Mens vi bygger fellesskapet, må barnet få hjelp

Det er lett å lese den pågående ADHD-debatten som om vi står på hver vår side. Jeg er ikke sikker på om det stemmer. Henriette Kirkaune Sandven og jeg er antakelig enige om mer enn debattformen får frem.

Jeg deler uroen hennes for at barn og unge for raskt kan bli forstått gjennom diagnoser. Jeg deler også bekymringen for et samfunn der stadig mer av barns uro, smerte og tilpasningsvansker ender hos helsevesenet. Dette henger ofte sammen med at skolen er presset, foreldrene står mer alene, kravene øker og fellesskapene rundt barnet er blitt svakere. 

Da jeg tidligere anmeldte Sandvens bok Diagnosefellen, beskrev jeg den som en nødvendig provokasjon. Det mener jeg fortsatt. Psykiatrien trenger stemmer som minner oss om at ikke all uro er sykdom, og at vi må være varsomme med å gjøre liv, utvikling, modenhet, temperament og belastning om til medisinske tilstander.

Når fellesskapet blir for svakt

Men jeg blir sittende igjen med ett spørsmål: Hva gjør vi når det fellesskapet vi viser til som alternativ, ikke lenger finnes sterkt nok rundt barnet?

For det er her debatten ofte blir for enkel. Vi sier at barnet heller burde vært møtt i skolen, i familien, i nærmiljøet, av trygge voksne og av flere voksne. Jeg er enig. Men mange steder er nettopp dette fellesskapet blitt for svakt. Besteforeldre bor ikke alltid i nærheten. Nabolagene er mindre tette. Den frie leken er mindre selvfølgelig. Skolen har flere oppgaver og mindre rom. Skolehelsetjenesten er ofte for liten. Fastlegen har dårlig tid. BUP må prioritere hardt. Og hjemme sitter foreldre som kjenner at noe ikke går, men som ikke vet hvor de skal gå med det før vanskene er blitt store nok til å passe inn i et system.

Da blir diagnosen noen ganger mer enn en diagnose. Den blir en nøkkel til å bli trodd, til tilrettelegging, til hjelp, til at skolen forstår alvoret, til at foreldrene slipper å høre at de bare må være tydeligere, roligere, flinkere eller strengere. For barnet kan diagnosen også bli et språk for noe det lenge har båret som skam.

Det betyr ikke at diagnosen alltid er riktig. Det betyr ikke at medisiner alltid er svaret. Og det betyr ikke at samfunnskritikken er feil. Men det betyr at vi ikke kan bruke det fellesskapet som burde finnes, som begrunnelse for å holde tilbake hjelp når fellesskapet faktisk ikke bærer.

Barnet skal på skolen på mandag. Foreldrene skal på jobb. Læreren skal inn i et klasserom med 25 andre elever. Og barnet som ikke sover, ikke klarer å sitte stille, mister venner, eksploderer hjemme eller forsvinner inn i seg selv, kan ikke vente på at vi får bygget opp igjen alt som er revet ned.

Når fellesskapet forsvinner, øker trykket på helsevesenet. Det er ikke rart. Noe må jo ta imot.

Der debatten glipper

Problemet er at helsevesenet ikke kan erstatte et fellesskap. En diagnose kan ikke gi et barn flere trygge voksne. Medisiner kan ikke skape fri lek. En utredning kan ikke alene gi en familie avlastning, rytme eller tilhørighet. Men det motsatte er også sant: Savnet av et fellesskap kan ikke brukes som argument mot å utrede og behandle barn som faktisk har betydelige vansker.

Her tror jeg ADHD-debatten stadig glipper. Noen vokter faren for overdiagnostikk. De ser hvordan normale forskjeller, skoleumodenhet, belastning, traumer og sosial uro kan bli oversatt til symptomer og skjemaer. Den faren er reell. Andre vokter faren for underdiagnostikk. De møter barna, ungdommene og de voksne som i årevis har fått høre at de må skjerpe seg, og som først sent får hjelp, ofte etter at skolegang, arbeid, selvfølelse og relasjoner allerede har tatt skade. Den faren er også reell.

Hvis vi bare ser diagnoseinflasjon, kan vi gjøre reell lidelse om til kulturkritikk. Hvis vi bare ser nevrobiologi, kan vi miste barnet som lever i en familie, en klasse, en kropp og en tid. Barnet trenger at vi tåler begge farene samtidig.

Derfor tror jeg ikke løsningen er å gjøre ADHD-debatten enda mer ideologisk. Den er ideologisk nok allerede. Vi må heller bli mer konkrete. Hva skal skje med barnet før det får en diagnose? Hva skal skje hvis det ikke får en diagnose? Hvem hjelper foreldrene når skolen ikke får det til? Hvilke tilbud finnes mellom «normal variasjon» og BUP? Hvor skal fastlegen sende barnet som åpenbart strever, men ikke er sykt nok til spesialisthelsetjenesten? Hvem har faktisk tid til å snakke med barnet, foreldrene og læreren samtidig?

Det holder ikke å si at færre barn bør diagnostiseres dersom vi ikke samtidig bygger systemer som tåler barn som strever.

Jeg tror Sandven har rett i at vi må være mer kritiske til hvordan diagnoser brukes. Jeg tror hun har rett i at vi må se mer på skole, familie, press og samfunn. Jeg tror hun har rett i at barn ikke må reduseres til symptomer. Men jeg mener hun undervurderer hva som skjer når alternativet hun etterlyser, ikke er tilgjengelig sterkt nok. Da kan diagnosekritikken bli stående med et moralsk riktig kart over et terreng barnet ikke kan leve i.

Kanskje det mest nyttige nå ikke er enda et innlegg om hvem som har mest rett i ADHD-debatten. Kanskje Sandven og jeg heller burde skrive en tekst sammen. Ikke om diagnoser først og fremst, men om hva som faktisk må bygges opp rundt barna.

Konkrete tiltak

Hvordan kan skolen romme mer uro uten å sykeliggjøre den? Hvordan kan foreldre få støtte før alt låser seg? Hvordan kan helsestasjon og skolehelsetjeneste bli reelle lavterskeltilbud? Hvordan kan vi gi barn mer fri lek, mer bevegelse og mindre skjermstyrt hverdag? Hvordan kan fastleger, BUP og skole samarbeide uten at alt blir en kamp om rettigheter, henvisninger og avslag?

Det ville vært en viktigere tekst enn enda en runde om hvem som er for eller mot ADHD-diagnoser. For den virkelige oppgaven er ikke å vinne debatten. Den er å gjøre barn mindre alene i den.

Vi må bygge fellesskapet opp igjen. Det tror jeg Sandven og jeg er enige om. Men mens vi bygger, må de som trenger hjelp, få hjelp.

Barnet kan ikke være venteværelset for vårt samfunnsprosjekt.

Interessekonflikter: Amir David Arden er spesialist i allmennmedisin og psykiatri. Han arbeider som fastlege og er fagansvarlig ved Bak Slottet Psykiatrisenter, som tilbyr utredning og behandling av ADHD i privat regi.