Trenger vi en smilefjesreform?

Solberg-regjeringen har nettopp fremmet sitt siste statsbudsjett. I følge flere er dette det svakeste helsebudsjettet Bent Høie har levert.  Da fremmer Ap sin smilefjesreform. Det gjøres mens vi er vitne til den lengstvarende sykehusstreiken noensinne. Konflikten mellom sykehusledelse og ansatte er stor og den har utviklet seg over år. Den blir med rette omtalt som en dyp tillitskrise. Arbeidstid er etter Sps syn ikke et individuelt anliggende, men må reguleres gjennom lov og/eller kollektive avtaler.  Ellers vil denne tillitskrisen bare vokse.

Sykehusdrift blir nå pålagt store effektiviseringskrav. Gjennomsnittlig beleggsprosent er svært høy, langt over det forsvarlige. Knapt noen andre land opererer med kortere liggetid på sykehus, enn Norge. Et presset offentlig tilbud i et voksende privatmarked gjør at debatten går om hvorvidt vi er på vei til et todelt helsevesen i Norge. Men Høie vil privatisere mer.

 Utbetaling til private helsebehandlinger økte med 42 prosent fra 2013 til 2015. Over 500 000 har tegnet privat helseforsikring. I stortingsvalgkampen i 2013 uttalte stortingsrepresentant Bent Høie at Høyres helsereform «Fritt behandlingsvalg» ville bli så bra at markedet for private helseforsikringer ville forsvinne av seg selv. Det motsatte har skjedd. I denne situasjonen fremmer Arbeiderpartiet en ny reform for sykehus. Åpenhetsreformen smilefjes.

 Jeg lytter alltid når Arbeiderpartiet lanserer nye helsereformer. For de kan lett bli til virkelighet.  Åpenhet i helsevesenet er en viktig verdi, som vi må hegne om. Hemmelige ventelister hører ikke hjemme i en offentlig, solidarisk helsetjeneste. At sykehus opererer med interne køsystemer med nokså uforståelige særnavn, uten at folkevalgte, pasienter eller offentligheten generelt vet om det, er selvfølgelig uakseptabelt. Klart det skal være åpenhet om ventelister og kvalitet i norsk helsevesen. Men er det virkelig en terningkast/smilefjesordning om dette som er den nye, revolusjonære reformen som trengs ved norske sykehus?

 Svaret er nei. Gamle rødgrønne venner får ha meg unnskyldt. Dette er overflatisk, uforståelig og på grensen til useriøst. Det vil også garantert føre til mer byråkrati.I god Høyrestil viser Ap med sitt forslag at de vil prioritere pasienter som klarer å velge. Pasienter blir sett på som kunder i et marked, der sykehustjenester skal shoppes og smilefjeses. Kundene skal sikres rett informasjon om varen de skal velge.

 Men Riksrevisjonens evaluering av ordningen Fritt sykehusvalg i 2011 viste at et flertall av pasientene tross alt blir behandlet ved sitt lokale sykehus. De tre viktigste årsakene til at pasientene velger det lokale sykehuset, er at de mener at ventetiden er akseptabel, at sykehuset er i nærheten av familie eller venner, og at de har gode erfaringer fra tidligere behandlinger.  Det handler om noe så enkelt og viktig som tillit.

 Ap sin åpenhetsreform handler ikke om tillit. Den handler om å rendyrke og forsterke ordningen med fritt sykehusvalg, eller fritt behandlingsvalg som den nå heter.  Senterpartiet er ikke i mot at pasienter kan velge sykehus. Men det er ikke her det trengs reformer. Vi vet at å velge sykehus sjelden er aktuelt for de mest sårbare pasientene, de eldre skrøpelige, ved akuttsituasjoner og for mange, mange andre pasienter med store behov.

 Riksrevisjonens undersøkelsr viste også tydelige sosiale forskjeller med hensyn til at bruk av ordningen med fritt sykehusvalg. Den brukes mest av pasienter med høy husholdningsinntekt, høy utdanning og som er tilknyttet arbeidslivet. Aps smilefjesordning vil favorisere pasienter som enten bor slik til at de har et reelt alternativ og/eller har ressurser til å bruke krefter på å velge seg et sykehus.

Vi har sosiale helseforskjeller i Norge. Det siste vi trenger er et helsevesen som forsterker disse. Det vi trenger er en solid, solidarisk offentlig helsetjeneste med sykehus som garantert leverer på kvalitet, som sikrer befolkningen i hele landet likeverdige helsetjenester, der helsetjenesten selv sørger for at man blir henvist til det stedet som gir best behandling. Alle skal kunne føle seg trygg og ha tillit til den behandlingen som blir gitt, når sykdom inntreffer. Dette skal ikke være forbeholdt dem som velger det «rette» sykehuset. 

 Etablering av en smilefjesordning er i seg selv ganske harmløs. Men det er Ap sitt fokus som er feil.  Det er også provoserende å tenke på at regjering og stortingsflertallet, inkludert Ap, med bevissthet har lagt ned sykehustilbud som skårer best på pasientopplevd kvalitet. Sykehus som har fått store smilefjes fra egne pasienter, får surefjes fra Stortinget og Ap. Rjukan sykehus kan nevnes. Flekkefjord sykehus, er et annet eksempel.

Norske sykehus trenger ikke nye reformer som viderefører dagens system. Norske sykehus trenger systemendring. Foretaksmodellen må avvikles. For spesialisthelsetjenesten vår er i en tillitskrise. Når 60 prosent av arbeidstiden til leger går med til rapportering og byråkrati, og bare 40 prosent til pasientarbeid, sier det sitt. Nå trengs en reform for bedre organisering, finansiering og tillitsbasert ledelse, som legger til rette for møtet mellom pasient- og behandler. Norske sykehus trenger en Bleiklia- reform, som redaktør Markus Moe i Dagens Medisin så riktig har formulert det. En tillits – og ledelsesreform, der stedlig ledelse er selvsagt.

Det siste norske sykehus trenger er flere politiske liksom-reformer utarbeidet først og fremst for å overbevise egne velgere, ikke pasientene. Her tar Høie poenget. Det er forskjell på kreftbehandling og restaurantbesøk. Vil Ap gi terningkast og smilefjes til brannstasjoner også? Eller er det et overordnet politisk ansvar å sørge for at innbyggerne kan stole på det brannvesenet som er i deres kommune?  Senterpartiet mener det, og det samme gjelder selvsagt for helsetjenesten.