Aarsberetning...
Haakon Aars vil helst ikke nekte seg noe i livet. Bortsett fra en slapp og uengasjert pensjonisttilværelse.
Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.
- Jeg jobber med å klare å si nei, sier Haakon Aars.
Så langt i år har han ikke lyktes særlig godt med det.
Dermed ligger 2006 an til å bli et år som de fleste andre i Haakon Aars liv. Psykiateren, sexologen og samfunnsmedisineren Haakon Aars sier som regel ja når noen spør. Han sier ja til pasienter, han sier ja til venner og kolleger - og selvsagt sier han også ja hvis de ringer fra VG.
Drømmer og realiteter
Haakon Aars ustoppelige tilstedeværelse i offentligheten er et klart utslag av hans sterke engasjement på mange felt. - Engasjementet er en rød tråd i livet mitt. Enten det handler om Palestina, om tabuer eller om hiv og aids. Gjennom engasjementet bevarer jeg vitaliteten, og jeg tror man lever lengre da, sier Aars. Med tanke på 65-årsdagen som er rett rundt hjørnet, er det mye som tyder på at mannen har rett. Å leve ut engasjementene har imidlertid ikke alltid vært en selvfølge for Haakon Aars. Som ung ville han å bli skuespiller, men i stedet for å følge sine egne drømmer, lyttet han til sin strenge far: - Far var preget av tradisjoner og veldig bestemt på hvordan ting skulle være. Han mente jeg måtte bli noe «ordentlig». «Siden du ikke kommer inn på medisin, får du studere jus», sa far. Så jeg tenkte at da får jeg gjøre som far sier. - Jusstudiet var kjedelig, men det tok ikke lang tid før jeg fikk tips om at Nicole Macé trengte skuespillere til en oppsetting ved sitt Teaterverksted. Resultatet ble at jeg gikk innom lesesalen om morgenen, kastet bøkene på bordet og stakk av gårde til teaterprøver. Tøffe tider
Etter to år på jus hadde Haakon Aars fått nok, og han reiste til Dublin for å studere medisin. Så skulle vel far være fornøyd? - Midt under første avdeling fikk jeg beskjed om at min far var død på en dramatisk måte, og etter fars død hadde jeg i mange år problemer med å ta avgjørelser. Far hadde bestemt alt, så hvem skulle bestemme nå? I ettertid har nok dette gjort meg mer bevisst på å gjøre egne valg. Dublin-perioden ble skjellsettende på flere måter for den unge medisinstudenten. Her møtte han også sin tilkommende; svenske Madeleine - som hadde bakgrunn fra svensk adel. - Etter studiene ble det turnustjeneste på Røros. Det var deilig å jobbe et sted jeg følte tilhørighet, der folk visste hvem vi var. Vi ble der i fire år. Men for det unge paret ble tilværelsen etter hvert uventet komplisert: - Jeg ble glad i en mann. Det ble et slags sjokk. Å oppdage at jeg hadde en annen seksuell legning, var egentlig dramatisk - ikke minst fordi jeg var gift og glad i min kone, forteller Haakon Aars. Som i dag har et avklart forhold til så vel sin ekskone som til sin egen seksualitet. Tabuer for fall
Tilbake i Oslo ble vestkantgutten Aars bydelslege på Tøyen. Venteværelset var daglig en sosial arena for termos, matpakker, småsladder og omsorg. Men en dag skjedde det noe nytt. En 16-åring i rullestol kom inn døren og skrek: «Er det ingen som kan gi meg en sprøyte så jeg får daue?» - Han var blitt proppet med informasjon om fysiske og tekniske løsninger, men ingen hadde snakket med ham om følelser. Jeg ble så opprørt - og tenkte at vi må gjøre noe i forhold til funksjonshemmede og seksualitet. I første omgang resulterte det i en studie om seksualitet blant MS-pasienter. Det var første gang noe slikt var blitt gjort. I kjølvannet av undersøkelsen laget vi en kurspakke for allmennpraktikere. Dette var tidlig på 1980-tallet, og vi opplevde at tabuene ramlet raskt. På tampen av åttitallet dukket nye utfordringer opp: - Hiv- og aidsproblematikken var som å få et slag i hodet. Man snakket om «the Gay Plague», eller «homsepesten», og angsten steg blant alle homofile. Da en venn fortalte at han var smittet, var det helt forferdelig. Etter hvert var det mange av mine nære som ble smittet. Midt i dette kom hysteriet - om at hiv-smittede burde tatoveres i lysken, fratas passet, interneres. Da hev jeg meg inn i den offentlige debatt, forteller Aars, som i tre år var generalsekretær i landsforeningen mot hiv og aids, og deretter jobbet flere år som overlege ved Olafiaklinikken. Til topps i Røde Kors
I 1998 fikk Haakon Aars tilbud om jobb som helsedelegat for Føderasjonen av Røde Kors i Palestina. «Det er en «Family Position», sa representanten for Norges Røde Kors. - Kort tid før vi skulle dra, oppfattet Røde Kors i Genève at min «kone» var en mann, og det oppsto problemer. Even hadde allerede sagt opp jobben sin som redaktør i Oslo, og vi var klar til å reise. I Genève måtte jeg helt til topps i organisasjonen før dette ble roet ned og ordnet. Ikke minst takket være Astrid Nøklebye Heiberg, som da var president i Føderasjonen. Hun tok kontakt med presidenten i Palestinsk Røde Halvmåne, Dr. Fathi Arafat, som kuriøst nok svarte: «I have many Norwegian friends, and they are all gay». Det ble to uforglemmelige år i Palestina for Haakon Aars og hans partner Even Emaus, og det siste året også for Evens 13 år gamle sønn. - Og den kristne palestinske familien vi bodde hos, ville ustanselig gifte bort døtrene sine til Even og meg, smiler Haakon Aars. Politisk oppvåkning
Med sin konservative bakgrunn og med mange jødiske venner, lå Haakon Aars sympatier mye på israelsk side da han reiste til Palestina. - Det tok ikke mange ukene før virkelighetsbildet ble snudd. Det er palestinerne som lider, som er innestengt og som fratas tilgang og muligheter til blant annet helsetjenester, medisiner og utdanning. Jeg hadde ansvar for helseprogrammene ved 30 helsesentra på Gaza og Vestbredden, og jeg opplevde blant annet at vi ikke kom frem med forsyninger, og ikke kom frem til sykehus med pasienter. Jeg var fortvilet, opprørt, veldig mye sint og følte meg maktesløs. Selv om hjertet mitt lå hos den ene part, kunne jeg ikke få gjort jobben min uten å være i dialog også med israelere og israelske institusjoner. Palestinerne er i en forferdelig situasjon både politisk og økonomisk. Jeg trekker linjer til den okkupasjonen jeg selv har opplevd som barn. Men i Norge varte den i fem år, for palestinerne har den vart i 40 år. Dobbeltliv
I mange år levde Haakon Aars et dobbeltliv: Han var bydelslege om dagen og skuespiller om kvelden. Scene 7 med Sossen Krohg var hans annet hjem, han spilte i flere Wam og Vennerød-filmer og var med i flere TV-produksjoner. Han hadde også en opptreden som skipslege i den amerikanske evighetssåpen Love Boat på cruise i Vestlandsfjordene. I dag er skuespilleren historie, men erfaringen fra scenelyset drar Haakon Aars stadig nytte av. - Jeg liker å formidle og holde foredrag, og i denne sammenhengen kan jeg bruke skuespillererfaringen. Å holde foredrag er på mange måter som å stå på scenen. Dette har også vært til god nytte i de mange programmene om samliv/seksualitet/helse som jeg opp gjennom årene har deltatt i på radio og TV. - Når jeg opptrer i mediene, er det ikke fordi jeg ønsker å sette meg selv i lyset som meg selv, men fordi jeg har noe å si, sier sexologen. Vil alminneliggjøre
Han er kritisk til mye av det som formidles om seksualitet gjennom mediene: - Seksualiteten er blitt et område der folk skal prestere hele tiden, og som er preget av sensasjonspornografisk informasjon. Du skal ha store pupper og stor penis, og du er unormal hvis du ikke har multiorgasmer og analsex. - Jeg er opptatt av å alminneliggjøre seksualiteten. Få frem at det også er helt normalt å ha samleie en gang i uken, ja annenhver uke også. Og at det for mange kan være fint å bare ligge på armen til partneren og lese en god bok. Men om noen foretrekker å hvile på armen, er Haakon Aars konstant i bevegelse. Også når det gjelder fagfelt. 62 år gammel fullførte han sin tredje spesialisering - i psykiatri. - Jeg jobber i en 60 prosent stilling som overlege ved en åpen post på Akuttpsykiatrisk avdeling på Aker Universitetssykehus, og i 15 prosent stilling som klinisk sexolog ved Klinikk for psykisk helse. Jeg er nok den første legen i landet som har en definert stilling som sexolog på et sykehus. I tillegg jobber jeg som lege og sexolog en dag i uken ved Institutt for Klinisk Sexologi og Terapi i Oslo. Det er nok å gripe fatt i. - Tabuene sitter fortsatt i hos både fagfolk og pasienter, fremholder Haakon Aars, som i 2004 fikk «Tabuprisen 2004» av Rådet for psykisk helse - sammen med kollegene Gunnar Henden og Trude Fixdal ved Akuttpsykiatrisk avdeling. - Vi tror vi kan snakke om alt. Men fortsatt er det mange leger som unnlater å snakke med for eksempel diabetespasienter om ereksjonsproblemer, sier Aars. Tafatte menn
Han er også opptatt av at menn ofte er tafatte når de kommer i krise. - Det er mye skjulte depresjoner og angst blant menn, men de snakker sjelden om det. De har kanskje snakket med partneren sin, men når partneren går, har de ingen. I stedet jobber de seg i hjel. - Noen vil kanskje si at jeg jobber meg i hjel selv også. Men jeg har også tette vennskap, og vi snakker veldig åpent med hverandre. Dessuten har Haakon Aars, ifølge eget utsagn, blitt flinkere til å ta «timeout»; stenge av telefonen, reise på hytta på Røros, til familiestedet på Tjøme eller til landsbyhuset han deler med venner i Andalucía: - Og i sommer skal jeg også ha tid til å jobbe i hagen, legger han til, og et øyeblikk kommer vi i tanker om at mannen kanskje vil trappe ned likevel. Men den gang ei: - Drømmen er å fortsette som overlege på Aker, skrive en bok, jobbe i media og kanskje reise ut igjen for Røde Kors. Og om noen spurte meg om å være helseminister i 14 dager, hadde jeg nok ikke sagt nei. Heller ikke 2006 tegner til å bli et hvileår for Haakon Aars... Opphav:
Haakon Aars ustoppelige tilstedeværelse i offentligheten er et klart utslag av hans sterke engasjement på mange felt. - Engasjementet er en rød tråd i livet mitt. Enten det handler om Palestina, om tabuer eller om hiv og aids. Gjennom engasjementet bevarer jeg vitaliteten, og jeg tror man lever lengre da, sier Aars. Med tanke på 65-årsdagen som er rett rundt hjørnet, er det mye som tyder på at mannen har rett. Å leve ut engasjementene har imidlertid ikke alltid vært en selvfølge for Haakon Aars. Som ung ville han å bli skuespiller, men i stedet for å følge sine egne drømmer, lyttet han til sin strenge far: - Far var preget av tradisjoner og veldig bestemt på hvordan ting skulle være. Han mente jeg måtte bli noe «ordentlig». «Siden du ikke kommer inn på medisin, får du studere jus», sa far. Så jeg tenkte at da får jeg gjøre som far sier. - Jusstudiet var kjedelig, men det tok ikke lang tid før jeg fikk tips om at Nicole Macé trengte skuespillere til en oppsetting ved sitt Teaterverksted. Resultatet ble at jeg gikk innom lesesalen om morgenen, kastet bøkene på bordet og stakk av gårde til teaterprøver. Tøffe tider
Etter to år på jus hadde Haakon Aars fått nok, og han reiste til Dublin for å studere medisin. Så skulle vel far være fornøyd? - Midt under første avdeling fikk jeg beskjed om at min far var død på en dramatisk måte, og etter fars død hadde jeg i mange år problemer med å ta avgjørelser. Far hadde bestemt alt, så hvem skulle bestemme nå? I ettertid har nok dette gjort meg mer bevisst på å gjøre egne valg. Dublin-perioden ble skjellsettende på flere måter for den unge medisinstudenten. Her møtte han også sin tilkommende; svenske Madeleine - som hadde bakgrunn fra svensk adel. - Etter studiene ble det turnustjeneste på Røros. Det var deilig å jobbe et sted jeg følte tilhørighet, der folk visste hvem vi var. Vi ble der i fire år. Men for det unge paret ble tilværelsen etter hvert uventet komplisert: - Jeg ble glad i en mann. Det ble et slags sjokk. Å oppdage at jeg hadde en annen seksuell legning, var egentlig dramatisk - ikke minst fordi jeg var gift og glad i min kone, forteller Haakon Aars. Som i dag har et avklart forhold til så vel sin ekskone som til sin egen seksualitet. Tabuer for fall
Tilbake i Oslo ble vestkantgutten Aars bydelslege på Tøyen. Venteværelset var daglig en sosial arena for termos, matpakker, småsladder og omsorg. Men en dag skjedde det noe nytt. En 16-åring i rullestol kom inn døren og skrek: «Er det ingen som kan gi meg en sprøyte så jeg får daue?» - Han var blitt proppet med informasjon om fysiske og tekniske løsninger, men ingen hadde snakket med ham om følelser. Jeg ble så opprørt - og tenkte at vi må gjøre noe i forhold til funksjonshemmede og seksualitet. I første omgang resulterte det i en studie om seksualitet blant MS-pasienter. Det var første gang noe slikt var blitt gjort. I kjølvannet av undersøkelsen laget vi en kurspakke for allmennpraktikere. Dette var tidlig på 1980-tallet, og vi opplevde at tabuene ramlet raskt. På tampen av åttitallet dukket nye utfordringer opp: - Hiv- og aidsproblematikken var som å få et slag i hodet. Man snakket om «the Gay Plague», eller «homsepesten», og angsten steg blant alle homofile. Da en venn fortalte at han var smittet, var det helt forferdelig. Etter hvert var det mange av mine nære som ble smittet. Midt i dette kom hysteriet - om at hiv-smittede burde tatoveres i lysken, fratas passet, interneres. Da hev jeg meg inn i den offentlige debatt, forteller Aars, som i tre år var generalsekretær i landsforeningen mot hiv og aids, og deretter jobbet flere år som overlege ved Olafiaklinikken. Til topps i Røde Kors
I 1998 fikk Haakon Aars tilbud om jobb som helsedelegat for Føderasjonen av Røde Kors i Palestina. «Det er en «Family Position», sa representanten for Norges Røde Kors. - Kort tid før vi skulle dra, oppfattet Røde Kors i Genève at min «kone» var en mann, og det oppsto problemer. Even hadde allerede sagt opp jobben sin som redaktør i Oslo, og vi var klar til å reise. I Genève måtte jeg helt til topps i organisasjonen før dette ble roet ned og ordnet. Ikke minst takket være Astrid Nøklebye Heiberg, som da var president i Føderasjonen. Hun tok kontakt med presidenten i Palestinsk Røde Halvmåne, Dr. Fathi Arafat, som kuriøst nok svarte: «I have many Norwegian friends, and they are all gay». Det ble to uforglemmelige år i Palestina for Haakon Aars og hans partner Even Emaus, og det siste året også for Evens 13 år gamle sønn. - Og den kristne palestinske familien vi bodde hos, ville ustanselig gifte bort døtrene sine til Even og meg, smiler Haakon Aars. Politisk oppvåkning
Med sin konservative bakgrunn og med mange jødiske venner, lå Haakon Aars sympatier mye på israelsk side da han reiste til Palestina. - Det tok ikke mange ukene før virkelighetsbildet ble snudd. Det er palestinerne som lider, som er innestengt og som fratas tilgang og muligheter til blant annet helsetjenester, medisiner og utdanning. Jeg hadde ansvar for helseprogrammene ved 30 helsesentra på Gaza og Vestbredden, og jeg opplevde blant annet at vi ikke kom frem med forsyninger, og ikke kom frem til sykehus med pasienter. Jeg var fortvilet, opprørt, veldig mye sint og følte meg maktesløs. Selv om hjertet mitt lå hos den ene part, kunne jeg ikke få gjort jobben min uten å være i dialog også med israelere og israelske institusjoner. Palestinerne er i en forferdelig situasjon både politisk og økonomisk. Jeg trekker linjer til den okkupasjonen jeg selv har opplevd som barn. Men i Norge varte den i fem år, for palestinerne har den vart i 40 år. Dobbeltliv
I mange år levde Haakon Aars et dobbeltliv: Han var bydelslege om dagen og skuespiller om kvelden. Scene 7 med Sossen Krohg var hans annet hjem, han spilte i flere Wam og Vennerød-filmer og var med i flere TV-produksjoner. Han hadde også en opptreden som skipslege i den amerikanske evighetssåpen Love Boat på cruise i Vestlandsfjordene. I dag er skuespilleren historie, men erfaringen fra scenelyset drar Haakon Aars stadig nytte av. - Jeg liker å formidle og holde foredrag, og i denne sammenhengen kan jeg bruke skuespillererfaringen. Å holde foredrag er på mange måter som å stå på scenen. Dette har også vært til god nytte i de mange programmene om samliv/seksualitet/helse som jeg opp gjennom årene har deltatt i på radio og TV. - Når jeg opptrer i mediene, er det ikke fordi jeg ønsker å sette meg selv i lyset som meg selv, men fordi jeg har noe å si, sier sexologen. Vil alminneliggjøre
Han er kritisk til mye av det som formidles om seksualitet gjennom mediene: - Seksualiteten er blitt et område der folk skal prestere hele tiden, og som er preget av sensasjonspornografisk informasjon. Du skal ha store pupper og stor penis, og du er unormal hvis du ikke har multiorgasmer og analsex. - Jeg er opptatt av å alminneliggjøre seksualiteten. Få frem at det også er helt normalt å ha samleie en gang i uken, ja annenhver uke også. Og at det for mange kan være fint å bare ligge på armen til partneren og lese en god bok. Men om noen foretrekker å hvile på armen, er Haakon Aars konstant i bevegelse. Også når det gjelder fagfelt. 62 år gammel fullførte han sin tredje spesialisering - i psykiatri. - Jeg jobber i en 60 prosent stilling som overlege ved en åpen post på Akuttpsykiatrisk avdeling på Aker Universitetssykehus, og i 15 prosent stilling som klinisk sexolog ved Klinikk for psykisk helse. Jeg er nok den første legen i landet som har en definert stilling som sexolog på et sykehus. I tillegg jobber jeg som lege og sexolog en dag i uken ved Institutt for Klinisk Sexologi og Terapi i Oslo. Det er nok å gripe fatt i. - Tabuene sitter fortsatt i hos både fagfolk og pasienter, fremholder Haakon Aars, som i 2004 fikk «Tabuprisen 2004» av Rådet for psykisk helse - sammen med kollegene Gunnar Henden og Trude Fixdal ved Akuttpsykiatrisk avdeling. - Vi tror vi kan snakke om alt. Men fortsatt er det mange leger som unnlater å snakke med for eksempel diabetespasienter om ereksjonsproblemer, sier Aars. Tafatte menn
Han er også opptatt av at menn ofte er tafatte når de kommer i krise. - Det er mye skjulte depresjoner og angst blant menn, men de snakker sjelden om det. De har kanskje snakket med partneren sin, men når partneren går, har de ingen. I stedet jobber de seg i hjel. - Noen vil kanskje si at jeg jobber meg i hjel selv også. Men jeg har også tette vennskap, og vi snakker veldig åpent med hverandre. Dessuten har Haakon Aars, ifølge eget utsagn, blitt flinkere til å ta «timeout»; stenge av telefonen, reise på hytta på Røros, til familiestedet på Tjøme eller til landsbyhuset han deler med venner i Andalucía: - Og i sommer skal jeg også ha tid til å jobbe i hagen, legger han til, og et øyeblikk kommer vi i tanker om at mannen kanskje vil trappe ned likevel. Men den gang ei: - Drømmen er å fortsette som overlege på Aker, skrive en bok, jobbe i media og kanskje reise ut igjen for Røde Kors. Og om noen spurte meg om å være helseminister i 14 dager, hadde jeg nok ikke sagt nei. Heller ikke 2006 tegner til å bli et hvileår for Haakon Aars... Opphav:
Annonse kun for helsepersonell
| Haakon Aars Født: Oslo 1941 Utdanning: Spesialist i allmennmedisin, samfunnsmedisin og psykiatri. Spesialist i klinisk sexologi NACS. Master of Public Health. Jobb: Overlege ved Aker US, divisjon psykiatri, klinisk sexolog ved Klinikk for psykisk helse og sexolog ved Institutt for Klinisk Sexologi. Samlivsekspert i Lommelegen og livsstilsmagasinet Shape Up. Brenner for: En fredelig løsning i Palestina - og for å utrydde tabuer. |
Temabilag: Mannehelse, Dagens Medisin 09/06
Sidsel Hjelme
