Barnevernet trenger en lovregulering
Politikerne bør gjennomgå virksomheten ved barne- og familiesentrene. En lovregulering må sikre at opphold skjer i full frivillighet – basert på positiv motivasjon og uten at familiene må ta fortvilte valg.
Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.
Innlegg: Ragnvald Bjørgaas Petersen, lege i Sandnes og Etiopia
EN JUSPROFESSOR som sto frem i Aftenposten i 2017, mente det er problematisk når familier som er i kontakt med barnevernet, pålegges av fylkesnemndene å flytte inn på familiesentre.
Ved disse sentrene gis det opplæring i foreldreskap, samtidig som det observeres, filmes og evalueres. For en tredel av disse familiene ender sakene i omsorgsovertakelse.
I Fellesorganisasjonens tidsskrift, Fontene, leste vi i oktober 2018 et intervju med en familieterapeut som jobber ved en av disse institusjonene: «De aller fleste ønsker ikke å være her. De vet at hvis de ikke samtykker, kan barnet bli plassert». Og: «Noen må få redselen under kontroll før vi kan begynne å jobbe med endring. For noen kan det ta mange uker».
FRYKTBASERT VILLIGHET? Opphold ved barne- og familiesentre kan tilsynelatende handle om frivillighet basert på frykt, for dem som ikke har fått tiltaket pålagt av Fylkesnemnda. Vi ser dette igjen i Dagbladets overskrift om samme tema den 30. desember: «Foreldrene som kommer hit, er redde. Livredde».
Barneverntjenesten er per definisjon en autoritær institusjon. Den kan sette inn hjelpetiltak, men også fatte akuttvedtak eller begjære oppløsning av familier. At denne todelingen av mandatet er en uheldig ordning som kan skape en negativ dynamikk i arbeidet med familiene, vil jeg ikke gå mer inn på her. Like fullt fungerer familiesentrene i dag som en del av barnevernet – og har den samme paradoksale dobbeltrollen: De skal hjelpe, og samtidig vurdere om barna bør plasseres hos andre.
Er det hensiktsmessig at samfunnet avgjør familiens fremtid på grunnlag av overvåking i sammenhenger der foreldrene kan føle seg umyndiggjort og oppleve at tilværelsen trues?
TILLIT. I et generelt perspektiv er tillit avgjørende for en fruktbar behandlingsrelasjon. Undervisning og observasjon vil være av begrenset nytteverdi når dette skjer under omstendigheter hvor klienten opplever negativ motivasjon i form av frykt og tvang. Hvor hensiktsmessig er det da at samfunnet avgjør familiens fremtid på grunnlag av overvåking i sammenhenger hvor foreldrene kan føle seg umyndiggjort og oppleve sin tilværelse truet?
Høy etisk bevissthet og respekt for familiens autonomi må være bærebjelken i alt barnevernsarbeid, og kommer alltid barna til gode. Selv om barnevernet kan ha et stort informasjonsbehov, må dette ikke få skyve grunnleggende normer og verdier til side.
NØDVENDIG TILTAK. Politikerne bør nå foreta en gjennomgang av virksomheten ved barne- og familiesentrene. Det bør skje en lovregulering som sikrer at alle opphold ved denne typen sentre skjer i full frivillighet, basert på positiv motivasjon og uten at familiene på forhånd må ta fortvilte valg. Institusjonene bør rendyrke hjelpefunksjonen, og være et tjenestetilbud til brukerne. Evalueringer bør utelukkende benyttes i veiledningen av foreldrene, og ikke tillates anvendt som bevismateriale ved omsorgsovertakelse.
Dersom en slik omorganisering av familiesentrene ikke er mulig, bør myndighetene vurdere hvorvidt disse institusjonenes har en naturlig plass innenfor rammene av et reformert og moderne barnevern.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 01/2019
