da med mangel på åpne standarder ... som lukker helseinstitusjoner inne i en lite fleksibel suite-løsning i mange år. Og slike store investeringer hemmer den utviklingen vi egentlig trenger av gode, brukervennlige systemer som er spesialisert for sitt bruk, og som deler relevante data med hverandre.

  • Arkitekt 06.02.2019 12.40.07

    Du baserer hele denne artiklene på : "Mitt inntrykk er at de reelle behovene er analysert i for liten grad, det vil si hvilke prosesser vi ønsker å understøtte i fremtiden – og med hvilke aktører" Hva legger du til egentlig til grunn her? Hvor mye har du egentlig satt deg inn arbeidet med EIEJ, Helseplattformen og Nasjonal kommunal løsning? Mener du virkelig at de ikke har sett på behovene man har i fremtiden? Du kan jo starte med denne behovsanalysen: https://ehelse.no/Documents/En%20innbygger%20-%20en%20journal/Vedlegg%20A%20Behovsanalyse%20Nasjonal%20l%c3%b8sning%20for%20kommunal%20helse-%20og%20omsorgstjeneste.pdf Midt inntrykk er at i dette arbeidet har de gjort en god vurdering av fremtidige behov.

  • Jon Hareide Aarbakke 06.02.2019 16.04.30

    Takk for svar, arkitekt. En viss innsikt i alt som pågår tør jeg påberope meg, men takk for lenken til behovsanalysen. Den er en god elendighetsbeskrivelse - vi må vel kunne kalle den for det?. Mitt anliggende er at en god beskrivelse - til og med en i verdensklasse - av dagens problemer, ikke er noe godt grunnlag for å skape gode løsninger som peker fremover. Det siste krever fantasi, risikovilje, og utprøving, herunder viljen til å skrote feilinvesteringer. Dette skaper vi ikke rom for ved å kjøpe en monolitt. Fra et næringspolitisk perspektiv er det i beste fall underlig - det er å legge ned norsk helse-IT og la monopolister overta. Er det det vi vil?

  • Lege 06.02.2019 10.22.00

    God beskrivelse av den norske måten å løse IKT-utfordringer på. Ikke spørre brukerne, ikke analysere konsekvensene, ikke sjekk funksjonalitet, men tut og kjør med kjemperegninger som resultat. Noen som husker Tress90?

  • 1961 12.02.2019 12.10.43

    Jepp. Artig at du nevnte akkurat Tress90 Noen tror at IT-gigantomien og ITskandalen var noe som skjedde fordi konsulenthusene trengte flere større oppdrag etter år 2000. Neida! Tress90 skulle løse ALLE utfordringene til den gang Trygdeetaten. STartet i 1990 og lagt ned noen år senere. NAV bruker fremdeles INFOTRYGD med "Grønnskjerm"....

  • sykehuslege 06.02.2019 10.15.47

    Mye journal og enda mer journal - blir for mye journal. Men byråkratene, politikerne og enkelte helsepersonell har sett seg blind på at vi må ha en felles journal. Det ble advart i strenge ordelag fra en rekke instanser imot ny pasientjournallov - hvor pasientene ble fratatt retten til eksplisitt å samtykke til helsepersonells tilgang til virksomhetseksterne journaler. Å gjøre pasientenes rettigheter dårligere var første skritt på veien til himmelriket for de som tror man kan spare penger på tilgang til altfor mange opplysninger, som er gale, ufullstendige, utdaterte, bygget på synsing, fordommer osv. St. h. tilsyn advarte mot risikoen for at helsepersonell leter i gamle dårlige, feilaktige journaler- i jakten på noe relevant: hvor lenge skal jeg lete - og har jeg lett nok? Overtro på at gammel info er viktig, jf. st. h. tilsyn. Overlegeforeningen ville utvide kjernejournal med info om varige tilstander, bedre el. meldinger og IKKE frarøve pasientene vern mot spredning av unødv. info

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!