Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Ja til helhetlig forståelse av menneske og sykdom

En bedre diagnostisering og økt forståelse av muskel- og skjelettplager vil gjøre det lettere å komme til rett behandling til rett tid.

Publisert: 2016-11-06 — 07.09
Denne artikkelen er over fem år gammel.

Innlegg: Hilde Løtveit, spesialist i psykomotorisk fysioterapi MNFF, styremedlem i psykomotorisk faggruppe NFF
Merete Tønder, spesialist i psykomotorisk fysioterapi MNFF, leder av psykomotorisk faggruppe, NFF

VERDENS helseorganisasjon (WHO) Europa ber alle land iverksette tiltak for å bedre muskel- og skjeletthelsen fordi det er den største årsak til uførhet i Europa og angår alle aldersgrupper. Leder Jakob Thor Einar Holmgard i Rådet for Muskelskjeletthelse fremhever i Dagens Medisin (16/2016) viktigheten av tidlig intervensjon, rask behandling og tilgang på god rehabilitering som avgjørende faktorer for å bedre muskelskjeletthelsen. Tiltak må pasienttilpasses og det tilstrebes tverrfaglighet og redusert forbruk av medikamenter.

Faggruppen for psykomotorisk fysioterapi i Norsk Fysioterapeutforbund er enig med WHO angående betydningen av fysisk aktivitet, og behovet for nye tiltak og tidlig intervensjon for å fremme bedre muskel- og skjeletthelse. Samtidig etterlyser vi, i disse anbefalingene, en mer helhetlig forståelse av mennesket og sykdom.

UKLARE DIAGNOSER. Som psykomotoriske fysioterapeuter møter vi mennesker med langvarige muskel- og skjelettlidelser – ofte i kombinasjon med psykiske lidelser. Pasientene har ofte subjektive helseplager som smerter, anspenthet, nummenhetsfølelse, utmattelse, pustevansker og redusert hukommelse og konsentrasjon.

Subjektive helseplager vises ikke på medisinske tester, og fordi diagnosesystemet er basert på en biomedisinsk forståelse av mennesket og sykdom, får pasientene ofte uklare diagnoser. Vonde erfaringer, traumer, vanskelige relasjoner, psykiske lidelser, belastende livssituasjoner og tilbakeholdte følelser setter spor i kroppene våre. Gjennom undersøkelse av pasientens puste- og spenningsmønster blir pasientens plager synlige, mer forståelige og sett i en større sammenheng.

FORSTÅELSE. Nyere hjerneforskning, smertevitenskap, tilknytningsteori, relasjonsteori og traumeteori bekrefter en helhetlig forståelse av mennesket og sykdom, der man ikke skiller mellom kropp og psyke. Tiden er moden for et paradigmeskifte der man ikke ser på sykdom som enten psykisk eller fysisk, og heller ikke tenker at kropp og psyke henger sammen gjennom et årsaksforhold. Med årsaksforhold mener vi en årsak-/virkningstenking som er forskjellig fra tanken om et samtidig og gjensidig forhold mellom kroppslige og psykologiske aspekter ved mennesket.

Mange helsearbeidere tenker helhet ved å dele mennesket opp i biter gjennom en bio-psyko-sosial modell. Vi mener at det ikke er det samme som å erkjenne at vi er hele mennesker som erfarer, sanser, føler og relaterer oss til omgivelsene våre gjennom kroppen.

PSYKOMOTORISK. Vi ser et behov for å introdusere et nytt begrep for langvarige muskel- og skjelettlidelser; psykomotoriske lidelser. Psyke betyr sjel på gresk og inkluderer følelser, tanker, det relasjonelle og åndelige. Motorisk betyr funksjoner og prosesser som styrer bevegelser. Vi mener dermed at begrepet psykomotoriske lidelser er beskrivende for langvarige muskel- og skjelettlidelser som har sammenheng med erfaringer og levd liv.

Bedre diagnostisering og økt forståelse av muskel- og skjelettplager vil gjøre det lettere å komme til rett behandling til rett tid.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 18/2016

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

OBS! Du må logge inn for å kommentere

Bli medlem
  • Liv Kolby 20.11.2016 14.35.45

    Jeg har lest Merete Tønder og Hilde Løtveits innlegg med interesse, og slutter meg til forslaget deres om å bruke betegnelsen "psykomotoriske lidelser" om de langvarige og smertefulle muskelskjelett tilstandene vi ofte møter i psykomotorisk behandling. Etter mange praktiserende år i feltet har jeg erfart at relasjonen mellom pasient og terapeut er helt avgjørende for at pasienten skal kunne utvikle nye livsferdigheter. Jorunn Lien tar frem "topersons fokus" som et perspektiv som jeg også mener er relevant for denne kroppsterapien. Det blir imidlertid ikke spesifikt undervist i dette i videreutdanningen ved HiOA iallfall. Men i de virkelig vellykkede terapiene innen PMF er jeg ikke i tvil om at det har funnet sted en utvikling og en bevisstgjøring på dette hos begge parter. Mange psykomotoriske terapeuter følger sitt eget løp innenfor forsvarlige rammer, og de er antagelig et hodet foran dagens PMF, etter mitt skjønn.

  • Jorunn Lien, psykomotorisk fysioterapeut, kroppsorientert psykoterapeut 10.11.2016 14.27.36

    Selv takk lege-som jeg har hatt dialog med. Jeg ser at vi tydeligvis deler og er enige i en del refleksjoner knyttet til relasjonelle ferdigheter, skikkethet, og at manglende evner og kunnskap raskt kan bli "patogent. Uempatiske påpekninger og ignoranse blir lett reifiserende. Da tenker jeg både på relasjonen og kommunikasjonen mellom pasient-helsepersonell, men også helsepersonell seg imellom. Innen helsetjenesteforskning og feks RCT-studier av behandlingseffekt mener jeg det er en stor mangel at ikke relasjonen mellom pasient og behandler er vurdert som en egen viktig faktor. Jeg synes samarbeid med annet helsepersonell er både viktig og nyttig for kunnskapsdeling og for å bygge viktige faglige broer. Siden kommentarene dine og fra de andre legene dessverre er anonymisert (uvisst av hvilke grunner, men jeg har mine antagelser), mens mine kommentarer er med fullt navn og profesjon så er jeg lett å spore opp for en videre refleksjon:-). Med ønske om en fortsatt fin dag fra Jorunn Lie

  • lege 10.11.2016 08.19.15

    Tusen takk, Jorunn Lien. Jeg er enig med deg i det du skriver mht. relasjoner og mentalisering i helsetjenesten. Min erfaring er at det er stor mangelvare i helsetjenesten, og jeg vil våge meg frempå med en påstand om at den manglende innsikten i eget og andres sinn og samspillet sinnene i mellom i helsetjenesten- som eller- kan være nokså "patogen". INteressant med forskningen. Det er nok altfor lite undervisning av studenter om disse forholdene- og så er problemet at vi har for lite sikring av personlig egnethet mht. hvem som kan jobbe i helsesektoren.Takk for at du har tatt deg tid til å svare så skikkelig. Jeg liker å lese at andre har samme tanker som meg om betydningen av relasjoner helsepersonell- pasient. Håper på resultater som kan brukes fra forskningen- både innenfor psykomotorikk og helsetjensteforskning. Burde kanskje jobbet sammen og delt kunnskap innenfor helsetjenesteforskning/kommunikasjo og psykomotorikk? Ha en fin dag!

  • Jorunn Lien, psykomotorisk fysioterapeut, kroppsorientert psykoterapeut 10.11.2016 01.57.49

    Hei igjen Lege, jeg fortsetter litt videre med mitt svar vedr. manglende relasjonell kompetanse. Det relasjonelle intersubjektive paradigmet som jeg skrev om har også endret perspektivet på hvordan terapeuten ser seg selv i relasjon til pasienten. Vi har fått et perspektivskifte fra et såkalt enpersonfokus i tradisjonell behandling til at relasjonell terapi har tatt på alvor at to personer utgjør behandlingen, nemlig både pasient- men også terapeut. Enpersonfokuset dreier seg kun om pasienten, og terapeuten blir regnet som eksperten. I relasjonell behandling er terapeuten en viktig medaktør i samspillet mellom terapeut og pasient. Det krever at terapeuten må ha en helt annen sensitivitet og mentaliserende holdning både overfor pasienten, overfor samspillet dem i mellom- men også overfor seg selv i møte med den andre. Mitt håp er at en slik kunnskapsdreining og klinisk endring fra en- til topersonfokus i behandling vil føre til bedre behandling av pasienter. Vennlig hilsen Jorunn Lien

  • Jorunn Lien, psykomotorisk fysioterapeut, kroppsorientert psykoterapeut 10.11.2016 01.08.26

    Hei igjen Lege, det finnes ikke noe spesifikt opplysningsarbeid mht lite relasjonell og uempatisk behandling og kommunikasjon om og med pasienter meg bekjent. Imidlertid forsøker utdanningsinstitusjonene å undervise helsepersonell (inklusive fysioterapeuter) i relasjonskompetanse og betydningen av en empatisk holdning. I bunn og grunn dreier dette seg vel om den enkelte helsepersonells grunnleggende relasjonelle, mentaliserende og empatiske verdier og holdninger. Fylkeslegen fortalte en gang at de fleste pasienklager dreier seg om dårlig kommunikasjon og helsepersonell manglende skikk og bruk. (Psyko)terapiforskning viser betydningen av de såkalte fellesfaktorene der arbeidsallianse mellom terapeut og pasient blir fremhevet..Terapeuteffekten blir også fremhevet som viktig for behandlingseffekt. Empati og relasjon er viktige premisser her. Kanskje denne forskningen etterhvert vil bidra til en positiv holdningsendring slik at pasientene blir ivaretatt og får bedre behandling?

  • Spesialfysioterpeut 08.11.2016 21.38.27

    Psykomotorisk lidelse er et interessant begrep. Jeg tenker i denne sammenhengen at Alt liv er avhengig av bevegelse. Og da kan man stille seg spørsmålet: hvor sitter begrensningen når man ved en fysioterapeutisk undersøkelse finner nedsatt bevegelse? Og hva er årsaken til nedsatt bevegelse? Er det vevsforandringer, eller er det muskelspenninger der pasienten holder igjen bevegelse pga angst/traumer m.m? Her har vi fysioterapeuter gode undersøkelsesmetoder for å differensiere hva som begrenser bevegelse. Når f eks en person med angst har spent seg i flere år, så vil det naturligvis også bli vevsforandringer i muskulaturen og ledd. Men det er viktig å finne ut av den grunnleggende årsaken til spenningen sammen med pasienten. Dersom disse spenningene blir kroniske, så vil det kunne utvikle seg endringer i pustemønster, som igjen kan påvirke indre organers funksjon, og da kan jeg jo tenke meg at man kan bruke begrepet psykomotorisk lidelse, fordi dette henger sammen med følelseslivet....

  • Grete Dafne Røe 08.11.2016 18.34.56

    Beklager en rettelse:det virket som det var mer tilfeldig hvilken behandling pas. fikk ut i fra sykehuskultur,interesser hos behandlere, hvilke medisiner som var populære / i " tiden" osv.

  • Grete Dafne Røe 08.11.2016 18.20.52

    Jeg har lest og fulgt med her. Tolkninger om pasienten er uheldige. Da jeg jobbet på psykiatrisk sykehus fikk jeg bakoversveis over at de tolket pasientene på kryss og tvers og kom med antagelser uten at pasientene var tilstede og dette var en arbeidsform på tverrfaglige møter. Det samme ift. hvordan medikamentene som ble brukt hadde sammenheng med påvirkningen fra medisinske firmaer.En periode fikk de fleste Seroxat,et par år senere var det Cipralex- det virket ikke som behandlingen var tilfeldig,der relasjonen til behandler kanskje var det viktigste for pasientene. Både innen psykosomatisk,psykiatri og somatisk er en del lidelser vanskelige å diagnostisere og behandle.

  • lege 08.11.2016 17.16.28

    Hei, igjen, Jorunn Lien. Jeg har mye jeg lurer på og benytter anledningen; du fremstår som du er kompetent og reflektert. Har dere noe opplysningsarbeid i forhold til helsepersonell, generelt, og fysioterapeuter, spesielt, mht. denne "ukulturen" i helsevesenet og hvilken skade den kan påføre pasientene? Min erfaring er at kolleger benekter, at de behandler pasientene på en måte, slik at helserpersonell i en del tilfeller er hovedbelastningen i pasientenes liv - og i realiteten bidrar til dårlig prognose i forhold til en muskelskjelettskade - hvis man skal anta at mental belastning har betydning for prognose. Jeg hører utsagn som at dette er udokumenterte påstander i forhold til hva som skjer, bak lukkede dører under konsultasjoner. Hvordan skal man få opplyst om disse,etter mitt skjønn, relativt utbredte problemene i helsevesenet? Det fremstår som en hemmelighet som de færreste vil prate om. I så måte utgjør du et positivt unntak. Vennlig hilsen lege

  • Jorunn Lien, psykomotorisk fysioterapeut, kroppsorientert psykoterapeut 08.11.2016 15.01.38

    Hei igjen Lege, jeg er igjen enig med deg. Jeg har også mange av de samme erfaringene fra pasienter som opplever at de ikke blir sett eller lyttet til med sine lidelser. Innen både psykomotorisk fysioterapi og psykoanalytisk kroppspsykoterapi (karakteranalyse) er det et krav om egenbehandling eller såkalt læreanalyse. Siden jeg har begge videreutdanningene har jeg hatt stor glede og faglig nytte av å følge slike egenprosesser ved siden av pasientbehandlinger, veiledning på pasienter og seminarer. Det å bli sett, lyttet, respektert uten fordommer og satt av god tid til har i seg selv mange gode og dokumenterte helseeffekter. Egenbehandling for helsepersonell er en godt bevart hemmelighet og kan anbefales!

  • lege 08.11.2016 14.29.03

    Hei, igjen, Jorunn Lien. Helt enig i at det er uheldig med tolkninger, dårlig kommunikasjon og fordommer m.m. i forhold til alle pasienter. Jeg erfarer at mennesker som har muskelskjelettilstander, mentale lidelser, tilstander som gir smerter uten at man finner årsak, generelt- men også høyt utdannede mennesker er særlig utsatt. Jeg oppfatter at mange helsepersonell selv sliter med sin mangel på kompetanse, sine egne dårlige selvbilder og dårlig selvtillit og stressede arbeidssituasjoner -og har behov, dessverre, for å tråkke på pasienter i hjelpeløse avhengighetsposisjoner for å nære sitt eget selvbilde. Kanskje helsepersonell kunne ha godt av litt psykoterapi, ev. psykomotorisk terapi- og så kunne vi redusere belastning og traumer som pasientene påføres i helsesektoren?

  • Jorunn Lien, psykomotorisk fysioterapeut, kroppsorientert psykoterapeut 08.11.2016 13.25.09

    Hei Lege som svarte på min siste kommentar. Jeg er svært enig i din refleksjon knyttet til en ensidig fortolkning av pasienter, uriktig journalføring, fordommer og dårlig kommunikasjon. Dette er dessverre svært uheldig overfor alle pasienter, ikke bare de med psykomotoriske lidelser. Mitt håp er at det relasjonelle paradigmeskiftet også implementeres og gjennomsyrer hele helsevesenet, slik at pasienter opplever å bli godt lyttet til, respektert og verdsatt. Uten en slik relasjonell og intersubjektiv holdning og faglig kunnskap vil dessverre mange pasienter føle seg avvist, krenket, misforstått. Pasienten får i verste fall en noceboeffekt og mister tillit til helsevesenet. Pasienter med psykomotoriske lidelser er ofte ekstra sårbare for å bli møtt på en slik fordumsfull måte, og jeg bruker ofte lang tid på at pasienten får bearbeidet slike lite relasjonelle og respektfulle møter med ymse helsepersonell. Slik gjenopprettes tilliten og pasienten våger å utforske seg videre i en terapi.

  • merete tønder spesialist i psykomotorisk fysioterapi 08.11.2016 11.44.00

    Riktig diagnostisering og kartlegging av kroppslige symptomer er viktig i all behandling for å få rett behandling til rett tid. Til nå er det ikke tilfredsstillende nok slik diagnosesystemet fungerer i psykisk helsevern og somatikken av de kroppslige plagene. Vestli medisin må i en helt annen grad ta hensyn til personen bak symptomene. Diagnosesystemet består mer eller mindre av tilfeldige grupperinger av ulike symptomer og tar ikke hensyn til det enkelte menneskes levde liv, bakgrunn eller livssituasjon. Er man innlagt i psykisk helsevern er det fort gjort at de kroppslige plagene blir bagatellisert og forstått som psykiske/psykiatriske lidelser. Når pasienter går til legen for kroppslige plager, blir den bakenforliggende årsaken til plagene sjelden utforsket og sett i sammenheng med den konteksten pasienten befinner seg i. Noen ganger skyldes muskelskjelett plager ergonomiske feilbelastninger mens andre ganger kan det være omfattende livsbelastninger som ligger bak symptompresset.

  • lege 08.11.2016 09.32.52

    Hei Jorunn Lien, min erfaring med fysioterapeuter (ikke psykomotorikere), og også en del leger, er at de ikke har din kompetanse og holdning mht. overtolkning. Det er svært mye jeg oppfatter at har blitt tolket inn i pasienten- som pasienter aldri har fått sagt noe om i det hele tatt. Pasienter blir direkte mistrodd mht. hva de sier og får journalført noe som ingen andre involverte, hverken helsepersonell,pasient eller pårørende kjenner igjen. Så jo, jeg tør påstå at det er mye problemer blant helsepersonell mht. dårlig kommunikasjon og fordomsfulle holdninger til grupper av pasienter. Jeg har opplevd så mye, fra et sjokkerende høyt antall fysioterapeuter- og direkte utsagn som at- " jeg kan ikke høre på hva pasientene sier, for de sier jo hva som helst. Jeg må forholde meg til mine tolkninger". uttalelser om at pasienter, som vedkommende har sett en gang- er hypokonder osv. Jeg er rystet over holdninger, tolkninger, kommunikative ferdigheter og personlig uegnethet blant helsepersonell

  • Jorunn Lien, psykomotorisk fysioterapeut/kroppsorientert psykoterapeut 08.11.2016 01.35.11

    Selvsagt utredes pasienter med psykomotoriske lidelser for alvorlig sykdom før en kroppsorientert behandling. I Norge har vi lange psykodynamiske fagtradisjoner innen fysioterapi (psykomotorisk fysioterapi) og kroppsorientert psykoanalytisk terapi (karakteranalyse) der pasienter med ulike tunge livsbelastninger som utspiller seg i kropp og sinn blir møtt på en tillitsfull og relasjonell måte. Livsvanskene som ofte har utspring i traumer, tilknytningsvansker og vanskelige relasjoner manifesterer seg ofte som kroppslige (stressfysiologiske) uttrykk og symptomer. Det er nok avleggs og dessverre en myte at terapeuten overfortolker pasientens symptomer som noe annet enn det pasienten etterhvert selv forteller. Psykomotorikere har lenge stått i spagaten mellom somatikken og psykiatrien og det er vel på tide at vi vi anerkjenner helheten i møte med pasienten. Mye forskning viser jo nytten av det.

  • Hilde Løtveit 08.11.2016 00.05.01

    Til lege: Hvis du har en pasient med brystsmerter som er utredet og alvorlig sykdom utelukket, kan du gjennom refleksjon sammen med pasienten forsøke å få tak i hva smerten kan handle om. Pasienter har ofte lite innsikt i hvordan angst og belastninger kan uttrykkes som kroppslige plager, de tror ofte at det må handle om noe galt fysisk når det er smerter og plager i kroppen. Hvis du gir dem en forståelse av disse sammenhengene og dere har en trygg relasjon vil pasienten ofte selv se hva plagene kan ha sammenheng med; eksistensielle tanker, angst, stress, mistrivsel på jobben, vanskelige relasjoner osv. Forståelsen kan i seg selv gi pasienten trygghet og letne plagene. Psykomotoriske fysioterapeuter kan observere pust, anspenthet og bevegelser, og ha det som utgangspunkt for refleksjonene sammen med pasienten. Gjennom behandling kan vi forsøke å endre pasientens mønstre, og pasienten kan kanskje gjøre endringer i sine liv og forholde seg til seg selv og sine omgivelser på en annen måte.

  • Jahn Gustav Johansen 07.11.2016 23.18.29

    Det er ikke snakk om at kun vi som helsepersonell tolker en epicondylitt med vår funksjons- og sykdomsforståelse i lys av sammenhengene du skisserer. Det handler om, i dialog med pasienten, (ved hjelp av vår kompetanse), å hjelpe pasienten til erfare kroppslig og reflektere over (gjennom eks klinisk utprøvende bevegelser og samspillsaktiviteter i terapi-rommet) hva en residiverende epicondylitt pga statisk arbeid kan handle om. Her vil pasienten gjerne har redusert kroppskontakt, dvs ikke ha et spesielt forhold (begreper som kroppsskjema og kroppsbilde kommer inn her), slik at biomekaniske belastninger fører til overbelastning av senevev, uten at pasienten nødvendigvis har innsikt i eller kontakt med (propriosepsjon) hvilke bevegelser og aktiviteter som denne overbelastningen kan henge sammen med i deres hverdag. Igjen, det er ikke vi som helsepersonell som ¨tolker¨ og ¨antar¨ ut av ingenting; helseproblemene blir satt i en sammenheng av både psykomotorikeren og pasienten i klinikken.

  • Vidar 07.11.2016 23.14.36

    "Hvis pasientens epicondylitt residiverer pga. statisk arbeid- og pasienten ellers ikke har spesielt belastende relasjoner, tidligere opplevelser som er traumatiske og ellers har det riktig bra, så kan jeg ikke være med på at vi anta eller tolke inn noe som helst. " Psykomotorisk fysioterapi sitt utgangspunkt for undersøkelse og behandling er sammenhengen mellom muskelspenninger, følelser og respirasjon. Dersom eksempel pasienten din har tydelige økte muskelspenninger og en hold pust så ville jeg si at det trolig ligger noe i hans liv som kan bidra til å vedlikeholde plagene hans. Dersom han er helt avslappet og pusten ikke er bremset så er det vel mer snakk om en belastningplage som er vanskelig å få bukt med i hans nåværende jobb. Men jeg føler at det snakkes litt på kryss og tvers - men det er vel bra - så forstår vi hverandre bedre etterhvert :)

  • Vidar 07.11.2016 23.06.55

    For meg som jobber til daglig med psykomotorisk fysioterapi er et mer relevante klinisk eksempel knyttet til hjertet for eksempel helseangst, hvor brystsmerter og tanker rundt dette kan føre til store funksjonstap hos pasienten. I tillegg får samfunnet høye kostnader både hos fastleger, legevakter og diverse hjerteutredninger i spesialisthelsetjenesten. Min tanke er at psykomotoriske lidelser ikke er et konkurerende begrep - men et komplementerende begrep. Disse pasienten har gjerne opplevd plutselige dødsfall i nære relasjoner eller endring i roller som f.eks. at de har blitt foreldre og må ta inn over seg at noen er helt avhengige av dem. Vårt anliggende er å bidra med et perspektiv som kan gi en del pasienter mer korrekt hjelp tidligere i forløpet. Som nevnt under er gjennomsnittet fra pasienten får symptomer til de kommer til psykomotorisk fysioterapi over 7 år. Selvsagt skal man utelukke underliggende hjertesykdom der det er nødvendig før man setter igang annen behandling.

  • Lege 07.11.2016 22.41.36

    Hvis pasientens epicondylitt residiverer pga. statisk arbeid- og pasienten ellers ikke har spesielt belastende relasjoner, tidligere opplevelser som er traumatiske og ellers har det riktig bra, så kan jeg ikke være med på at vi anta eller tolke inn noe som helst. Dette høres slett ikke greit ut. Og selv med noe belastning i livet- og hvem har ikke det- kan man jo virkelig ikke bare "tolke" at epidondylitt eller coxarthrosesmerter skyldes en eller flere belastninger. Men jeg tar inn over meg at fremstillingen nedenfor er en veldig forenkling av psykomotoriske fysioterapi. Men jeg ville være særdeles forsiktig med å døpe om en hel gruppe med lidelser, som er heterogen, på bakgrunn av tolkninger.

  • Jahn Gustav Johansen, Psykomotorisk fysioterapeut 07.11.2016 21.49.00

    Lite plass her gitt! Nr 3 kommentar fra meg, og sannsynligvis siste i denne omgang! :-) Om epicondylitten viser seg å være uttrykk for komorbiditet hos en pasient, kan det i tydeligere grad fortolkes som et uttrykk for pasientens livsførsel (levde liv, livssituasjon) og deres kroppslige tilpasningsmåte til og i denne. Da er det viktig å forsøke å understøtte at pasienten oppnår kontakt med deres egne kroppslige tilpasningsmåter og oppdage/erfare andre og bedre måter å være i og bruke egen kropp på. Med andre ord, om pasientens epicondylitt kan forstås som personens uhensiktsmessige tilpasning til livssituasjon og levde liv, kan deres helseplager/-problemer tolkes som å være en psykomotorisk lidelse. Jeg vil understreke, dette er en veldig forenkling, i et forsøk på å presentere min tolkning som psykomotorisk fysioterapeut på funksjonen til begrepet psykomotoriske lidelser.

  • Jahn Gustav Johansen, Psykomotorisk fysioterapeut 07.11.2016 21.41.56

    Jeg hadde ikke flere tegn å skrive med, i den første kommentaren under. Jeg fortsetter tråden i en ny kommentar. Det er noe, men økende forskningsbelegg på at psykomotorisk fysioterapi kan ha nytte for pasienter med langvarige, sammensatte og diffuse helseproblemer, som kan kalles subjektive helseplager eller i medinisk terminologi, eks MUS (Medisinsk Uforklarlige Symptomer). Pasienter i PMF har lokaliserte eller generaliserte smerter eller spenninger, og klinisk betydelige plager som søvnproblemer, tilbøyelighet for angst, lav livskvalitet, depressive symptomer og tretthet. Til Lege 3: Dersom epicondylitten kan behandles gjennom en mer ¨ren¨ somatisk tilnærming, er kanskje ikke begrepet psykomotoriske lidelser treffende eller klinisk anvendelig. Men dersom epicondylitten utvikler seg på ny etter symptom-/lokal behandling (eks etter ergonomisk veiledning hos fysioterapeut), vil ikke behandlingen ha forebyggende og langvarig virkning. Dermed er ikke symptombehandling godt nok.

  • Jahn Gustav Johansen, Psykomotorisk fysioterapeut 07.11.2016 21.28.44

    Introduksjonen av begrepet psykomotoriske lidelser er spennende. Psykosomatikk eller psykisk er medisinske sykdoms- og symptomkategorier, mens psykomotoriske lidelser er et begrep som er forankret i fag- og forskningstradisjonen psykomotorisk fysioterapi (PMF). Psykomotoriske fysioterapeuter undersøker og behandler pasientens objektive kropp samtidig som de tar hensyn til pasientens subjektive kroppslige non-verbale og verbale uttrykk. Prinsipielt undersøkes hele kroppen, og gjerne i ulike utgangsstillinger/aktiviteter for å få et godt bilde av pasientens kroppslige belastningsforhold og reaksjoner på fysioterapeutisk undersøkelse. Dette handler om spenningsforhold i bløtvev, grad av ledighet eller rigiditet i kroppsholdning og respirasjonsbevegelse i thorax og autonome reaksjoner. Pasienten inviteres til dialoger omkring hva funn kan bety, sett i sammenheng med deres levde liv. Pasienten oppmuntres til utprøving og refleksjon over nye, hensiktsmessige bevegelser.

  • Lege 07.11.2016 18.16.32

    Dette blir lite konkret i praktisk, klinisk hverdag. I realiteten, der ute, brukes psykologiske forhold som utelukkelsesforklaringer for alt vi ikke forstår- uavhengig av hva pasienten har opplevd. Det er en fare ved at pasienter treffer helsepersonell som har minimal kompetanse - både innenfor somatikk, psykologi og psykiatri- og som bruker psykologiske forhold- uten at de er påvist, utredet eller snakket om i det hele tatt- for å sparke pasienter ut av somatisk behandling som de faktisk har effekt av, korte ned køer, bruke mindre ressurser hos fysioterapeuter osv. Det er faren ved å legitimere at man kan bruke generelle uttalelser om kropp og sjel som ett - og at det alltid i enhver sammenheng skal ha betydning. Og hvordan i all verden skal man kunne vite om en ubehagelig opplevelse en gang for 20 år siden gir brystsmerter som ikke er coronare - 20 år senere? Det blir antakelser. Og i verste fall medfører det at man ikke oppdager annen sykdom.

  • Hilde Løtveit 07.11.2016 13.04.32

    Pasienter som kommer til psykomotorisk fysioterapeut er som regel svært godt utredet. De har i gjennomsnitt ventet i syv år fra symptomene startet til de kommer til behandling. Pasienter som kommer til oss har gjerne gått til en rekke ulike behandlere uten at de har blitt forstått på at plagene har sammenheng med traumer, vonde erfaringer, belastende livssituasjoner eller vanskelige relasjoner. Vi ønsker ikke å psykologisere de kroppslige plagene, eller definere plager som enten fysisk eller fysisk, vi ønsker at flere helsepersonell anerkjenner at vi alltid er begge deler. Vi er hele levende, erfarende og sansende mennesker, og livet former oss både i våre sykdomsprosesser og tilhelningsprosesser.

  • Doc 07.11.2016 11.09.20

    Det skal angivelig (forskning) være nok å være uheldig med genene i kombinasjon med akutt, sterk smerte som blir dårlig smertelindret - for å utvikle sensitisering av nervesystemet via nevrohumorale forandringer- uten psykososiale risikofaktorer- etter ca. 2 uker med sterke smerter.

  • Lege 3 07.11.2016 11.00.00

    Psykomotoriske lidelser: Skal man da altså se på epikondylitt i albu som faktisk kan skyldes statisk arbeid og dårlig ergonomi, eller patellar tendinopati eller et prolaps i ryggen- eller diskogen smerte etter traume- som psykomotoriske lidelser hos alle pasienter? Hvis det var jeg som ble rammet, ville jeg definitiv foretrekke ergonomisk veiledning,somatisk utredning og spesfikk opptrening av kneet med blødning i patellarsenen, diskogen smerte osv. Det betyr ikke at vi ikke skal ta på alvor at enkelte pasienter kan ha feilaktige sykdomsoppfatninger, være redde for å trene fordi de ikke har nødvendig kunnskap osv. God opplæring av riktig bruk av kroppen er viktig. Man kan selvsagt spørre etter mentale konsekvenser av tilstandene osv. Men obligate, psykologiske forklaringsmodeller mht. levd liv, traumer osv - når pasienter oppgir at de ikke opplever hendelser som mental belastende, eller ikka har traume- er å konstruere årsakssammenhenger som ikke kan verifiseres hos enkeltindividet.

  • Lege 2 07.11.2016 10.49.17

    Psykomotoriske lidelser er et begrep som vil kunne forsterke problemet som vi ser i dag- at mange pasienter ikke får tilgang til den biomedisinske behandlingen pga. mangel på forskning, kompetanse og ressurser. Det er ikke obligatorisk med psykiske lidelser f.eks. hos pasienter med ulike ryggtilstander. Så vidt jeg vet, har grovt sett 1/3 psykiske lidelser- men 2/3- altså flertallet har ikke psykiske lidelser. Slike uttrykk vil i verste fall gi grobunn for mer lettvint synsing om pasientens mentale helse for å finne forklaringer på symptomer som helsepersonell ikke forstår- fordi de mangler somatisk kompetanse. Dessverre er det slik bio-psykososial kulturell tilnærming ofte brukes. Uten at pasienten har symptomer på mentale lidelser, og til tross for god mestring- skriver helsepersonell i journaler, f.ek at pasienten ikke må fokusere på smerte- til tross for at pasientene engasjerer seg i alt annet enn smerte,har gitt tydelig uttrykk for at de ikke fokuserer på smerte osv.

  • Lege 07.11.2016 10.09.18

    Jf. Doc: Helsepersonell burde se seg selv utenfra- og tenke tanken at de selv kan utgjøre et av mange større eller mindre traumer og belastninger som pasientgrupper som er uønskede kasteballer i helsevesenet, utsettes for. Pasienter som er i risikosonen for å få dårlig behandling i helsevesenet, utvikler redsel for helsepersonell og våger ikke å oppsøke helsehjelp. Dette kan gi angstlidelser, depresjoner, posttraumatisk stress m.m. http://www.pasient.no/temasider/blir_krenket Et vesentlig poeng er-at helsepersonell har lite somatisk kunnskap om muskelskjelettlidelser. Pasienter mister vesentlig utredning og spesifikk opptrening og behandling (bløtdelsbehandling, manipulasjon)- hvis de havner i psykiatri-smerte-diffusitas-kategorien. Det er f.eks. kroken på døra for en del av de dårlige ryggpasientene som har et organisk substrat for smerten, hvis de mister ryggspesifikk treningen og behandling- og blir psykologisert. Belastningen ved å bli mistrodd på tanker og følelser er stor

  • Doc 07.11.2016 09.58.06

    Min erfaring er motsatt: at helsepersonell bruker bio-psyko-sosiale modeller til å la være å utrede somatisk og gi somatisk behandling. Det ender opp med at pasienter -uten mental problemer eller traumatiske opplevelser- opplever at det insisteres på at de må være deprimerte- uten diagnostikk - ha traumer eller fokusere på smerte m.m., dvs. blir mistrodd på eget tankeinnhold. Pasienter som ikke har hatt traumer- annet enn f.eks. fysisk traume mot strukturer i rygg- får mentale lidelser pga. traumet ved å være hjelpeløst avhengig av et helsevesenet hvor de blir mistrodd på sin egen historie,tanker og følelser. Jeg har oppfattet at siste årenes smerteforskning har vist, at psykososiale problemer er mer en følge av -enn årsak til- langvarige smerter (langvarig smerte ikke nærmere definert). Gener skal være viktigste risikofaktor. Man kan utvikle langvarig smerte etter to uker med sterke smerter- uten psykososiale problemer/mental predisposisjon- kun pga. dårlig smertelindring.

  • Jorunn Lien 06.11.2016 12.58.53

    Det er interessant at de stiller kritisk spørsmål ved den mye omtalte Bio-psyko-sosiale modellen. Jeg har ofte lurt på om vi helsearbeidere mener det samme når vi omtaler den Bio-psyko-sosiale modellen som en viktig premiss for å forstå pasienter med muskel-og skjelettlidelser? Er vi skinn-enige? Hva mener vi med begrepet, og hvilke implikasjoner har det for tilnærmingen til den enkelte pasient? Jeg tror det er svært viktig å dekonstruere slike begreper ved å få innsikt i den historiske bakgrunnen for begrepet, det teoretiske innholdet og hvordan dette brukes fenomenologisk- dvs klinisk i praksis. Først da har vi en mulighet for å sammenligne og forstå hvordan de ulike helseprofesjonene forstår og tilnærmer seg de ulike begrepene. I debattinnlegget foreslår de et nytt og spennende begrep -psykomotoriske lidelser -for langvarige muskel- og skjelettlidelser. Dette er et begrep som kan være med tilføre begreper som psykosomatiske og sammensatte lidelser.nye nyanser av kropp og sinn.

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!