Legeliv: Dugnad for Jordens helse?

Jana Midelfart Hoff, overlege ved Nevrologisk avdeling og tillitsvalgt, Helse Bergen
Av og til er det ikke lett å vite hva man skal skrive om fordi mulighetene er så mange. Først tenkte jeg å skrive om mine forventninger til årets forhandlinger om lønns- og arbeidsvilkår. Nylig spurte en journalist jeg kjenner om hvorfor jeg tror Spekter er så konfrontasjonssøkende i forhold til sine arbeidstakere, mer enn eksempelvis NHO.
Jeg hadde ikke noe godt svar, og det var litt ubehagelig at en som står utenfor, ser og påpeker dette. Det er så mange utfordringer i samfunnet og helsevesenet fremover, og da trenger vi en god dialog mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.
SMERTE - OG GLEDE. Men, så var det den samtalen, da. I forrige uke. Som ikke helt slipper taket. Med en kollega som har gjennomgått systematisk mobbing på arbeidsplassen uten at ledelsen grep inn. Som nå ikke har bare et psykisk, men et fysisk ubehag av å møte på jobb. Og som tok på seg all skyld for alt. Dette er mobbingens vonde logikk: «Det må være noe galt med meg ettersom de andre velger å behandle meg sånn». Jeg ble trist og forbannet: Hvilken leder har råd til å skusle bort kompetanse på den måten? Hvor ble det av honnørordene om inkluderende arbeidsliv, HMS og psykososialt arbeidsmiljø?
Jeg kunne også ha skrevet om Legeforeningens landsstyremøte nå i mai, og hvor imponert jeg er over de mange tillitsvalgte som gjør en stor innsats for kolleger, pasienter og faget.
BESTEMMELSEN. Så bestemte jeg meg for å skrive om Jordens helse. På Vestlandet har vi hatt den varmeste og tørreste vinteren på lenge, og i mitt hjemlige Trøndelag glimret snøen med sitt fravær i vinter. Kanskje er det bare årsvariasjoner? Kanskje får vi masse snø en annen gang? Eller kanskje ikke? Selv de mest ihugede klimaskeptikere har vel innsett nå at det er en sammenheng mellom måten vi behandler jorda på og hvordan klimaet (les; symptomene) utvikler seg.
Hjemme har jeg en engasjert tiåring som tenker mye og har mange spørsmål. Både han og den nybakte tenåringen utfordrer foreldrene på levevaner i forhold til miljøet, og vi utfordrer dem tilbake. Jeg forteller at ordet «kjøpekraft» også kan ses på som beskrivelse av en bestemmelseskraft du skal ha når du vurderer om du virkelig trenger det du er i ferd med å kjøpe, og at vi kan ikke hisse opp oss over at pol-isen smelter hvis vi kjører bil overalt. Til gjengjeld må jeg vise frem togbilletter når jeg skal på møter i Oslo - jeg prøver, men har litt å gå på: Jeg går til jobb og trening og prøver å kutte ned på familiens flyreiser.
STARTEN. Som familie har vi definitivt mye å gå på. Vi bor midt i et økologisk engasjert nabolag i Bergen med bilring, felleshage og bytteringer. Mange begrenser og endrer forbruket sitt mer enn oss. Men vi har i hvert fall startet, og vi er en del av tenkingen om at selv om endringen må skje globalt, må den starte lokalt.
Det er nok av skeptikere som mener at det lille hver enkelt gjør, aldri monner nok. Men hvis man aldri starter, oppnår man heller aldri noe. Leger er vant til å tenke slik. Hver dag. Vi behandler den enkelte pasient mens vi søker store løsninger for pasientgrupper.
Noen år tilbake var hele familien på et flere måneders forskningsopphold i den lille tyske universitetsbyen Tübingen med 83000 innbyggere og 27000 studenter, en frodig grønn oase i et politisk stort sett svart landskap. Kommunen har satt miljøvern som hovedsatsing: Et uendelig nett av sykkelveier, bussene går hyppig og over alt - snart er de gratis - og bilen er utestengt fra sentrum. Kommunen ser miljøsatsingen i en større kontekst hvor bruke av mer miljøvennlig transport både har en helsegevinst og en sosial gevinst.
VALGET. Også ved universitetsklinikken lever miljøtanken i beste velgående, med mange grønne lunger, redusert bruk av kjemikaler og miljøprofil i kantina, med mye grønt, pant på service, minimalt med hurtigmat, men økologisk kaffe og te. En motsetning til kantina ved norske miljøsertifiserte sykehus, hvor den grønne satsingen er skrikende fraværende og det tilsynelatende er lite vilje til å få gjøre noe med det.
Oppholdet i Tübingen ga vår familie et lite spark i riktig retning. Vi fikk lyst til å være med å bidra i noe som burde være vår alles felles dugnad. Det handler om å ta valg.
Vil du være med, kan du starte i dag: Det kan være greit å ha i bakhodet at flyreiser fortsatt har den største klimapåvirkningen per tilbakelagt distanse.
MULIGHETEN. Hvis en norsk familie ferierer med i Europa i stedet for å fly til Thailand, bidrar den til å redusere klimagassutslippene med 12 tonn. Om ett tusen familier gjør det samme, bidrar de til å begrense utslippene med 12.000 tonn. Likeledes vil en familieferie med tog i Norge, i stedet for å fly til Europa, bidra til å minke klimagassutslippene med fire tonn CO2-ekvivalenter. Hvis 10.000 familier gjør det samme, reduseres disse utslippene med 40.000 tonn.
Dette er en god anledning til å feriere i Norge eller dra på bilferie i Europa. Når du står der med leskende drikke eller en softis i hånden i solen på feriemålet, kan du gratulere deg selv med at du er en som prøver. Du er med.
Ha en riktig god sommer!
Legeliv, Dagens Medisin 11/2014