Reservasjon - og følelser?

Nina Kristine Niestroj, prest i Den norske kirke
KAVEH RASHIDI avviser i Dagens Medisin (20/2013) reservasjonsadgang for fastleger. Men her setter han likhetstegn mellom følelser og samvittighet, noe som i virkeligheten er ulike ting.
Rashidi skriver at «Vi kan ikke konsekvent blande våre personlige følelser inn i det som skal være pasientens beste». Og følgelig, mener han, skal fastleger ikke ha reservasjonsadgang. Følelser er emosjoner, de er frykt, hat, glede, sorg og sinne.
TOLERANSE. Spørsmålet om legers reservasjonsrett handler ikke om følelser - selv om de nok er der når man begynner å diskutere - men om at noen ser på abort som moralsk uakseptabelt. Altså å være med i prosessen som fører til at enkelte tar abort, å bli med på intensjonen til det. Muligheten til å reservere seg fra dette, er å kunne handle i tråd med sin samvittighet og dypeste overbevisning.
Dette er svært grunnleggende og hindrer oss i å bli et totalitært samfunn. Toleranse for samfunnsmedlemmenes oppfatninger er med på å beskytte alles moralske integritet.
REN KUNST. Det er prisverdig at Rashidi ønsker å være objektiv i møte med pasienten, men han gir samtidig uttrykk for at han i møte med pasienten er et menneske med sine erfaringer. Som pasient ønsker jeg å møte nettopp en menneskelig lege, reflektert ja, så objektiv som mulig ja, men ikke på bekostning av sin samvittighet.
Rashidi nevner den mange tusenårige legekunsten. Hippokrates står for opprinnelsen til denne, og i den hippokratiske lege-ed heter det: «Jeg vil bruke mine evner for det beste for mine pasienter i samsvar med min dyktighet og min dømmekraft og aldri volde noe skade. Jeg vil ikke gi dødelig gift til noen som ber om det, heller ikke gi råd til hvordan de kan avslutte sitt liv. Ei heller vil jeg gi noen kvinne en substans som fører til at hun aborterer. Men jeg vil holde både mitt liv og min kunst ren».
RESPEKT. Ja, jeg tror også leger må ha «visse grunnleggende universelle retningslinjer», slik Rashidi skriver. Genève-erklæringen (2006) fra World Medical Association nevner blant annet samvittighetsfullhet og respekt for liv. Men ikke minst er det naturlig å peke på FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, artikkel 18: Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.
Nå kan man med rette si at det ikke er en menneskerett å være lege, ei heller fastlege, men dilemmaet slik jeg ser det, berører leger også i andre spesialiteter og dessuten annet helsepersonell.
INTEGRITET. Videre ble «fritak av samvittighetsgrunner» tatt med helt fra man vedtok loven om svangerskapsavbrudd i 1978. Dette var med i grunnlaget for utdanningen til det helsepersonellet som vi har i dag. Men ja, det kan bli et dilemma opp imot pasientens rett til helsehjelp, derfor må arbeidsgiver informeres om reservasjonen - og det bør helst være en flerlegepraksis.
Morten Magelssen sier «En reservasjonsmulighet er etisk velbegrunnet når helsepersonellets moralske integritet virkelig står på spill, og kan ivaretas uten uakseptable byrder for pasienter, arbeidsgivere og kolleger» (Menneskeverd i klinikk og politikk, Lunde forlag 2013).
OM LIV OG DØD. Når det kommer til det «å sette alt annet til side for å hjelpe hver enkelt pasient», er jeg enig med Rashidi. Men et uunngåelig spørsmål blir da; bør ikke også fosteret/ livet i mors mage defineres som en pasient, og hvem hjelper i så fall han/ henne? Hvem taler det lille menneskets sak?
Dette handler om langt større ting enn om enkelte legers følelser: Det handler om mennesker, det handler om dyp overbevisning, og det handler om liv og død.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 01/2014