På tide med en ny forklaringsmodell

Mye tyder på at psykiatrifaget er modent for å ta i bruk nye modeller for å kartlegge, utrede og behandle psykiske reaksjoner. Psykiatrien står ved et veiskille.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Innlegg: Gunn Helen Kristiansen, brukermedvirker i forskning, tidligere lærer og ingeniør

HYPOTESEN SOM forklarer alvorlige psykiske lidelser som sykdom i hjernen, er det etter hvert mange som stiller seg kritisk til. Sykdomsmodellen har ført til splittelse mellom fagfolk og en polarisert debatt med pasienter som ønsker medisinfri behandling.

Slik jeg ser det, står psykiatrien nå ved ett veiskille. Langs den ene veien skal det utvikles standardiserte pakkeforløp – og i den andre retningen skal krav om medisinfri behandling oppfylles. Dersom sykdomsmodellen beholder sin posisjon, ligger det an til at psykisk helsearbeid vil forbli en kamparena i lang tid fremover.

TRE PASIENTTYPER. Pasientene i det psykiske helsefeltet kan deles inn i tre grupper:

• Den første gruppen er dem med lettere psykiske plager som kan behandles hos fastlegen, med støtte fra tiltak i kommunen.

• Pasientgruppen med moderate plager kan få en henvisning til et distriktspsykiatrisk senter og døgnopphold der.

• Den tredje gruppen er dem med komplekse og sammensatte lidelser. De blir ofte svingdørspasienter med tung medisinering og flere innleggelser på akuttpost.

IKKE TIL Å TRO? Man skulle tro at målet for pasientene i den første gruppen, dem med lettere psykiske plager, var å få dem raskt på beina igjen og tilbake i jobb. Jeg er ikke så sikker på at det alltid er det beste, men en sykmelding og turer i skog og mark kan kanskje være ett godt alternativ.

Man skulle kanskje tro at målet med behandlingen i gruppe nummer to er å få pasientene over i gruppe nummer en, men dessverre er ikke tilbudet i kommunen tilstrekkelig utbygd alle steder, slik at det i dag er større risiko for at mange av pasientene i gruppe nummer to etter hvert vil havne i gruppe nummer tre.

Man skulle kanskje tro at målet med behandlingen i gruppe nummer tre er å få pasientene over i gruppe nummer to, men det er det ikke. For å få rett til behandling, må pasienten ha en diagnose først. Det er her pakkeforløpet kommer inn i bildet, men en rask vei til en alvorlig diagnose fører sjelden til bedring. Sannsynligheten er større for kronifisering av lidelsen.

INDIVIDUELT. På bakgrunn av egen erfaring støtter jeg meg til en hypotese som forklarer psykiske reaksjoner i en uskadet hjerne som reaksjon på hendelser i nær eller fjern fortid. Belastninger av ulik karakter kan legge seg oppå hverandre og til sammen utgjøre en for stor last til at hjernen klarer å takle det.

Måten vi reagerer på, har stor variasjon. En forholdsvis liten prosentandel i befolkningen reagerer med psykose på psykososial overbelastning. Siden jeg ikke har helsefaglig bakgrunn, er det naturlig for meg å tenke at det er normalt å reagere med et sammenbrudd når de ytre påkjenningene blir for store.

En terapiform som har hatt god effekt for meg personlig, er selvutvikling, grensesetting – og å lære å slippe ut litt steam nå og da. Den gode effekten kom på bakgrunn av individuelle forutsetninger og behov.

OVERBELASTNING. Hypotesen jeg forholder meg til, tar utgangspunkt i fysikken i en av Newtons mest kjente lover som forteller at stabilitet er når de negative kreftene er nøyaktig like store som de positive.

Når det gjelder psykisk uhelse, er den nye forklaringsmodellen slik at når de ytre påkjenningene blir litt for store, kommer det en reaksjon i form av tårer hos de aller fleste. Blir de negative påkjenningene overveldende kan noen reagere med psykotiske symptomer.

Dette tolker ikke jeg som en sykdom i hjernen, men som et resultat av overbelastning. Det er nok derfor det kalles et psykisk sammenbrudd.

MOBILISERING. Hjernen er et unikt organ. Når påkjenningene blir for store, betyr det implisitt at de indre ressursene er for små der og da. Da gjelder det å få hjelp til å fjerne noen av belastningene. Behandlingen behøver ikke alltid fokusere på å stabilisere pasienten så fort som mulig med medisiner, men kanskje heller å hjelpe pasienten med å styrke sin evne til egenkraftmobilisering på naturlig vis.

Forsvarlig behandling handler om å gi pasienten den tiden vedkommende trenger til å falle til ro – forutsatt at symptomtrykket ikke har fått bygget seg opp for mye: En varm seng, faste måltider, forutsigbarhet og undervisning gir gode rammebetingelser for bedring.

Ved å forlate den passiviserende sykdomsmodellen, er jeg helt sikker på at psykiatrien vil få et mye bedre utgangspunkt for utfordrende og tverrfaglig helsearbeid med god virkning.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS