Svikt er tung tale

«Jeg husker da du sa...», sier pasienten – og jeg sitter litt spent i stolen: For hva kommer nå?

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Kronikk: Alexander Wahl, fastlege og redaktør for primærhelse i Helsebiblioteket.no

NOEN GANGER forteller pasienten om tidligere opplevelser hos fastlegen. Det er alltid spennende å lytte til, særlig når sitater løftes frem. Det er hyggelig å høre referater der min bestemte optimisme styrket pasienten. Men de gylne øyeblikk har dessverre sin motsats.

Vi fastleger kan være sleivete, upresise, mumlende, fornærmende eller utfordrende. Dagen inneholder mange ord og vendinger, grimasering, sukk og spenninger. Vi er feilbarlige og noen ganger må vi gjøre en ekstra innsats for å vise at vi bryr oss når negative berettigede tilbakemeldinger kommer frem – vi ønsker jo å rette opp feila fra i går. Vi må søke forsoning og tilgivelse. De fleste pasienter er rause da. Det er et tillitstegn at de orker å komme med kritikk – de kunne ha holdt munn eller ha skiftet fastlege.

SVIKT. Likevel er det ett område innen kommunikasjon som ufravikelig fremstår som vanskelig å forholde seg til. Det er diagnosene som inneholder suffikset «svikt». Hjertesvikt og nyresvikt er dagligdagse diagnoser – hjernesvikt forekommer sjeldnere. Hva kan vi gjøre med dem?

«Jeg husker da du sa at hjertet mitt sliter», fortalte en pasient til meg. Hun hadde den gang da en nyoppdaget rask atrieflimmer. «Det glemmer jeg aldri», sa hun med innlevelse og ettertrykk.

Jeg måtte tenke meg om og husket etter hvert hvordan jeg hadde prøvd å unngå det enda mer angstskapende ordet «hjertesvikt». For «hjertesvikt» står i nesten sammen klasse som «kreft». Rullgardinen går ned og kirkeklokkene ringer. Men det er virkelig stor forskjell på tilstanden om hjertesvikten er forbigående eller kronisk, om det er NYHA klasse I eller IV.

HÅP. I retroperiskopets oppklarende lys burde jeg ha vært mer deskriptiv i min forklaring av problemet, og i samme åndedrag burde jeg ha hengt på løsningen. For eksempel kunne jeg ha sagt: «Hjertet ditt slår uregelmessig og raskt – det heter atrieflimmer – men heldigvis har vi legemidler som kan hjelpe deg, fru Hansen.»

Så før fru Hansen ville ha rukket å få angst, ville behandlingen ha ligget foran henne – på sølvfat. Behandlingsmuligheter gir alltid håp.

NYRESVIKT. «Jeg kommer vel ikke til å leve særlig lenge, jeg», sa en annen pasient med et skjevt smil. Han hadde vært hos nyrespesialisten og fått vite at han hadde nyresvikt – kreatinin var målt til 120. Nå hadde han begynt å legge planer om hvordan den siste tiden best skulle leves. Jeg var forferdet – riktignok var den ene nyren kaputt, men den andre nyren var frisk og hadde sannsynlig kompensert for den dårlige nyren. Så til tross for at han ikke hadde noen symptomer på nyresykdom, følte han at livet var på vei til å ebbe ut. Jeg tror denne følelsen av dommedag var skapt av diagnosen nyresvikt.

Ideelt sett burde diagnosen ha vært forklart som «lett forhøyede nyreprøver», gjerne med en ekstra beroligelse fra den erfarne legen: «dette er et blodprøvefunn som heldigvis ikke gir sykdomsfølelse». Hadde denne informasjonen ligget i bunnen, ville det ha vært mye lettere for fastlegen å følge opp med hensiktsmessig informasjon. Nå måtte jeg som fastlege drive brannslukking i etterkant.

Trodde pasienten på meg da han gikk ut døren? Ikke lett å vite.

HJERNESVIKT. Denne diagnosen er vi mer forsiktig med å bruke selv om vi ser den i mange slags former. Da omskriver vi fornærmende diagnoser til «hukommelsesvansker» eller «nedsatt simultan kapasitet». Klokt pakkes iskald diagnose inn i bomull.

Det hjelper å bruke pasientens egne ord på sine problemer. Likevel snakker geriatriske fagmiljøer om hvor viktig det er å diagnostisere «demens». Rekk opp hånda alle 80-åringer som ønsker å få demensstempelet i panna! Alderdomssvekkelse får holde for de fleste med mild kognitiv svikt. Det er mer akseptabelt og realt.

PARADOKSET. Det er et paradoks at våre kliniske diagnoser legger sten til byrde og noen ganger gir dyp fortvilelse hos pasienten. Dette er særlig uheldig når diagnosene ikke korresponderer med sykdomsfølelsen. Jeg tror vi klokt skal unngå sviktdiagnostisering før vi er nødt.

Dersom en sviktdiagnose utløser en rettighet eller legges til grunn for et vedtak fra hjemmesykepleien, kan bruken forsvares. Sviktdiagnostiseringen kan også være nyttig som en patofysiologisk forklaringsmodell i studentundervisning og klinisk tankegang. Men i samtale med pasienten må vi tenke oss om, flere ganger.

Som fastleger med musikalitet og finfølelse må vi skille mellom legespråk innad i lauget og pasientspråk utad. Pasienten skal styrkes. Primum, nil nocere.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 14/2016

Powered by Labrador CMS