Fikk Stortinget som bestilt?

Vil flytting av spesialistutdanning og forskning rundt gatehjørner i tre store byer bidra til Stortingets ønsker om bedre geografisk fordeling av spesialistkompetanse? Det er på høy tid at Stortinget stiller spørsmål om effekten av egne vedtak.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Kronikk: Carl Christian Blich, universitetslektor ved seksjon for samfunnsodontologi, Det odontologiske fakultet, UiO

I BUDSJETTMESSIG konkurranse med de statlige universitetene i Oslo og Bergen har Stortinget i perioden 2009 til 2017 bevilget drøyt 220 millioner kroner til opprettelse og drift av tre nye kompetansesentre i henholdsvis Oslo, Bergen og Stavanger sentrum. Fra før er dette de mest kompetansetette områdene i landet.

I høst stilte president Camilla Steinum i Den norske tannlegeforening (NTF) spørsmål om utviklingen av de odontologiske kompetansesentrene under foreningens landsmøte. Bakgrunnen er at NTF mener kompetansesentrene er i ferd med å utvikles til noe helt annet enn Stortinget opprinnelig ønsket.

Med offentlige prioriteringer som bakteppe følger her en gjennomgang av Stortingets vedtak, bakgrunnen for dem og oppfølgingen i årene etter 2008, da St.Meld.35 (2006-2007) ble vedtatt. I denne omgangen rettes søkelyset mot de sentrale odontologiske kompetansesentrene.
• «Regjeringen vil bidra til etableringen av regionale odontologiske kompetansesentre i alle helseregioner.
• Regjeringen vil legge til rette for mer desentralisert spesialistutdanning for tannleger.
• Regjeringen vil legge til rette for økt antall tannleger med dobbeltkompetanse.
• Regjeringen anser lønn under spesialistutdanning som et betydelig virkemiddel.
• Regjeringen vil prøve ut en ny spesialitet i klinisk odontologi».

Tiltakene skulle bedre tilgangen til tannlegekompetanse der dette var mangelvare.

GEOGRAFI OG KOMPETANSE. Fra Helse- og omsorgskomitéens arbeid med meldingen hentes følgende enstemmige merknader:

• «KOMITEEN støtter vurderingen om at geografisk tilgjengelighet med tilstrekkelig personell for tannhelseområdet er avgjørende for å oppnå likeverdighet og sosial utjevning. Likeledes er det vesentlig at det til enhver tid er en effektiv ressursutnyttelse, og at utdanningskapasiteten for tannpleiere og tannlegespesialister og utvikling av de regionale odontologiske kompetansesentra gis tilstrekkelig prioritet».

• «KOMITÉEN finner grunn til å etterlyse flere tiltak for å få til en bedre regional fordeling av tannleger».

Hva lå til grunn for disse merknadene?

DISTRIKTSPOLITIKK? Stortingsmeldingen skulle blant annet bidra til bedre distriktspolitikk, gjennom bedre geografisk fordeling av tannlegekompetanse. I beskrivelsen av markedet kunne Stortingets helse- og omsorgskomité lese følgende (på side 52) i stortingsmeldingen:

«Oslo og Hordaland har flest spesialister. Dette forklares med at tannlegeutdanningene ved universitetene i Oslo og Bergen har mange ansatte med spesialistkompetanse. Det er også naturlig at de mest folkerike fylkene har flest spesialister. Kjeveortopedene er rimelig godt fordelt i hele landet. Det er også oralkirurger og periodontister i de fleste fylker. Noen spesialiteter er imidlertid helt fraværende i enkelte fylker. Med unntak av Østfold, Akershus, Oslo, Buskerud, Rogaland og Hordaland er det relativt få spesialister i de øvrige fylkene».

Komitéen ble også opplyst om at universitetene vil ha stort behov for kompetanse i årene som kommer.

Offentlig finansiering av desentralisert spesialistutdanning ble fremholdt som det viktigste virkemiddelet for en bedre geografisk fordeling av kompetanse.

SOM BESTILT? Riktignok er «bare» cirka 187 millioner utbetalt til de sentrale sentrene, men det er et betimelig spørsmål om flytting av spesialistutdanning og forskning rundt gatehjørner i tre store byer vil bidra til Stortingets ønsker om bedre geografisk fordeling av spesialistkompetanse. I stedet har man oppnådd en intern konkurranse mellom universitetene og «by-sentrene» om statlige midler til så vel forskning som spesialistutdanning. I et lokaldemokratisk perspektiv må Stortinget også merke seg at to av fem fylker på Østlandet har valgt å trekke seg fra samarbeidet med Tannhelsetjenestens kompetansesenter Østlandet (TkØ). Disse fylkene ser liten grunn til å delta økonomisk på et område og i en region der det allerede er stor tilgang på kompetanse.

Bydelen Frogner i Oslo ble tildelt et odontologisk kompetansesenter som foreløpig har kostet skattebetalerne 65 millioner statlige kroner. Fragmentering av forskning, konkurranse om personell og tvilsom distriktspolitikk: Alt dette er i ferd med å bli resultatet etter at forutsetningene som Stortinget fattet sine beslutninger på, ble endret. Det ser dessverre ut til at snøballen fortsetter å rulle, så det er på høy tid at Stortinget – i likhet med tannlegepresidenten – stiller spørsmål om effekten av egne vedtak.

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren er også privatpraktiserende tannlege i Oslo. Han har vært president i Den norske tannlegeforening (2000–05), bystyremedlem for Høyre og medforfatter av Helsedirektoratets veileder: «God klinisk praksis i Tannhelsetjenesten – en veileder i nødvendig tannbehandling».

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 21/2017

Powered by Labrador CMS