– Hvorfor er ME-pasienter så sinte?

Ved å avvise at komplekse psykologiske mekanismer kan vedlikeholde kronisk utmattelse, risikerer man å sette en stopper for forskning og utvikling av behandlingstilbud som kan hjelpe mange pasienter.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Georg Espolin Johnson, idéhistoriker og lege
DEN 9. JANUAR hadde VG en reportasje der Thomas Overvik forteller at han først tenkte seg syk (ME), og deretter tenkte seg frisk igjen etter flere års sykdom. Mens han var syk, kunne han «fly i strupen på alle som antydet at det kunne være psykiske komponenter i sykdommen» fordi han følte at «det var ikke å ta lidelsen på alvor». Mens han var syk, hadde han med andre ord samme holdning som de aller fleste som har kommentert artikkelen i etterhånd på VG-nett.
La meg med en gang si at jeg naturligvis ikke hevder å vite hva ME i alle sammenhenger er, men jeg vet at forekomsten av smerte- og utmattelsestilstander har gått i bølger gjennom historien, og at legenes forklaringsmodeller i hver bølge har vært tilpasset den historiske epoken de har opptrådt i.
«RAILWAY SPINE». Et eksempel er «railway spine», som oppsto noe før 1850 i jernbanens tidlige år da togskinner ble strukket på kryss og tvers over hele Europa. I tillegg til alvorlige togulykker i årene som fulgte, rapporterte et økende antall om en mystisk tilstand som oppsto etter tilsynelatende banale sammenstøt som ikke medførte synlig personskade.
Sin vane tro fant legene en forklaring innenfor sitt eget kunnskapsunivers og hevdet at tilstanden skyldtes kronisk skade i ryggmargen (spinal cord); derav navnet på tilstanden. I 1885 skrev London-legen Herbert Page at historien tydelig hadde vist at ryggmargen aldri var blitt skadet i disse hendelsene, og at en slik forklaring heller ikke ville ha oppstått hvis psykens innvirkning på kroppen hadde vært mer anerkjent.
FORKLARINGSMODELLENE. Etter cirka 50 år døde Railway spine ut, men selve sykdomsbildet har, som vi vet, oppstått flere ganger siden med nye navn og forklaringer.
Leger har gjennom flere hundre år har hatt en utpreget tendens til å tro at enhver plage må ha en årsak som medisinen kan forstå og behandle. Gjennom en rekke mekanismer som det ikke er plass til å gå inn på her, har legenes forklaringsmodeller hatt stor gjennomslagskraft. Et fellestrekk er at de har vært knyttet til forhold som på et vis kan isoleres fra pasientene – ulykkesskader, infeksjoner eller annen kroppslig sykdom, gjerne i nervesystemet eller immunapparatet. Pasienten blir sittende passivisert igjen, mens det nærmest utelukkende blir opp til legen å finne årsak og behandling.
MENTALE PROSESSER. Som Herbert Page var inne på i 1885, blir psykologiske mekanismer oversett til tross for at vi godt vet at tro kan flytte fjell, og at den troen vi da snakker om, ikke er annet enn psykologiske mekanismer. La meg understreke at «psykologiske mekanismer» ikke har noe å gjøre med psykiatri i tradisjonell forstand. Når jeg skal holde et foredrag, delta i en konkurranse eller blir nervøs med tanke på hvordan denne artikkelen vil bli mottatt, må jeg tisse. Mentale prosessers utslag i kroppslige reaksjoner er velkjent for oss alle. Sånn er det å være menneske. At mentale prosesser i en del tilfeller kan skape alvorlige kroppslige reaksjoner, er ikke mer merkverdig enn at immunapparatet kan gjøre det samme i form av alvorlige allergier.
Den til dels aggressive motstanden til at komplekse psykologiske mekanismer kan være i sving ved ME, kan ikke forstås på annen måte enn at psykologiske forklaringsmodeller har kommet i grov miskreditt i kulturen vår. Alt for mange har en forunderlig forestilling om at en tilstand blir mindre verdt og ikke kan tas ordentlig på alvor når psykologiske mekanismer står sentralt. Uten å være oss det helt bevisst, er svært mange av oss, leger i høyeste grad inkludert, preget av følgende kulturbetingede uforstand: «Det er bare psykologi; det er bare tull».
ALVORLIG. I mitt hode ser det helt motsatt ut. Nettopp fordi psykologiske mekanismer kan være så utrolig sterke, gjør de en sykdom mer alvorlig når de spiller en betydelig rolle. Slike sykdommer kan ikke bare skrelles vekk med kniver eller stanses med piller, men krever kompleks bearbeiding på flere plan. Så lenge den generelle oppfatningen hos både leger, Nav og folk flest er at sykdom som skyldes – eller er sterkt påvirket av – psykologiske prosesser, ikke er virkelig og kan ignoreres, er motstanden overfor slike forståelsesformer lett å forstå. Det samme er ME-pasienters sinne.
Men ingen kan ignorere at Thomas Overvik tenkte seg frisk og at Arild Berg, som VG hadde en artikkel om noen uker tidligere, gjorde det samme. Og ingen kan påstå at Overviks og Bergs sykdom skilte seg påvisbart fra andre ME-tilfeller. Ved å avvise at komplekse psykologiske mekanismer kan vedlikeholde kronisk utmattelse, risikerer man å sette en stopper for forskning og utvikling av behandlingstilbud som kan hjelpe mange pasienter.
STANS KRIGEN! Naturligvis kan fremtiden komme til å vise at det også finnes grupper med en eller annen biokjemisk forklaring som kan behandles vellykket med kniver eller piller. Men hvis forskningen vris ensidig over mot slike teorier og modeller, er det meget sannsynlig at et stort antall pasienter samtidig vil fratas mulighetene for effektiv behandling bygd på helt andre forståelsesformer.
To ting er etter min oppfatning helt nødvendig for å få en slutt på dagens stillingskrig:

  • Vi må forstå at årsaken til plager og funksjonssvikt sier fint lite om alvorligheten, og
  •  vi må slutte å tro at løsningene på alt vi ikke forstår om plager og funksjonssvikt, nødvendigvis må ligge innenfor den tradisjonelle medisinen.


Begge deler er lettere sagt enn gjort.
Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 02/2015

Powered by Labrador CMS