MENINGSLØST: Det er noe meningsløst i at vi diskuterer hvem som skal ta blodprøver og hvem som kan stelle sår, når sårstellet må vente fordi helsefagarbeideren er opptatt med å vaske seng til en ny pasient, og sykepleieren er opptatt med å skrive ut journaldokumenter til pasienten som skal reise, skriver Ragnhild Nyhagen. Illustrasjonsfoto: Shutterstock

I debatten om oppgavedeling er det helsefagyrker som knapt nevnes

Bruk oss alle til det vi er best på, i stedet for å diskutere hvordan vi skal ta over hverandres oppgaver.

Publisert
Ragnhild Nyhagen

Debatten går friskt om ansvars- og oppgavedeling i helsetjenestene. Problemstillingene som diskuteres handler gjerne om hva helsefagarbeidere kan gjøre i stedet for sykepleiere og hvilke oppgaver sykepleiere ikke kan gi fra seg. Det oppfattes ofte som en dragkamp om arbeidsoppgaver mellom yrkesgrupper. Men når det kartlegges hvilke oppgaver helsepersonell gjør, så kommer det fram at mye av arbeidsdagen går med til renhold, rydding av lager, transport av prøver, kjøkkentjeneste og papirarbeid. Samtidig effektiviseres og spares det i helsetjenestene i form av å redusere personell som jobber nettopp med renhold, logistikk og merkantile tjenester, fordi kostnaden ved disse oppgavene blir usynlige når de kan gjøres av helsepersonell innimellom pasientarbeidet. 

Det er noe meningsløst i at vi diskuterer hvem som skal ta blodprøver og hvem som kan stelle sår, når sårstellet må vente fordi helsefagarbeideren er opptatt med å vaske seng til en ny pasient, og sykepleieren er opptatt med å skrive ut journaldokumenter til pasienten som skal reise. Både sykepleiere og helsefagarbeidere trengs hos pasientene, og det er mer enn nok oppgaver til oss alle. Hvem som skal gjøre hva, når, og for hvilke pasienter, er en viktig og vanskelig diskusjon, men det burde være veldig enkelt å begynne med å bli enige om at helsepersonell skal gjøre pasientarbeid og andre yrkesgrupper skal gjøre andre oppgaver.

Vi er ikke én gruppe

Mens diskusjonen om ansvars- og oppgavedeling i stor grad dreier seg rundt de to helsefaggruppene vi har størst mangel på, er det en lang rekke helsefagyrker som knapt nevnes. Fysioterapeuter, bioingeniører, farmasøyter, sosionomer, tannpleiere og ergoterapeuter er noen av yrkesgruppene som med fordel kunne blitt utnyttet bedre for å ivareta pasientenes stadig mer komplekse behov. I stedet er også dette tjenester det kuttes i, fordi mobilisering, tannstell, medikamenthåndtering og prøvetaking kan overtas av pleiepersonell og gjøres innimellom og samtidig med andre oppgaver. Dette gir ikke god pasientbehandling, og det er ikke god oppgavedeling. 

Fagfolka som helseministeren snakker om, er ikke én gruppe. Vi er sykepleiere, helsefagarbeidere, renholdsoperatører, portører, radiografer og farmasøyter. For å nevne noen. Vi er en lang rekke yrkesgrupper som alle sitter på vår egen, unike kompetanse som pasientene trenger. Da Ingvild Kjerkol la frem helse- og samhandlingsreformen sa hun at vi må spille med hele laget. Det er jeg veldig enig i, og på et lag så har alle spillere forskjellige roller. Noen er mer allsidige enn andre, og kan brukes til flere oppgaver, men best samspill blir det når oppgavene blir delt slik at alle får gjøre det de er gode på. Det første og viktigste steget for god ansvars- og oppgavedeling er la pasientene få nytte av kompetansen til alle yrkesgrupper i helsetjenesten. Bruk oss alle til det vi er best på, i stedet for å diskutere hvordan vi skal ta over hverandres oppgaver.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS