Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Registertilgang i molboland?

Under tittelen «En vedvarende stille skandale» skrev jeg for tre år siden en kronikk om tilgangen på helseregisterdata for forskere og andre. Dessverre har det gått fra vondt til verre – og blitt dyrere, vanskeligere og betydelig mer tidkrevende å få tak i helsedata.

Annons:

Kronikk: Hans Olav Melberg, førsteamanuensis i helseøkonomi ved UiO og forsker ved OUS

EN UNDERSØKELSE blant over hundre forskere viste at det vanligvis gikk mellom ett og to år fra man startet prosessen til man fikk koblede data fra for eksempel Norsk pasientregister og Reseptregisteret. Noen ganger tar det tre–fire år, og flere forskere forteller om doktorgradsarbeider som må utsettes, endres eller avsluttes fordi man ikke får tilgang til data. Det samme gjelder banebrytende internasjonale forskningsprosjekter som man blir nødt til å trekke seg fra på grunn av at man ikke rekker å få data i tide.

Kunnskap som bokstavelig talt kan være livsviktig, tar lang tid eller blir liggende uutforsket. Molboene får ha meg unnskyldt, men i en slik situasjon er det krevende å vise språklig måtehold. Hvordan kan det være så galt, og hva kan gjøres?

VOND VILJE? Årsaken er ikke vond vilje. Både politikere, registereiere og ansatte ønsker å skape et system som virker. Forskningsrådet, ulike departementer og direktoratet for e-helse har brukt betydelige ressurser – over femti millioner kroner så langt – på å skape et nytt system for å bedre tilgangen. Dette er store, viktige og kompliserte prosesser som på sikt vil være svært verdifulle dersom de oppnår målet om enklere tilgang til data.

Hvorfor er det så vanskelig? En del av svaret er mangel på bemanning. Systemet er ikke dimensjonert til å håndtere den mengden med forespørsler man får. Selv om dette svaret er riktig, er det i tillegg mer grunnleggende problemer.

RUNDDANS. Et eksempel er følgende: Et typisk forskningsprosjekt vil først bli vurdert internt i en institusjon, deretter i Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK), eventuelt Datatilsynet, og så er det en vurdering i hvert av register man ønsker data fra.

Hvis man spør hvorfor det må vurderes flere ganger, er det lovverket som er svaret. De som eier data, har en plikt til å vurdere om forespørslene er innenfor loven. Det er også lovverket som gjør at man ikke kan ha kopier av de store registrene i en sentral, slik at det ville være lettere å koble informasjon. Det betyr at hvis man, for eksempel, vil se i hvor stor grad bruk av ulike legemidler kan forhindre eller forsinke uførhet, må man få flere godkjenninger og henvende seg til flere institusjoner. Kanskje er grunnproblemet ikke for få ansatte, men at strukturen skaper en prosess som krever mange ansatte?

Å endre systemer og lovverk, er tunge prosesser som tar tid. Derfor er det viktig også å tenke kreativt rundt hva man kan gjøre innenfor lovverket på kort sikt.

AGGREGERTE DATA. Et konkret forslag er at man i langt større grad enn i dag gir åpen tilgang på aggregerte data. Selv data på et høyt aggregert nivå kan være svært nyttige: For å undersøke effekten av rotavaksinen, kunne man ha kommet langt med data for antallet innleggelser på ulike diagnosekoder i ulike aldersgrupper.

Noen institusjoner deler dette allerede, men utviklingen har gått i feil retning. I fjor fjernet man blant annet en åpen database med oversikt over antall hendelser i ulike diagnosegrupper på ulike sykehus.

ANONYMISERTE DATA. Flere land, blant andre USA og England, deler fritt noen anonymiserte data som inneholder noen grovkornede variabler på individnivå. Noen av dem er også ferdig koblet med ulike typer informasjon.

Dette er ofte svært nyttig og det er noe vi bør gjøre i Norge også. For eksempel er de amerikanske datatasettene brukt til å undersøke kostnader mot slutten av livet og effekten av alkohol på helsen.

SYNTETISKE DATA. En mer spenstig tanke er at registrene lager og deler et såkalt syntetisk datasett. Det vil si at man lager et datasett med fiktive personer og hendelser, men at det lages på en måte som gjør at strukturen ligner på det ekte datasettet: Det kunstige datasettet lages slik at det har like mange kvinner og menn som det ekte datasettet – i ulike kategorier – og lignende. Andre land, som New Zealand, har forsøkt denne ordningen og vist at det er mulig og nyttig.

Fordi syntetiske data ikke består av ekte personer, er det ingen problemer med personvern. Samtidig vil de for mange problemstillinger gi de samme svarene som de ekte dataene. For eksempel kan syntetiske datasett gi riktige svar på antallet personer som har en gitt diagnose, hva slags legemidler de får, og om det er store geografiske variasjoner.

Det er ikke en perfekt løsning for alle spørsmål, men det er innenfor lovverket, og det er en billig måte å kunne skape innovasjon fordi man kan dele disse filene helt fritt. Når et legemiddelselskap vurderer om det skal foreta et klinisk forsøk i Norge, kan et slikt datasett bidra fordi man da raskt vet om det er nok pasienter med de egenskapene man søker som gjør at man kan utføre studien i Norge.

ANSETT FLERE! Til slutt et hjertesukk: Kan noen være så snill å ansette flere jurister og databehandlere ved Norsk Pasientregister?

Artikkelforfatteren deltar i et ekspertvalg som nylig gjennomførte en undersøkelse blant over hundre forskere. Det viste seg at mange venter i mer enn ett år før de får data.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 04/2018

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Tidligere DM Arena-møter

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!