Legeliv: Når «noen» har snakket sammen

Guttorm Brattebø, leder for prehospital akuttmedisin i Helse Bergen
Som tenkende, rasjonelle og presumptivt fornuftige mennesker liker vi å tro at viktige beslutninger bygger på relevante, sunne og gode vurderinger. Likevel må jeg innrømme at jeg i mitt eget liv har tatt valg som i etterpåklokskapens tindrende klare lys senere har fortonet seg som underlige. Men det er ikke bare i det private at det virker som om viktige beslutninger noen ganger er tatt uten gode vurderinger.
Nylig innkalte de sentrale helsemyndighetene til en konferanse om hvordan man i fremtiden skal sikre nødvendig kompetanse i en del av våre helsetjenester. At kravet om økt kompetanse kommer, burde ikke overraske noen, men det forunderlige i denne saken er at noen av helseforetakenes deltakere stilte med bundet mandat - som i korthet ikke var sammenfallende med fagmiljøenes dominerende oppfatning.
SAMSNAKKING. Slike uenigheter forekommer ofte, men man forventer jo gjerne at beslutningene da bygger på grundige vurderinger av de ulike argumentene - slik at fagmiljøene kan skjønne bakgrunnen for posisjonene. I det aktuelle tilfellet var dette ikke åpenbart. Snarere kunne man få inntrykk av at «noen» hadde snakket sammen.
Fenomenet om at noen har snakket sammen, er ikke nytt og skal etter sigende ha sitt utgangspunkt i Einar Gerhardsens storhetstid på 1950-tallet, og i Arbeiderpartiets sentralstyre. Der kunne Gerhardsen gjerne si at «noen av oss har snakket sammen, og vi har blitt enige om at...», uten at de impliserte var klar over hvem «noen av oss» var, eller hvilke vurderinger som var gjort.
Dog skjønte de at det ikke hadde noen hensikt å protestere fordi beslutningene allerede var fattet i de lukkede rom - og på andre arenaer.
TILLIT. For de fleste av oss er det et grunnleggende behov å vite at våre argumenter har vært vurdert. Så er det jo slik at det må fattes et vedtak som noen ganger betyr at én side ikke får gjennomslag for sitt syn. Ideelt sett kan og må man godta dette, gitt at de faktorer som er tillagt størst vekt, er tydelige. Dersom dette er tilfellet, er det også lettere i ettertid å vurdere om beslutningen var god, eller også å justere kursen - eventuelt å kunne ombestemme seg.
Er beslutningsgrunnlaget derimot uklart eller ukjent, kan tilliten til beslutningen være svekket allerede i utgangspunktet.
Dette er jo ikke en god basis, og i mange større helsepolitiske saker synes det som om man tidlig har «sporet av» her. Hvis man derimot, tross uenighet om selve beslutningen, likevel klarer å enes om evalueringspunkter for å se om de ønskede hensikter oppnås, kan tillit ivaretas.
ÅPENHET. Så er det jo noen ganger slik at vi skulle ønske at «noen» bare kunne «skjære gjennom» og «ta» beslutninger. Men demokrati og medbestemmelse er en krevende og nødvendig øvelse som vi mener er bra i det lange løp. Derfor er også åpne beslutningsprosesser de beste.
Det å snakke sammen, er likevel bra - og tilsynelatende fastlåste konflikter og uenigheter kan finne sin løsning og man kan lykkes i å knytte uformell kontakt. Det har til og med vist seg at fagforeningers og arbeidsgivers, noen ganger nesten komiske posisjoner, har latt seg justere gjennom dialog.
ENDRINGER. Det hevdes at ethvert system er perfekt designet for å gi de resultatene som oppnås. Ønsker man andre resultater, må man derfor endre noe.
Det er interessant å observere hvordan noen organisasjoner er flinke til å få til slike endringsprosesser, mens andre sliter tungt. Forandring i organisasjoner tar tid, men dersom endring skal finne sted, må man både tenke, føle og gjøre ting annerledes dersom ikke resultatene skal bli de samme. I denne sammenhengen er de mentale endringene kanskje den største og viktigste utfordringen for å få til varig endring.
BEGRUNNELSE. I en endringsprosess er det masse krefter; både drivkrefter og motkrefter. Målet er å stimulere drivkreftene og håndtere motkreftene slik at man oppnår det man ønsker.
Min egen erfaring, gjennom både endringsprosesser og i roller på begge sider av arbeidstaker-/arbeidsgiverbordet, er at det beste er om prosessene i utgangspunktet blir godt belyst - og at beslutningsgrunnlagene er tydelige og forståelige. Vi ønsker jo alle å få bestemme, men om man ikke får viljen sin, er det alltid greit å få vite hvorfor.
Det at «noen» bare har snakket sammen, er i så henseende ikke nok.
Legeliv, Dagens Medisin 17/2013