Endelig faste stillinger!

Fra og med i dag skal alle som ansettes i en utdanningsstilling som sykehuslege tilbys fast stilling. Denne rettigheten har vært en selvfølge for arbeidstakere i norsk arbeidsliv i en årrekke. Likevel har det tatt lang tid å få dette på plass i sykehusene. Hvorfor er fast ansettelse så viktig?

”Stillingen min er i ferd med å løpe ut på tid, så det passer litt dårlig for meg å si noe om denne saken akkurat nå.”

Dette er ikke et helt uvanlig svar tillitsvalgte leger i sykehus blir møtt med av kolleger. Noen ganger uttales ordene av leger i vikariat som snart løper ut på tiden. De er det nemlig ikke få av. Mange av oss har løpt fra det ene vikariatet til det andre, tredje og fjerde. En kollega av meg hadde eksempelvis tretten vikariater på tre år på samme avdeling før han endelig fikk en utdanningsstilling. Men selv utdanningsstillingene er midlertidige og varer enten fire, fem eller seks år avhengig av spesialitet. Ordene øverst i dette avsnittet kommer derfor ikke sjelden fra kolleger også i utdanningsstillinger, for disse legene vet at de må sikre seg en overlegestilling for å kunne klore seg fast der de jobber.

I 2013 var 95% av alle leger som spesialiserte seg innen et fag, ansatt midlertidig. Det er en økning fra 1985 da andelen var nede i 75%. Til sammenligning kan man vise til andre yrkesgrupper der 10-15% midlertidighet oppfattes som en betydelig andel. Det var derfor på høy tid at faste stillinger for leger i spesialisering (LIS) ble forhandlet fram med arbeidsgiverforeningen Spekter i september i fjor. Fra og med i dag, 1. Juli 2015, skal alle som tiltrer i en stilling som LIS ansettes fast. For Yngre legers forening, som kom med den første henvendelsen om dette 3. mai 1956, kan ikke dette beskrives som noe annet enn en milepæl.

Utrygge arbeidsforhold

Hvorfor er det så viktig med faste ansettelser?

Det er nokså udiskutabelt at midlertidighet gjør noe med tryggheten i et arbeidsforhold. I første omgang handler det om at man ikke har muligheten til å planlegge livet sitt, etablere seg på et bestemt sted eller forholde seg til en klar utdanningsplan. I neste omgang handler det kanskje også om at man ikke tør å hevde egne og lovfestede rettigheter som arbeidstaker. Kanskje tør man ikke si nei til å ta oppgaver som man ikke føler seg kompetent til i jobben. Kanskje tar man en ekstravakt for å blidgjøre sjefen selv om overtidstimene begynner å bli farlig mange og overskrider det som står nedfelt i arbeidsmiljøloven og tariffavtalene. I Legeforeningen mottar vi jevnlig saker der gravide utsettes for press fra arbeidsgiver fordi svangerskapspermisjonen ikke passer inn med driftssituasjonen på avdelingen hvor kvinnene jobber. Midlertidigheten i ansettelsesforholdet bidrar til usikkerhet for en arbeidstaker i en ellers sårbar situasjon. Mange gravide har stilt seg spørsmålet om de fortsatt har stilling når de kommer tilbake fra permisjon. Dette gjelder også mannlige kolleger. Da jeg selv var den første til å ta ut 10-ukers pappapermisjon på min avdeling, spurte en overlegekollega om jeg ”virkelig ønsket å bli kirurg”. Med seks måneders vikariat i bunnen var det ikke vanskelig å forstå at det føltes ubehagelig å få høre noe sånt.

Pasientsikkerhet og åpenhetskultur

Et helt annet, men vesentlig argument for at yngre leger bør ansettes fast, er knyttet til pasientsikkerhet. Vi i Legeforeningen erfarer at mange yngre leger ikke tør å si i fra om kritikkverdige forhold i sykehusene av redsel for at stillingsforholdet deres vil bli avsluttet. Det gjør de med god grunn. Flere saker, også omtalt i media, har vist at ledelsen i sykehus forsøker å få arbeidstakere til å tie eller trekke påstander når disse har gått på tvers av hva ledelsen mener er riktig. Å ha et godt omdømme er svært viktig for arbeidsgiversiden, noe som også kom fram da Spekter presenterte sine utkast til arbeidskontrakt for leger i fast stilling. Der sto det at arbeidstaker ”skal bevare taushet om alle opplysninger vedkommende som medarbeider blir kjent med og som kan være til skade for helseforetaket dersom de blir kjent.” Både Legeforeningen og allmennheten leste dette som et regelrett forsøk på å sette munnkurv på yngre leger, og man fikk et ras av reaksjoner i media og på sosiale medier. Spekter kalte det som skjedde for ”storm i et vannglass”, men jeg tror nok episoden sa noe langt mer alvorlig om arbeidsgiverkulturen i sykehus enn det Spekter vil vedkjenne seg. Heldigvis ble formuleringen fjernet fra avtalemalen ikke lenge etter.

Betydningen av å jobbe for en åpenhetskultur i sykehusene var noe av det helseminister Bent Høie understreket da han talte til landsstyret i Legeforeningen nå i mai. Bent Høie har bidratt vesentlig til å opprettholde det politiske presset om faste ansettelser for leger slik at det til slutt landet i fjor høst. Han vet at nok man ikke kan skape ”pasientens helsetjeneste” uten at man som fagperson må kunne tillate seg å sette faget først uten å samtidig bli rammet for det. Det er viktig at også arbeidsgiversiden innser dette og hjelper til i arbeidet framover. Det er helseforetakene som til slutt må ta grep for å sikre tilstrekkelig åpenhet rundt behandlingen av egne pasienter.

Bygge fagmiljøer

Et tredje og viktig argument for å gi unge leger faste stillinger er at det gir sykehusene i større grad muligheten til å bygge fagmiljøer fra grunnen av på en helt annen måte enn før. Ordningen med midlertidige ansettelser ble bygget av legene selv i en tid da hierarkiet innad i legestanden var betydelige brattere og spissere. Det var uhørt for min far, som begynte å jobbe som kirurg på 70-tallet, å opponere mot avdelingsoverlegen. Gjorde han det, fikk han ikke fortsette. Argumentene han klokt nok holdt tilbake, gjaldt ikke bare egne arbeidsforhold eller pasientene på avdelingen. Det gjaldt også overlegens valg av behandling og metode helt uavhengig av hvor oppdatert den var.

”Hvordan skal vi bli kvitt dem nå, da?” overhørte jeg en overlegekollega si om LIS når faste stillinger var et faktum. Dette utsagnet viser at de gamle holdningene fortsatt holder seg i hevd i mange deler av helsevesenet, og det selv om ikke-klinikere har overtatt mye av de gamle avdelingsoverlegenes oppgaver. Faste stillinger gir en mulighet til å snu denne ukulturen. Unge kolleger vil ansettes for å bli på avdelingen der de skal utdanne seg som spesialist. Det gir arbeidsgiver en mulighet til å investere i de yngre legene for å få det beste ut av dem på lang sikt. Kanskje må arbeidsgiver i større grad gjøre seg attraktive for å beholde arbeidstakeren. Kanskje bør man også sette inn større ressurser tidlig for å bygge det fagmiljøet som man ønsker seg fem, ti eller tjue år fram i tid.

”Det er ikke hvor flink du er som lege, men hvor mange flinke leger du har skapt, som sier noe om dine kvaliteter som doktor”, sa en gang en amerikansk kollega. Slike holdninger trenger vi også i norske sykehus. Faste stillinger gir oss muligheten til å sette dette på agendaen. Her må våre overlegekolleger hjelpe til og bidra til en kulturendring i egen stand.

Propper i systemet

Mange uttrykker engstelse for at man vil få propper i utdanningssystemet med faste stillinger for LIS. Spesielt i sentrale strøk ser man for seg at unge leger vil bli værende og dermed forhindre den dynamikken i arbeidsstaben som man hevdet å ha med 95% midlertidighet blant LIS. Dette vil igjen gi seg utslag i blant annet mangel på spesialister i enkelte fagfelt, mener noen. Petter Gjersvik fra hudfaget har vært en av dem som har argumentert høyest på vegne av egne kolleger og eget fagfelt. Jeg er enig i at det også med faste stillinger vil kunne oppstå situasjoner som man ikke har tenkt på. Disse må løses fortløpende. Men la det være klart at det verken gjøres endringer i tilgangen av leger til det norske markedet eller at behovet i sykehusene for leger endrer seg vesentlig med en slik ordning. De store tallene tilsier derfor at noen kommer og noen går, noen har behov for sideutdanning og andre ikke, noen flytter fra sør til nord, og andre gjør det motsatte. Akkurat som før. Jeg tror det er mulig å finne pragmatiske løsninger som alle kan være fornøyd med og som vil sikre helse-Norge nok spesialister også i framtiden. Legeforeningen og Yngre legers forening er innstilt på å bidra konstruktivt i dette arbeidet. Det samme gjelder våre tillitsvalgte. Men akkurat nå ligger ballen hos arbeidsgiver, som må vise at de kan håndtere iverksettelsen av den politiske beslutningen.

Etter 1. juli vil LIS ansettes fast over hele landet. Det er sannelig på tide!