Legeliv: Kunst og vitenskap

Tone Skjerven, overlege ved DPS Molde-poliklinikk, Helse Møre og Romsdal HF
Psykoterapi som behandlingsform har sine sterkeste røtter fra Sigmund Freud og psykoanalysen tilbake til begynnelsen av 1900-tallet. Lenge var psykoterapifaget preget av teorier og modeller for å forstå menneskets psyke. De siste tiårene har vi opplevd en liten revolusjon når det gjelder kunnskap om hjernens funksjon.
Det har vist seg at mange av teoriene faktisk kan bekreftes ved nevrobiologisk kunnskap, mens andre har måttet tre mer i bakgrunnen som spekulative tolkninger av menneskelig atferd og fungering.
RELASJONEN. I tillegg til at faget utvikler seg, får vi stadig flere resultater fra behandlingsforskning som viser at psykoterapi er overlegen medikamentell behandling for en rekke psykiske lidelser. Dette gjelder spesielt for mer alvorlige, ikke psykotiske tilstander som personlighetsforstyrrelser, komplekse traumer, angstlidelser og en del depressive tilstander. Det terapeutiske fokuset er flyttet fra pasientens indre verden til samspillet mellom terapeut og pasient.
Mange og solide forskningsresultater viser at relasjonen i psykoterapi er en avgjørende endringsfaktor, og av større betydning enn hvilken psykoterapeutisk modell eller teori man støtter seg på.
INSTRUMENTET. Denne viktige kunnskapen må avspeile seg i utdanningen av psykoterapeuter. Det vil for eksempel ikke være godt nok å lese teori og lære visse ferdigheter eller fremgangsmåter for å applisere på alle pasienter med samme diagnose. Behandlingen må tilpasses den enkelte pasient, hans funksjonsnivå og symptomutforming, sett i lys av hans bakgrunn, personlighet og mestringsmåte.
Terapeuten bruker seg selv som instrument, og dette instrumentet må han både lære seg å spille på og vedlikeholde. Her skiller denne behandlingsformen - og opplæringen i denne - seg for en stor del fra tradisjonell medisinsk behandling. I tillegg til teoretisk kunnskap og praktiske ferdigheter, må terapeuten få inngående veiledning i hvordan han fungerer i relasjon til pasienten.
I denne sammenhengen er det også viktig at terapeuten kjenner sin egen mestringsmåte og personlighet, og egenterapi er en vesentlig del av denne utviklingen.
ØVINGEN. Med lovende forskningsresultater for mange alvorlige og kronifiserte lidelser vil jeg påstå at psykoterapi vil bli en enda viktigere behandlingsform i framtida, kanskje også for visse somatiske lidelser. Den nye nevrobiologiske kunnskapen hjelper oss til å forstå atferd, reaksjonsmåter og symptombilde på grunnlag av hvordan hjernen og kroppen fungerer.
Kunnskap om grunnlaget for sentrale funksjoner, som følelser, tilknytning, aktivering, forsvar og kognisjoner, har bidratt til en økt vitenskapeliggjøring av faget. Den har også utvidet forståelsesrammen for hvordan symptomene, som ofte også er somatiske, framkommer på bakgrunn av individets historie og reaksjonsmønster. I det terapeutiske arbeidet anvendes denne kunnskapen, i en teoretisk referanseramme og med fokus på det som skjer i relasjonen.
Følsomheten for, og forståelsen av pasientens tilstand og måten terapeuten tolker, speiler, oversetter og formidler denne slik at det muliggjør endring, krever både øving og finsliping av instrumentet over tid. 
TILNÆRMINGEN. Standardisering og prosedyreutvikling er blitt en del av fag- og kvalitetsutviklingen. Problemet med psykiske lidelser er at de ofte ikke er sykdommer som skal kureres, men tilstander som har utviklet seg på bakgrunn av livets hendelser.
Behandlingen må hjelpe den enkelte til å kunne leve (bedre) med seg selv, sine relasjoner og sin historie.
Det sier seg selv at tilnærmingen må være personlig og rettet mot dette spesielle individet. Standardiserte prosedyrer kan kun være en del av en slik behandling.
HÅPET. Vi kommer derfor ikke unna at psykoterapiutdanningen krever langvarig og omfattende opplæring. Kombinasjonen av teori, praksis, veiledning og egenterapi brukes av utdanningsinstitusjoner verden over for å utdanne psykoterapeuter. Dette er nødvendig for å utvikle behandlingsinstrumentet, terapeuten selv.
Jeg håper inderlig ikke at man i jakten på (økonomisk) effektivitet og standardiserte prosedyrer reduserer utdanningen av psykoterapeuter til en mer instrumentell opplæring i behandlingsmodeller for enkelte diagnoser. Det vil i verste fall frata pasientene et behandlingstilbud som er humant, effektivt, framtidsrettet og ikke minst, evidensbasert.
Legeliv, Dagens Medisin 03/2013