Legemiddelbytte til besvær

Tina Lien Vestland, farmasistudent på fjerde året ved Universitetet i Oslo

DET ER DET reelle valget apotekkunder har i Norge i dag. Langt på vei de fleste prøver det billigste alternativet minst én gang, men veldig mange kommer tilbake til apoteket og vil ha det de hadde før. Ofte oppgis grunner som at de ble dårlige - eller at effekten var mindre.
Kan dette være faktiske årsaker, eller snakker vi her om en viss placeboeffekt av å få en pille som ser annerledes ut enn den de er vant med?
Likeverdigheten
Det er, grovt sett, tre parametere som skal stemme for at to legemidler med samme virkestoff skal betegnes som likeverdige. Det første er biotilgjengelighet, som sier noe om hvor mye av inntatt legemiddel som faktisk kommer over i blodbanen og får muligheten til å virke der det skal. Det andre er tiden det tar å oppnå maksimal konsentrasjon av virkestoff i blodet. Det tredje er den maksimale konsentrasjonen som oppnås i blodbanen.
Disse tre parameterne skal stemme overens, med et slingringsmonn på 80-125 prosent, med originalpreparatets verdier. Nå finnes det gjerne flere kopipreparater for hvert originalpreparat, og kan hende er originalpreparatet forsvunnet fra markedet. Det vil si at en person kan ha brukt et kopipreparat i årevis som har en biotilgjengelighet på 115 prosent i forhold til originalpreparatet, og så oppleve ikke å få dekket dette lenger.
Økonomien bestemmer
Isteden, for ikke å ha noen utlegg selv, får de et annet kopipreparat som kanskje bare har en biotilgjengelighet på 80 prosent i forhold til originalpreparatet.
Gir dette forskjell i effekt og bivirkninger for pasienten?
De fleste legemidler har et relativt bredt terapeutisk vindu. Det vil si at man kan tillate seg variasjoner i konsentrasjonen i blodet uten at man får for lav dose til å oppnå effekt - eller for høy dose slik at bivirkninger blir et stort problem. Men hvor mye av et problem er et stort problem, og hvem er det som avgjør hvor stort problemet er for den enkelte?
Svaret her burde selvsagt være pasienten selv, men slik økonomien er for mange, er det i realiteten ikke slik. Man får kun refundert det billigste alternativet, og dette gjelder selv om pasienten har frikort.
Verdens beste land
Norge er verdens beste land å bo i - når det gjelder legemidler.
Ordningen med generisk bytte er fantastisk. Den gjør at staten sparer mange millioner kroner på dyre legemidler som har fullgode alternativer - millioner som brukes andre steder hvor de trengs. Den gjør at personer som får legemidler på resept, får opplysning om at det finnes billigere alternativer og slik sparer penger.
For mange er prisforskjellen irrelevant. For de fleste legemidlene ligger denne på mellom null og 100 kroner. Norge er et av de landene i verden hvor legemiddelprisene er lavest.
Bytte til besvær
Ordningen med generisk bytte er fantastisk, men den er ikke perfekt. Jeg tenker spesielt på de eldre. Det er gjerne personer med dårlig råd som bruker mest legemidler, og det er hos dem vi ser problemer med compliance etter generisk bytte. Jeg har stor forståelse for at det er vanskelig. «Dette kvartalet er hjertepillen Deres blå, fru Hansen, og den vanndrivende er nå den lille hvite».
Dette gir grunnlag for frustrasjon for folk og gjør at turen til apoteket ikke blir en hyggelig prat rundt legemidler, bivirkninger og været - men snarere et møte mellom en person på offensiven som ikke vil oppleve å få et nytt utseende på legemidlene sine - og en som har lovpålagt plikt til å opplyse om billigste alternativ.
Retten til å reservere
Når man ser på alle problemene med compliance og generell feilbruk med generika hos eldre, tror jeg det ville gagne både helsetilstand og økonomi hvis de eldste slapp å forholde seg til nye piller hver tredje måned. Feilbruk og dårlig compliance fører til dårligere helse, og i verste fall sykehusinnleggelser og forlengelse av sykdom. Slikt koster som kjent også penger.
En mulighet man allerede har i denne forbindelsen, er legens rett til reservere pasienten mot generisk bytte. Dette gir pasienten rett til full refusjon av det legen har forskrevet til dem.
En bedre hverdag?
Dessverre benytter svært få leger seg av denne retten. Etter hva jeg forstår, har det noe å gjøre med at legene er redde for å gi inntrykk av at de er i lomma på legemiddelfirmaene. Dette er selvsagt et kjedelig stempel å få på seg, og det har vært mye blest om dette i mediene de siste årene. Hvis legene slapp å tenke på dette, er jeg sikker på at flere av dem ville ha reservert sine pasienter mot generisk bytte på grunnlag av compliance.
Fra myndighetenes side anses det at pasienten bruker mange legemidler og har problemer med å holde orden på legemidlene sine, som en relevant medisinsk grunn til å vurdere reservasjon. Det er synd forholdene er slik at dette ikke er stuerent, da dette kunne ha gitt en bedre hverdag for mange eldre, med bedre helse.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 30/08