Kriteriene for prioritering må brukes

NÅR LEDERNE i Norsk onkologisk forening og Norsk lungekreftgruppe tar til orde for at det ikke er behov for to protonsentre i Norge, er det all grunn til å lytte. Stein Sundstrøm og Odd Terje Brustugun er ingen hvem som helst i det norske kreftmiljøet. De har sentrale verv og begge er kjent for sin høye integritet og kompetanse. 

Dessuten er det svært sjelden at kompetente fagfolk som brenner for sitt fag og for sine pasienter, sier nei takk til milliardbeløp og muligheten til å ta i bruk ny og moderne behandling. Jeg kan ikke huske at det har skjedd før. 

Når også Jon Magnussen, professor i helseøkonomi og en av våre mest erfarne forskere innen prioritering, sier at vedtaket om to protonsentre er brudd på prioriteringsprinsippene et enstemmig storting har vedtatt, er det grunn til å kjøre debatt før man går i gang.

Vi snakker tross alt om tre milliarder kroner fra et presset helsebudsjett.

KJERNEN i dette er rapporten fra 2016 som utredet behov for protonsenter i Norge. Oppdraget fra Stortinget var å utrede ett protonsenter. Fagmiljøet i Bergen, med sterke og anerkjente spesialister i spissen, satt i førersetet da rapporten ble utarbeidet. Anbefalingen er to protonsentre. Ett i Bergen og ett i Oslo. Samtlige fire helseregioner har vært involvert i arbeidet, og konklusjonen er forankret på øverste hold der. I 2017 gikk Stortinget vekk fra sin opprinnelige tanke om ett senter, og vedtok to, i tråd med anbefalingene i rapporten. I revidert statsbudsjett nå i mai kom pengene. 

VI ER VITNE til en faglig uenighet som primært handler om to forhold. Det ene er knyttet til dokumentasjon av effekt. Det andre er knyttet til estimert antall pasienter som vil være aktuelle for slik behandling, altså om hvor stort behovet for protonbehandling vil være. Begge forholdene synes foreløpig å være mangelfullt dokumentert – og med stor usikkerhet i tallene som presenteres i rapporten. I tillegg kommer kritikken knyttet til mangelfulle kost-/nyttevurderinger. Slik saken står nå, er den egnet til å undergrave viktige prinsipper for prioriteringer. 

HELSEMINISTER Bent Høie (H) har lagt mye prestisje i å følge de overordnede prinsippene – hvor effekt og pris per behandling er viktige faktorer. Han har på forbilledlig vis ikke latt rystende enkeltskjebner styre prioriteringene. Det har ikke vært enkelt for ham. Prioritering er vanskelig, og kanskje noe av det mest smertefulle helsetjenesten bedriver. 

Også for politikere smerter prioritering. De skal ofte stå imot sterke pasientgrupper og fagfolks ønsker.

EN RIK ONKEL i Bergen har bevilget 250 millioner kroner til et protonsenter i byen. Prisverdig på alle måter, men også egnet til å påvirke prioriteringene som foretas i offentlig regi. Det er vanskelig å si nei til en så generøs gave, men det er problematisk hvis rause donasjoner fra enkeltpersoner setter nasjonale prioriteringskriterier til side. 

Det blir noe umusikalsk over denne saken. Jeg forstår ikke hvorfor en behandling med så mye usikkerhet og så mye penger involvert, ikke skal underlegges en full metodevurdering i Nye Metoder. Snarere tvert imot. Systemet er rigget for å sikre riktig bruk av helsekroner til beste for hver enkelt pasient og til samfunnet som helhet. Og systemet fungerer selv om beslutninger som tas, ofte får kritikk. Det er krevende å si nei til dyre medisiner, slik Beslutningsforum gjør fra tid til annen når de lojalt følger prioriteringskriteriene. Slike vedtak kan bli enda mer krevende og omstridt hvis man hopper bukk over prinsippene i enkeltsaker med mangelfull dokumentasjon og store pengebeløp involvert. 

AT NORGE trenger et protonsenter for fremtidens moderne kreftbehandling, synes rimelig selv om det er uenighet om effekt og behov. Siden utstyret som trengs for slik behandling, ikke er metervare du kan kjøpe på super’n når du finner ut at du trenger det, må det planlegges og utvikles kanskje før det reelle behovet er godt nok dokumentert. Men å sette i gang med to sentre nå, fremstår i beste fall som lite fornuftig pengebruk. Men aller viktigst er det at våre folkevalgte følger prioriteringskriteriene de selv har vedtatt. Det er ingen skam å snu.