Pasientene, legene – og menneskene

UNGE STEMMER-KOMMENTAREN: Audun Brendbekken (f. 1994), andre års medisinstudent ved Universitetet i Bergen

I FJOR SOMMER opplevde vi flere dødsfall ved avdelingen der jeg var pleieassistent. Da døden inntraff, var det for meg et ukjent og overveldende fenomen. Vi hadde jo hatt disseksjon det første studieåret og lært om alt fra respirasjonssvikt til hjerneslag. Men en sørgende familie og et morsstell sto aldri på pensumlisten.

Jeg har i denne sammenhengen tenkt mye på innledningen til Karl Ove Knausgårds bok «Min Kamp I», som åpner med en beretning om døden. Knausgård snakker om «den kollektive fortrengningsakten som bortslusingen av de døde er et uttrykk for». Faren hans har nettopp dødd, og som pårørende sliter han med at kroppen stues bort så fort hjertet slutter å slå.

TILNÆRMING. For meg som vordende helsepersonell, byr disse fem–seks sidene på en innsikt jeg ennå ikke har støtt på i studiet mitt. Men hva var det egentlig som traff meg?

Medisinstudiet har, etter min erfaring, et dominerende biomedisinsk fokus. Jeg betviler ikke viktigheten av det kliniske aspektet. Etter at studieplanen i Bergen ble revidert i 2015, har vi hatt mer fokus på pasientkontakt, utplassering og kommunikasjon tidlig i studiet. La oss kalle det en biopsykososial tilnærming til medisinen. For å hjelpe pasienten, må vi både forstå pasienten som individ, og dens kroppslige plager. Vi må kunne formidle riktig behandling, og motivere til denne.

STUDENTEN OG MENNESKET. Jeg mener fortsatt at pasientkontaktfaget svikter på to punkter. Pasientkontakt handler i seg selv om å forstå mennesket som pasient, ikke pasienten som menneske. Fellesnevneren for faget er legekontorets rammer, og dette viderefører en reduksjonistisk pasienttilnærming, der vi fortsetter å se mennesker i lys av deres sykdommer. Forståelsen og kommunikasjonen forblir dermed utilstrekkelig.

For det andre må medisinstudentene ikke bare lære å kjenne pasientene som mennesker, men også seg selv. Det var kanskje meg selv jeg møtte på begravelsesbyrået til Knausgård. Medisinskteknisk orientert, med fokus på å ivareta profesjonaliteten i egen rolle. Jeg slapp ikke det menneskelige inn, og dette kan gi opphav til dårlige beslutninger og svak kommunikasjon.

BREDERE PENSUM. Så hvordan lærer vi å kjenne oss selv og pasientene bedre? Vi bør slippe flere enn helsefagarbeidere og pasienter til i undervisningen, for å øke forståelsen av hva det vil si å være et menneske. Skjønnlitteraturen er et godt sted å begynne.

La oss lese om ensomheten i Kjersti Annesdatter Skomsvolds «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg». Vi kan diskutere spiseforstyrrelser i lys av Knut Hamsuns «Sult», eller alderdom med Linn Ullmanns «De urolige».

Listen over skjønnlitteratur som kan by på verdifull innsikt for kommende allmennpraktikere, er lang.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 02/2018