Legemiddelmeldingen – et skritt i riktig retning!

Etter å ha lest legemiddelmeldingen sitter jeg igjen med et klart inntrykk av at den er et skritt i riktig retning. Samtidig håper jeg at Stortinget vil bidra til å ta enda et skritt gjennom den behandlingen de nå skal ha av regjeringens forslag.
Det er veldig mange positive sider ved regjeringens forslag. Den viktigste er at man anerkjenner at pasienten er en aktiv del av helsesystemet og at man setter ambisiøse mål for å støtte at informerte pasienter gis en større rolle i beslutninger som påvirker egen helse. Det er også veldig positivt at medisinsk forebygging har fått en viktig plass i meldingen, spesielt gjennom en styrking av vaksinasjonspolitikken. Det vil sannsynligvis gi mange positive resultater både på folkehelsen, men også i et kostnadsperspektiv.
Forslaget inneholder også et klart innovasjonsfokus, med veldig gode forslag til hvordan man skal øke Norges deltakelse i kliniske studier. Disse forslagene er målrettet for å bidra til en bedre intern organisering og øke motivasjonen for å drive med forskning. Som jeg har vært inne på i mitt tidligere blogginnlegg, liker jeg spesielt forslaget om at man skal «vurdere om pasienters deltakelse i kliniske studier skal bli en del av det resultatbaserte finansieringssystemet for forskning i de regionale helseforetakene».
Hvis alt dette blir implementert, vil det sannsynligvis gjøre at Norge er på linje med mange andre land når det kommer til hurtighet og kvalitet på forskningen. Men vi vil også fortsatt være et land med kun 5,2 millioner innbyggere, som ikke er blant de raskeste til å ta i bruk ny teknologi. Vi vil også ha generelt lavere priser på legemidler enn våre naboland. Så ett spørsmål vil fortsatt gjenstå, og det er hvorfor globale selskaper (inkludert norske globale selskaper) skal plassere flere kliniske studier i Norge, i stedet for andre deler av verden?
Det er nettopp denne typen spørsmål vi står ovenfor når vi skal forsøke å trekke slike investeringer til Norge og jeg tror ikke meldingen gir gode nok svar på disse spørsmålene.
Et av hovedmålene i meldingen er «Likeverdig og rask tilgang til effektive legemidler». Dette kapittelet er delt inn i to underkapitler «Sikre tilgang til legemidler» og «Likeverdig tilgang- finansiering av legemidler». Imidlertid er det ikke noe eget kapittel dedikert til «rask tilgang til effektive legemidler». Det kan være en indikasjon på at noe mangler i legemiddelmeldingen. Vi kan finne en fin oppsummering av tiltak som allerede er gjennomført (som bagatellgrensen), men det er ikke noen klar visjon for å forbedre den eksisterende tilgangen til innovative legemidler.
Utviklingen hvor staten flytter finansieringsansvaret for legemidler til de regionale helseforetakene (RHFene) og bruker det eksisterende systemet for metodevurdering bidrar nok til en konsistens i form av finansiering, men det er hverken en garanti for å sikre likhet mellom ulike deler av landet eller nødvendigvis en strategi for å øke hastigheten ved introduksjon av nye legemidler.
I den forbindelse vil jeg anbefale myndighetene å se nærmere på Photocure. Dette Norske selskapet har utviklet en teknologi for behandling av blære kreft. Gitt det eksisterende systemet, har ikke Norge bare lavt opptak av denne teknologien sammenlignet med andre europeiske land men vi ser også signifikante forskjeller i bruk av teknologien mellom de ulike helseregionene i Norge. Hvis vi vil ha en politikk som støtter rask tilgang for pasientene og lik tilgang til behandling over hele landet, så vel som å bygge Norsk forskning og kommersialisering, burde vi hatt en mer ambisiøs legemiddelmelding.
Et mål i denne legemiddelmeldingen burde ha vært at introduksjonstiden for nye legemidler skal halveres i forhold til hva det er i dag, så vel som så sikre mekanismer for priskontroll som er effektive og ikke motstridende i forhold til hverandre. Enten det er i beslutningsforum eller i LIS systemet, bør kriteriene for introduksjon av legemidler klart reflektere de fire legemiddelpolitiske målsetningene, ikke bare målet om lavest mulig pris.
Avslutningsvis vil jeg nevne muligheten legemiddelmeldingen gir for å sikre pasientene god informasjon. Vi er alle enige om at dette er en stor mulighet som vil gi mange helsegevinster, og vi bør ta i bruk alle verktøy for å sikre trygg og sikker legemiddelbruk. Det er fortsatt motstand mot å la industrien bidra til dette.
I kapittel 10 om Legemiddelindustriens rolle i informasjonsarbeid, finner jeg dette sitatet spesielt interessant «En pasientbrosjyre fra industrien som kan deles ut etter at legemidlet er forskrevet, vil kunne avlaste legens veiledningsplikt, og gjøre det fristende å velge en medikamentell løsning på problemet.»
Det at en pasientbrosjyre alene skulle kunne ha en slik effekt, er ikke bare et tegn på at skepsisen er på et veldig høyt nivå, det er også en mistillit til at legene evner å ta et riktig valg av behandling for den enkelte pasient. Dette er et tema jeg vil skrive mer om i mitt neste blogginnlegg.
Legemiddelmeldingen er et skritt i riktig retning, men jeg har forventninger til at Stortinget vil gjøre meldingen enda bedre gjennom sin behandling de neste månedene. Det er også avgjørende at meldingen følges opp i etterkant slik at tiltakene konkretiseres og gjennomføres.