Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Legeliv: Ja til samfunnstjeneste

- Politikerne må vekk fra sine ideologiske kjepphester og gjennomdiskutere forslaget om obligatorisk samfunnstjeneste for ungdom.

Publisert: 2013-06-14 — 15.10 (Oppdatert: 2015-05-09 — 09.46)
Denne artikkelen er over seks år gammel.

Jana Midelfart Hoff, overlege ved Nevrologisk avdeling og tillitsvalgt, Helse Bergen

På poliklinikken hadde jeg nylig tre stykker på rappen: Tre unge menn i midten av 20-årene, som alle var falt ut av systemet og gikk på uføretrygd. Hvorfor de var uføretrygdede, var ikke så lett å få tak i. «Det bare ble sånn», som den ene sa. Hver og en hadde litt ekstra personlig ballast, men felles for alle var at de hadde glidd ut av skolen en gang på videregående - og siden aldri blitt fanget opp igjen.

UTENFOR. Ingen av dem hadde vært i jobb noensinne.

«Hva gjør du om dagene da?» spurte jeg.

For det meste gjorde de ingen ting. Det var dager da de nesten ikke orket å stå opp. Det gikk mye i dataspill og TV.

Én ruset seg jevnlig «fordi det var ikke så mye annet å gjøre». Dette tålte han dårlig: Ingen fast aktivitet, ingen fysisk aktivitet, lite nettverk. Hos meg var de fordi følte seg uopplagte, trette, utenfor, svimle.

APATI. I mine øyne er uføretrygd en slags arbeidskontrakt for mennesker som er så syke at det å komme seg gjennom dagen og ta vare på resthelsen sin, må være jobben deres. Uføretrygd er ikke en blankofullmakt til passivitet; til å legge seg ned og gi opp - snarere gir samfunnet deg en mulighet til å få overskudd og tid til å trene og å gjennomføre daglige rutiner. For en del fungerer det slik.

For mange andre blir det vei inn i apatien.

UNGE MENN. Yrkeslivet er en viktig arena i våre liv når det gjelder å knytte kontakter, være sammen med andre, føle at vi utgjør en forskjell. Det skal en sterk vilje og personlighet til for å kompensere for dette og finne andre arenaer. I seg selv kan uføretrygd være et verktøy - men det er intet mål og ingen medisin. Og kan være alt annet enn helsebringende.

Tilbake til de unge mennene jeg møtte på poliklinikken: Andelen av yngre uføretrygdede i Norge vokser, og da særlig på bakgrunn av psykiske lidelser. Blant dem er det mange unge menn. Dette er en tap-tap-situasjon: Samfunnet mister verdifull arbeidskraft, de unge mennene mister retningen i livet sitt. Dette må vi ta tak i.

SVARTEPER. Legene blir ofte sittende igjen med svarteper i dette spillet. Et utspill som ofte kommer frem i debatten, er at nå må man passe mer på legene: De må ikke være så slepphendte med sykmeldinger og søknader om uføretrygd. Hvis bare legene blir strenge nok, vil alt komme på rett spor. Hvilket selvsagt er en grov forenkling.

Legene kan ikke alene kompensere for en uheldig samfunnsutvikling. Dette blir som å prøve å stoppe en flom med bare hendene.

JOBBTRENING? Vi trenger å se på hele bildet: Hvordan fange opp de unge mennene i skolesystemet - før de ramler utpå? Kan man tenke seg løsninger med tilrettelagt arbeid for skoletrett ungdom som et alternativ til skole, men i stedet for ingenting?

Bør man se på økonomiske insentiver, hvor deltakelse i arbeidslivet gjør at man enten får en liten bonus på toppen av trygden eller hele beløpet utbetalt? Hvor gode er Nav på å få unge mennesker inn i jobbtrening?

MULIGHETER. I det norske samfunnet har vi kronisk mangel på hender: Ikke for å erstatte faglærte, men å gå til hende, bidra til at hjulene går lettere rundt. Vi trenger noen til å sitte vakt i gymsalene på kveldstid. Mange offentlige bygninger har godt av et malingsstrøk, og det kunne beplantes utenfor sykehjem til glede for beboerne.

Det er mange muligheter.

SAMFUNNSJOBB. Fra politisk hold har det nylig blitt fremsatt et forslag om en obligatorisk samfunnstjeneste for ungdom etter videregående eller tilsvarende alder. Forslaget har dessverre møtt en del motbør, men spørsmålet er om det ikke også burde vurderes som et tiltak i denne sammenhengen.

Tiltaket ville ha gitt alle ungdommer en befatning med yrkeslivet. Kanskje det kunne ha vært en god ramme for typen samfunnsjobber som nevnt ovenfor?

Min anmodning til politikerne er derfor å se bort ifra sine ideologiske kjepphester og diskutere forslaget virkelig grundig. Vi har ingen tid å miste - og i hvert fall ikke en generasjon.

Legeliv, Dagens Medisin 11/2013

Relaterte saker

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

OBS! Du må logge inn for å kommentere

Bli medlem

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!