Så måtte hun gå til slutt
Ingvild Kjerkol ville ikke gå av som Helse- og omsorgsminister, men hun kunne ikke fortsette.
Det er kjipt og leit, sa statsminister Jonas Gahr Støre. Ingvild Kjerkol gråt.
Med konklusjonen til Nemnda for studentsaker ved Nord universitet i hendene hadde ikke tidligere helseminister Støre noe valg. Å være øverste ansvarlig for en av de største postene på statsbudsjettet uten å ha tillit og troverdighet ute i sektoren, er umulig.
Ingvild Kjerkol er en fighter, men ironisk har det også bidratt til hennes fall. Den steile, offensive avfeingen av at hun hadde gjort noe galt, blir hul når nemda underkjenner hele masteroppgaven. Samtidig er det en viss ironi i at Kjerkol hadde sittet trygt som en handlekraftig helseminister om hun aldri hadde levert masteroppgaven. Men det er også slik som hun sa på pressekonferansen: Selv om masteroppgaven er underkjent, har hun lært mye av studiet som hun har kunnet omsette til praktisk politikk.
Ingvild Kjerkol har fått mye kjeft som Helse- og omsorgsminister. Hun fikk den ministerposten hun ville ha i regjeringen Støre, og gikk til oppgaven med tydelige ambisjoner: Blant annet var det første hun skulle fikse en skakkjørt fastlegeordning. Men å fikse noe «først» i politiske termer betyr ikke i dag, eller i morgen. Og heller ikke neste uke. Hennes ønske om å utrede, og å sette ned utvalg som skulle levere kunnskapsgrunnlag for kommende beslutninger, har frustrert en utålmodig og underfinansiert helsetjeneste.
Samtidig har hun vært både visjonær og handlekraftig. Hun har – i hvert fall et stykke på vei – fikset fastlegeordningen. For første gang på mange år er antall fastleger på vei opp, og antall nordmenn uten fast lege på vei ned.
Sykehusenes økonomi er blitt styrket i Kjerkols ministertid, til tross for kostnadsvekst i nær sagt alt som berører sykehusdriften. Å fjerne sykehusenes krav til effektivisering ved å dekke 100 prosent av de demografiske endringene høres i utgangspunktet ut som en teknikalitet, men betyr en styrking av basisfinansieringen med opp mot en halv milliard kroner. I tillegg til alle ekstramilliardene som kom i revidert statsbudsjett i fjor.
Ingvild Kjerkol er en fighter, men ironisk har det også bidratt til hennes fall
Folkehelsemeldingen var den første av Kjerkols stortingsmeldinger som hadde en tydelig politisk profil og en ambisjon om å utjevne sosiale forskjeller. Helse- og samhandlingsplanen fulgte opp med planer om tettere integrering av primær- og spesialisthelsetjenesten, og konkrete forslag innen psykisk helse. Hun gjorde Helse Nord til en organisatorisk prøveklut, men ambisjonene ble barbert etter uenighet innad i regjeringen, der Senterpartiet ikke ville akseptere så store endringer om Kjerkol la opp til. Så får hun heller ikke lansert den viktige prioriteringsmeldingen, som er bebudet neste år, eller regjeringens kreftstrategi, som kommer senere i år.
Hva nå? For Ingvild Kjerkols del er det en retur til Stortinget, der hun markerte seg som en tydelig helsepolitiker, mens vi må vente på offentliggjøringen av hennes erstatter. Helse- og omsorgsdepartementet er så stort, viktig og komplekst at det neppe kommer inn en uten betydelig politisk ledererfaring. Næringsminister Jan Christian Vestre er et navn som nevnes, men hvem som tar over blir ikke offentliggjort før mot slutten av neste uke.
Tiden frem til det får Arbeiderpartiet bruke til å finlese gamle eksamensbesvarelser med lupe.
