Vi kan ikke behandle oss ut av inaktivitet
Infrastruktur for hverdagsaktivitet må inn i planverket i kommunene, videre inn i budsjettene for så å gjennomføres i praksis. Men er det vilje til det?
Fysisk aktivitet har enda større effekt på helsen enn vi tidligere har trodd viser en helt ny rapport fra Helsedirektoratet. Samtidig vet vi at de fleste av oss sitter stille i mer enn 8 timer hver dag. Hele 70 prosent av disse oppfyller ikke anbefalingen om fysisk aktivitet minimum 150 minutter i uken. Slikt blir det livsstilsykdommer av.
I et samfunn designet for stillesitting er det helt naturlig at flertallet ikke klarer minstekravet for fysisk aktivitet. Vi har mistet hverdagsaktiviteten. Slik det er nå må vi sette av tid til fysisk aktivitet, i stedet for at det bare skjer fordi samfunnet er lagt til rette for bevegelse. Fysisk aktivitet er ikke bare et individuelt ansvar, det er også et samfunnsansvar.
Infrastruktur for hverdagsaktivitet
Det er underkommunisert at helsen i aller størst grad påvirkes ute i samfunnet der vi lever og bor. Det er altså i samfunnet vi må få folk i aktivitet, og vi trenger ikke lure på hva som virker på samfunnsnivå. Det er godt dokumentert, det gjøres bare ikke.
Løsningen er å lage en infrastruktur for hverdagsaktivitet i hvert lokalsamfunn. Dagens Medisin har nylig skrevet om en slik satsning i Tromsø som viser seg å gi en enorm helsemessig og økonomisk gevinst. Kommunene lager allerede infrastruktur for næringsliv og for biltransport, så hvorfor i all verden lager vi ikke samtidig infrastruktur for hverdagsaktivitet?
Enorm helsegevinst
God helse er samfunnets viktigste kapital. Dersom bare en person oppfyller rådet om minst 150 minutter i uken, er gevinsten hele 11 friske leveår, og hvis alle fulgte anbefalingene for fysisk aktivitet er gevinsten 239 milliarder i året.
En infrastruktur for hverdagsaktivitet består av turløyper nært der folk bor. Løypene må knyttes sammen, merkes og lyssettes. Alle bør ha tilgang til en turløype innenfor 500 meter fra der de bor. Det vet vi virker. Sosiale treffpunkter langs løypene som benker og gapahuker skaper ytterligere god helse gjennom relasjonsbygging. I tillegg må det lages et nettverk av gang- og sykkelveier. Grønne lunger i byene må vernes og parkområder prioriteres, det styrker spesielt den psykiske helsen. Alt dette er beskrevet og begrunnet i regjeringens Sammen for aktive liv.
Det mest effektive idrettsanlegget
Problemet er at det i liten grad prioriteres i kommunene. En norsk undersøkelse fra 2018 viste at det mest effektive idrettsanlegget ikke når frem i kampen om midlene; nemlig turstien. Turstien har ingen sterk organisasjon i ryggen. I mange kommuner er det meste opp til frivillige. De gjør en fantastisk jobb, men det holdet ikke.
Infrastruktur for hverdagsaktivitet må inn i planverket i kommunene, videre inn i budsjettene for så å gjennomføres i praksis. Men er det vilje til det i kommunene? Og hvor er trykket fra sentrale myndigheter? Ifølge kunnskapsgrunnlaget for fysisk aktivitet bruker nesten 80 prosent av befolkningen fra alle samfunnslag turstien. Det er et høyt tall, for bare rundt 5 prosent bruker en fotballhall til sammenlikning. Vi må selvfølgelig bygge begge deler, og turstiene skal ha førsteprioritet hvis vi virkelig vil løfte folkehelsen.
Utallige fordeler
En god infrastruktur for hverdagsaktivitet kan brukes av barnehager, skoler, eldresenter, frisklivsentraler, andre treningsgrupper og hver enkelt av oss. Og er du i fysisk aktivitet så øker sjansen for at du sover bedre, får bedre stressbalanse, bedre psykisk helse og bedre sultregulering. Inviterer du en venn med på turen får du enda bedre helse. Du kommer i en god sirkel med helsefremming og forebygger effektivt sykdom.
Vi ser allerede at fastlegene og sykehusene sliter med kapasiteten. Det er heller ikke mulig å behandle seg ut av et samfunn med inaktivitet. Vi vet at nordmenn beveger seg for lite. Vi vet at det gir sykdom. Vi vet hva som virker på samfunnsnivå. Jeg skjønner ikke hva vi venter på.
Ingen oppgitte interessekonflikter
