Forhåpentligvis ikke en hverdagshistorie?

Ole Jørgen Hommeren, overlege ved Sykehuset Østfold
HUN ER 90 år. Hun har proteser i begge knær og den ene hofta. Hun er stort sett selvhjulpen og trives i sitt halvannet etasjes etterkrigshus med bad og soverom i andre etasje og en koselig hage. Hun får hjelp til hagestell og enklere vedlikehold. Hun har økonomi til å betale for renhold og større reparasjoner. Naboene er omsorgsfulle og hjelper henne på vinteren når det trengs. Hun er fornøyd. God helse og mentalt fortsatt åndsfrisk. Norge er et godt land å bo i også for eldre, tenker hun.
Så ramler hun en sen sommerkveld med lårhalsbrudd som resultat. Gode naboer hører rop om hjelp. Så skjer alt etter boka; ambulanse, sykehus og operasjon i løpet av tolv timer. - Effektivt, tenkte hun. Nå venter vel opptrening, slik det hadde vært ved tidligere etter kne- og hofteoperasjonene?
NEDSLÅENDE. To dager etter operasjonen kommer beskjeden om at hun skal skrives ut og hjem Det var søkt om korttidsplass ved sykehjemmet i hjemkommunen, en middels stor norsk bykommune. Men «i henhold til regelverket var søknaden avslått». Da gråt den gamle damen.
Pårørende engasjerer seg, og etter mange telefoner og møter med kommunen - med frustrasjon, sinne, til dels med trusler - innvilges det plass «foreløpig for en uke», som blir til to. Hun får opptrening og godt stell av ansatte på sykehjemmet. Praktiske ting ordnes hjemme hos damen. Når hun kommer hjem, er alt praktisk tilrettelagt med unntak av trygghetsalarm, som «man har glemt». - Det skal gå greit dette nå, sier hun.
Den 90 år gamle kvinnen har latt meg fortelle om dette, forutsatt at hennes sykehistorie er anonymisert. Historien er neppe enestående, men den er nedslående for velferdsstaten. Byråkrati og avslag synes å ha overtatt for klokskap og omsorg.
SAMHANDLINGSSVIKT. Akuttbehandlingen var god og effektiv. Det aktuelle sykehuset har hatt et eget prosjekt om hverdagsrehabilitering med fokus på økt kvalitet på omsorg og behandling samt samhandlingen mellom sykehus og kommune. Dette informerer sykehuset om på sin nettside.
Samhandlingen med kommunen fungerte dårlig selv med en så hyppig og velkjent lidelse som lårhalsbrudd. Sykehuset synes å være fornøyd med at «operasjonen har gått greit», selv om det i sin behandlingslinje understreker betydningen av rehabilitering etter hoftebrudd.
Kommunens avslag på korttidsplass var en byråkratisk vurdering uten hensyn til helheten i damens situasjon. I sykehusets rehabiliteringsprogram pekes det på trening av vanlige hverdagsaktiviteter og tidlig tverrfaglig intensiv intervensjon med mestring som mål: «Å gjøre pasienten i stand til å mestre hjemme». Programmet er konkret med fokus på gangfunksjon, forflytting til toalett, komme inn og ut av seng, matlaging og så videre.
I GLEMMEBOKA. Ingen av disse elementene i sykehusets hverdagsrehabiliteringsprogram var vurdert og etablert fra kommunens side da søknad om korttidsplass ble avslått. Samhandlingen mellom kommune og sykehus, slik det kom til syne for pårørende, var mangelfull. Kvalitet er å gjøre hva man sier man skal gjøre. Sykehuset syntes ikke å etterleve sin egen behandlingslinje og fraskrev seg ansvar etter at søknad var sendt kommunen.
Kommunens håndtering av søknaden står til stryk. Byråkratisk papirvurdering syntes viktigere enn å analysere pasientens behov. Den gamle damen ønsket å komme hjem, men sa at hun trengte hjelp for en kort periode. Brukermedvirkning var en gang et honnørord, men synes i dette tilfellet å ha gått i glemmeboka.
Utgifter til spesialisthelsetjeneste dekkes av helseforetakene. Kommunen dekker utgifter som faller inn under kommunale helsetjenester men da med egenandel. Ved innleggelse i korttidsplass på sykehjem kan kommunen kreve å få dekket kostnader for kost og losji inntil et visst beløp. I dette tilfellet betalte damen 143 kroner pr. døgn, som hun gjorde med glede: Hun fikk være nær familien og hjemmet sitt.
MENNESKEVERDET. Samhandlingsreformen har veltet kostnader fra spesialisthelsetjenesten over på kommunen og til slutt på bruker. Kanskje dette var en tilsiktet konsekvens av samhandlingsreformen, men neppe i tråd med den generelle solidariske helsepolitikken som Norge skryter av. Men det skal jo effektiviseres og spares.
Det aktuelle tilfellet reiser også spørsmål om menneskeverdet i høy alder. Den aktuelle damen har i ti år besøkt innlagte på sykehjemmet hvor hun nå selv ble lagt inn. Hun er åndsfrisk og somatisk frisk, og til alle legers forundring bruker hun ingen medikamenter fast. Personalet på sykehjemmet har gitt uttrykk for å sette pris på hennes besøk; de beskriver henne som en gledesspreder. Når hun i en alder av nitti år selv får behov for en kortvarig innleggelse, avvises det: Hun overlates til seg selv og hennes pårørende. Det var ikke en slik eldreomsorg vi ønsket oss.
HØYTTALERMETODEN. De pårørende engasjerte seg. Deres mas, frustrasjon og sinne førte til at søknaden etter hvert ble motvillig innvilget. Høyttalermetoden virket.
Vi skryter av likeverdige helsetjenester. Mon tro om ikke en kommer lengst ved å krangle?
«Snille barn ber ikke, snille barn får ikke».
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 15/2014