Lokalpolitisk ønskedrøm

Vi er midt i innspurten av kommunevalgkampen. Mer enn noen gang synes jeg valgkampen har handlet om de nasjonale sakene, og mindre om lokalpolitikken. Men det er selvsagt min private oppfatning. Og så er det jo også slik at mange nasjonale problemer må finne sin løsning lokalt.

For hva er det de diskuterer i årets valgkamp? Det er en del gjengangere, som skole og læringsmiljø, sykehjemsplasser og bemanning, noen miljøsaker og veiutbygging og ikke for å glemme boligskatten. Noen lokalsykehus dukker også opp her og der. Og så har vi flyktningspørsmålet, som tydelig illustrerer at nasjonal politikk slår rett inn i lokaldemokratiet.

Men hva er det de ikke snakker om i årets valgkamp? Ikke denne gangen heller er det særlig mange som er opptatt av folkehelseutfordringene, som også er en nasjonal sak der mange av løsningene finnes i lokalmiljøet. Primærhelsetjenesten er sjelden et tema i politikken. Alle de eldre som ikke bor på sykehjem, men som likevel er avhengige av det kommunale tjenestetilbudet hører jeg lite om. Og så er det selvsagt min kjepphest, folks legemiddelbruk – kanskje særlig blant eldre som bor hjemme.

Vet i det hele tatt kommunepolitikerne at flere av innbyggerne deres faktisk dør i løpet av året som følge av feil legemiddelbruk? Eller at flere titalls personer i kommunen får alvorlige helseskader på grunn av feil legemiddelbruk, som igjen treffer den kommunale helse- og omsorgstjenesten i form av behov for oppfølging og pleie. Er de klar over at beboerne på sykehjemmene deres trolig bruker 10-15 prosent flere legemidler enn de trenger? Med påfølgende sløvhet, fallskader og dårligere livskvalitet.

Alt dette skjer langsomt, i stillhet og uten stor oppmerksomhet. Dessverre.

Mitt naive håp er at også disse spørsmålene kunne få større oppmerksomhet nå som vi skal velge våre lokale folkevalgte. Hvordan kan kommunen utnytte den kompetansen som finnes lokalt for å sikre riktig legemiddelbruk? Hvordan kan de skape arenaer for pasientrettet samhandling mellom fastlegen, hjemmesykepleien og farmasøyten? Hvordan skal vi takle et fremtidig krav om systematiske legemiddelgjennomganger i vår kommune, slik at de noen tusen innbyggerne som bruker mer enn fem legemidler får best mulig effekt av dem?

Dette er mange spørsmål, men få svar. Ett av svarene handler selvsagt om ressursmangel og kommunal fattigdom. Min påstand er imidlertid at mange av de ressursene vi kan sette inn på riktigere legemiddelbruk svarer seg, også for kommuneøkonomien. Færre som trenger kommunal hjelp, og lavere legemiddelutgifter, er bare to eksempler.

Min ønskedrøm er at lokalpolitikerne kan gå til valg også på tiltak som skal bedre folkehelsen, og på større innsats for riktig legemiddelbruk. Legemiddelbrukerne utgjør tross alt 70-80 prosent av velgerskaren.