Ikke glem hverdagsaktivismen
Mitt inntrykk er at mange bryr seg, men at vi kan få lett for å føle at vi er for små og ubetydelige til at det vi kan gjøre betyr noe - og for å unngå å tenke på det i det hele tatt, unngår vi derfor hele temaet.
I går kveld ble jeg avbrutt av barnegråt mens jeg satt og leste om IDF som stormet Shifa-sykehuset. Igjen. Datteren min har hatt feber i et par dager, og fikk sovne igjen i mammas armer mens jeg nynnet nattasangen hun liker best når hun er pjusk. Kanskje burde hun fått tilbud om kveldsmat igjen, tenkte jeg. Hun spiste jo ikke så mye i dag. 1,1 millioner mennesker på Gaza trues av hungersnød. Israel stopper nødhjelp fra FN på grensen. Verdenssamfunnet ser på. Jeg ser på. Paralysert av avmakt i kveld.
Avmakt
Poden sovnet. Jeg spiste opp kveldsmaten selv, for jeg synes det er for ille med all maten som blir kastet. Hvis hun blir dårligere bør vi kanskje stikke en tur på legevakten. Det er fint å være lege selv av og til, men noen ganger også kjekt om andre kan være legen så man får være bare mammaen. Uansett er det godt å kunne ha troen på at sykehuset og legevakten står der i morgen og.
Da jeg ble spurt om å skrive noe til “unge stemmer” i DM ble jeg ivrig, for jeg brenner alltid for mange ting. Jeg mener mye. Det tror jeg egentlig de fleste gjør. Skulle jeg skrive om skeives rettigheter og opplevelser i møte med helsevesenet, om innovasjon i norske akuttmottak og den akuttmedisinske kjeden, eller kanskje om klimakrisen? Ting jeg vanligvis kan snakke lenge om. Ingenting tente noen gnist. Kanskje var det feil å si ja, kanskje hadde jeg egentlig ingenting å si. Det gjør nok ingen forskjell uansett, tenkte jeg.
Men så gikk det en djevel i meg likevel. For jeg vil si litt om det å ikke ha noe å si. Om å føle såpass mye avmakt at man mister troen på at man kan gjøre noen forskjell.
Lik og del
I kjølvannet av “Black Lives Matter” ble det gjort endel forskning på “lik-og-del”-innsats, og om dette egentlig utgjør noen forskjell. “Slacktivism” har blitt et uttrykk. Det betegner støtte til en sak uttrykt med minimal innsats - som å endre profilbilde på facebook, poste litt på instagram, like noen innlegg og lignende handlinger. Ting som krever lite av deg, og som innebærer liten til ingen risiko for din sosiale status, økonomi, jobbtrygghet eller viktigere ting. For oss i helsevesenet ble kanskje klappingen fra balkongene i Italia oppfattet litt som dette. Meldingen var klar, “takk for innsatsen”, men hvilken forskjell gjorde det egentlig for sykepleiere, helsefagarbeidere, leger og ambulansepersonell som stod i overfylte akuttmottak med livet som innsats?
Black Lives Matter startet som en hashtagg, spredde seg som ild i tørt gress på sosiale medier - og førte etter hvert til at folk tok til gatene for å protestere. Starten - innsats med klikk, innlegg og rammer på profilbilder - vokste seg stor, og ble til massive demonstrasjoner i gatene i alle store byer i USA. Om protesten førte til varig endring eller bedret situasjonen skal jeg ikke uttale meg om - men at store folkemengder i gatene blir hørt i en annen grad enn små, er det vel ikke tvil om. Da hadde nok verdenshistorien sett ganske annerledes ut. “Slacktivism” vokste seg til reell, høylytt aktivisme. De fikk verden som publikum. Dette gjenfinnes i flere studier de siste årene - de som engasjerer seg på nett, er flerfoldige ganger mer tilbøyelige til å etter hvert engasjere seg fysisk også.
Vær en hverdagsaktivist!
Jeg vil definere “hverdagsaktivismen” et sted mellom disse to kantene, og oppfordre alle til handle i dette rommet. Mitt inntrykk er at mange bryr seg, men at vi kan få lett for å føle at vi er for små og ubetydelige til at det vi kan gjøre betyr noe - og for å unngå å tenke på det i det hele tatt, unngår vi derfor hele temaet. I én periode i livet føles det kanskje som at det du har rom for er å endre profilbilde når en naturkatastrofe skjer, og vippse en hundrings til nødhjelp. Bravo, sier jeg. Du bryr deg, og du har gjort noe. Det er kanskje verken synlig eller stort - men du kom frem til at dette var viktig nok til å gjøre noe, og gjorde noe. I en annen periode av livet bruker du kanskje timesvis hver uke til å skrive brev til politikere, organisere demonstrasjonstog og høylytt fremme boikott. Det er helt strålende. Vi kan ikke alle ta permisjon fra jobben (og familien og forpliktelsene) for å jobbe for Leger uten Grenser i et par år. Men vi kan alle bry oss, og hvis det kan føre til minimale handlinger som vokser seg til bittesmå handlinger som vokser seg til små handlinger - da er vi på vei et sted, sammen.
Selv er jeg særdeles dårlig til å poste på sosiale medier, og har ingen planer om å bli noe bedre, av helt urelaterte årsaker. Men treffer et innlegg jeg ser på nett, eller en samtale med en kollega - håper jeg at jeg oftest greier å velge reaksjonen som går i retning endring for det bedre. Vippse nødhjelp. Henge opp plakater og gå på demonstrasjon i en lunsjpause. Si høyt hva jeg mener, og ikke minst si det høyt når jeg er uenig - selv om akkurat det kan være ganske utfordrende. Jeg vil boikotte land og firmaer jeg er uenig med. Plukke opp søppel i naturen når vi er på søndagstur med familien, og forhåpentligvis velge tog litt oftere enn før. Den dårlige samvittigheten for at dette er “for lite” kan dra på skauen for min del. Den hjelper meg ikke å gjøre noe mer, så jeg velger å heller fokusere på å være en av de som prøver, som gjør noe - og vet at jo flere vi er, jo større blir summen.
Gjør en forskjell
Vinmonopolet har valgt å ikke selge vin produsert på okkupert land. Det er kjempeflott. Håper de også selger mer palestinsk vin. Jeg må huske å gå ut med plastsøpla, så vi får resirkulert noe av berget i garasjen. Tysklands utenriksminister er i Israel for sjette gang siden oktober på bakgrunn av den humanitære krisen, for møter med Israels utenriksminister og den palestinske presidenten. Fra mitt lille hjørne av verden ser det ut som ingenting vestlige statsledere gjør, har gjort noen forskjell. Det knyter seg i magen. De får bare holde på. Stadig mer brutale overgrep fra IDF rapporteres i internasjonale medier. Og barna sulter. Der er den følelsen igjen - avmakt.
Vi kan ikke la oss tie, vi kan ikke sitte stille med avmakten, stikke hodet i sanden. Alene får ingen gjort noe med de store urettene som begås. Alene kan man ikke løse klimakrisen, eller lære politikerne våre å oppføre seg som folk. Men jeg kan bruke min stemme, stille mitt vesen - med familie - opp på demonstrasjon, signere opprop og gi hele slekta UNICEF-gaver til jul - og søren heller om jeg skal la avmakten knuse troen på at det gjør en forskjell.
Start med deg selv
Mange av oss er ganske rasjonelle, og glade i tall og evidens. Uten randomisering og dobbeltkontroll vil jeg påpeke følgende, for denne gruppen: At du spiser tre vegetarmåltider om dagen i et år blekner i forhold til at én million mennesker spiser ett vegetarmåltid én eneste gang. Du må faktisk spise slik du gjør i 910 år før du utgjør den samme effekten på karbon- og vannregnskapet. Eller litt over 142 000 år hvis den gjengen også gjør det tre ganger om dagen hver mandag i et år. Jeg tenker du skal kjøre på med plantebasert kosthold for klimaet uansett hvis du kan. Men for å snu det på hodet - hvis du er med og skaper den millionen som har kjøttfri mandag en gang, tenk hvor stor effekt du er med på å lage da også. Jeg synes vi skal tillate oss å kjenne på det, at vi kan være med på å produsere store resultater, og noen ganger være fornøyde med det også. Jada, det er åpenbart at store bedrifter på sekundet kunne utgjort en større forskjell. Jeg kan stort sett ikke styre hva de gjør, men jeg kan styre hva jeg gjør.
Gaza brenner. Menneskene der sulter. Israel sitt folkemord fortsetter - for det er et folkemord og brudd på internasjonal humanitær lov det som skjer nå, uansett hvem som begår handlingen. Hva skal vi med internasjonale lover hvis noen kan heve seg over dem? Jeg kommer til å fortsette å gå på demonstrasjoner, i tog og støtte de som vier all sin tid og krefter til å skape forandring så de greier å stå i det. Det føles sjelden som at det er nok, men jeg skal ikke la det stoppe meg fra å gjøre de små tingene. For andre barn fortjener også å sovne trygt i mammas armer igjen når de våkner med feber, og mitt barn fortjener å ha en mamma som også bryr seg om de andre barna - og som velger å prøve å gjøre den mikroskopiske forskjellen hun kan få til i hverdagen. Havet blir også tomt uten dråper.
