Minner er foranderlige

Atle Dyregrov, psykolog, dr.philos. ved Senter for Krisepsykologi

I OVER 30 år har jeg som psykolog arbeidet med minner, med plagsomme minner. De fleste har festet seg ved dødsfall; funn av en som har tatt sitt liv, et barn som ble funnet livløst og som ikke lot seg redde – og de siste øyeblikk ved dødsleiet. Mange sliter med slike øyeblikk over lang tid, noen hele livet. Påtrengende minner er den mest karakteristiske plagen i det som kalles en posttraumatisk stresslidelse.

I alle år har jeg jaktet på metoder som kan hjelpe mennesker til å redusere frekvensen eller intensiteten i slike minner. Gradvis har verktøykassen min blitt fylt opp. Nå er det få av dem jeg møter som behøver å fortsette å plages etter at de enten nytter selvhjelpsmetoder de har lært – eller at vi nytter traumespesifikk hjelp.

MINNER MISTER KRAFT. Selv om vi har opplevd at disse metodene har virket, har ikke forandringene så lett latt seg forklare ut ifra de teoriene som har eksistert for å forklare traumer og traumeminner. Frem til de siste årene har teorier om hukommelse fremholdt at fryktminner var faste og relativt uutslettelige: Så snart minner var innkodet og konsolidert, var de fiksert i vår langtidshukommelse.

Men slik har det ikke sett ut i møtet med klienter. I mange år har jeg sett at minner har kunnet forandre seg, at de har mistet sin kraft eller har blitt oppdatert.

Spesielt i arbeid med barn har jeg gang på gang opplevd at de hurtig har endret på selv vanskelig minnesmateriale.

VISUALISERINGSMETODE. Et sterkt minne fra 20 år tilbake er en jente som jeg, sammen med et britisk TV-team, møtte på et sykehus på grensen til Bosnia. Hun var svært plaget av et sterkt minne der hun så sin fetter bli drept under et bombeangrep som rammet et tilfluktsrom. Mens hun satt i sykehussengen, benyttet vi en visualiseringsmetode der hun hentet frem minnet før hun flyttet det sterke minnet utover i rommet, slik at det ble mindre og samtidig mer uklart. Spontant dukket det opp en blomst som tok fetterens plass i minnet. Hun ble bedt om å fremkalle det plagsomme minnet igjen – og så kun blomsten. Minnet var dramatisk forandret; det hadde mistet all sin kraft.

Hele jenta lyste opp i et smil. I bakgrunnen mumlet TV-fotografen «its enough with one miracle a day».

REKONSOLIDERING. Mange av de visualiseringsmetodene vi har nyttet for å endre eller rescripte plagsomme minner, har vi inkludert i manualer for barn som opplever krig og katastrofer. De har vist seg virksomme for å redusere barns plager, og de er etterspurt i store deler av verden (se Yule og medarbeidere, 2013).

Etter 2010 har flere studier belyst det som kalles rekonsolidering av minner. For arbeidet med traumatiske minner er det funnet at når et slikt minne aktiveres, er det ikke slik at det bare «legges tilbake» i minnebanken etterpå. Det skjer en aktiv prosess; rekonsolidering.

Denne prosessen har et tidsvindu på +/- 6 timer hvor minnet er labilt. Selve rekonsolideringen krever en ny proteinsyntese, akkurat som den første minneskonsolideringen.

MULIG Å PÅVIRKE. Forskere som Daniela Schiller og Karim Nader, begge med bakgrunn i psykologen Joseph LeDouxs laboratorium i New York, har brakt dette forskningsområdet videre. Mens grunnlagsforskningen ble gjennomført med rotter, viste Schiller og kolleger (2010) at vi kan endre den emosjonelle innvirkningen av et minne ved å legge til ny informasjon – eller gjenkalle minnet i en annen kontekst. Minner blir på mange måter omformet og skrevet på ny hver gang vi gjenkaller en hendelse. Det som er spennende, er at det er mulig å påvirke det emosjonelle minnet uten nødvendigvis å endre innholdet (fakta) i minnet.

Nylig uttalte Schiller følgende i et intervju: «When you affect emotional memory, you don’t affect the content. You still remember perfectly. You just don’t have the emotional memory».

ENDRINGENE. Det er dette vi utnytter i moderne traumeterapi. Vi henter frem de plagsomme minnene, skriver dem om og reduserer deres plagsomme natur. Vi reviderer minnet innen det tidsvinduet som åpner seg i rekonsolideringsperioden, slik at det skjer en endring i emosjonene som følger minnet. Klienten henter frem «filen» og gjør endringer i historien slik at den emosjonelle kraften kan endres i den retningen klienten ønsker.

Ulike nyere traumeterapeutiske metoder gjør bruk av ulike metoder. Ennå har vi mye å lære før vi helt ut forstår hva som skjer, men vi kan være optimistiske i vårt arbeid for å hjelpe mennesker med sterke og plagsomme minner. Våre minner er vår historie; de kan omskrives og forandres.

Referanser:
Schiller, D., Monfils, M.-H., Raio, C. M., Johnson, D. C., LeDoux, J. E., & Phelps, E. A. (2010). Preventing the return of fear in humans using reconsolidation update mechanisms. Nature, 463(7277), 49–53. doi:10.1038/nature08637

Yule, W., Dyregrov, A., Raundalen, M., & Smith, P. (2013). Children and War: Past and present. The work of the Children and War Foundation. European Journal of Psychotraumatology, 4: 18424 - http://dx.doi.org/10.3402/ejpt.v4i0.18424

Ingen oppgitte interessekonflikter