Er tvang mot barn et nødvendig onde?

Lovmessige avklaringer kan bidra til åpenhet om tvang og stimulere til bruk av alternative strategier – og sikre utvikling av kompetanse og etiske avveiinger.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Innlegg: Edel Jannecke Svendsen, sykepleier og stipendiat ved Det medisinske fakultet, Avdeling for Sykepleievitenskap, Universitetet i Oslo (UiO)
Reidar Pedersen, lege, filosof og professor ved Det medisinsk fakultet, Senter for medisinsk etikk, UiO

Anne Moen, sykepleier og professor ved Det medisinske fakultet, Avdeling for Sykepleievitenskap, UIO
Ida Torunn Bjørk, sykepleier og professor emerita ved Det medisinske fakultet, Avdeling for Sykepleievitenskap, UiO

I DET SISTE har det i mediene vært løftet frem en viktig diskusjon om hvor utfordrende og vanskelig det kan være å balansere tiltak for å korrigere adferd – oppdragelse – og tiltak som kan krenke barn – tvang – i barnehagepraksis. Det er gledelig med fokus på barns vern mot krenkende adferd, men vi mener debatten også kan ha relevans utenfor barnehagene.

Debatten ble reist omkring profesjonelles adferd og handlinger i forhold til barn, som vi mener er svært relevant for andre institusjoner, som når sykehus yter nødvendig helsehjelp til barn. Dersom barn motsetter seg undersøkelse, innledning til narkose eller medisinske prosedyrer på sykehus, vil de i en del tilfeller holdes ufrivillig fast. Slik gjennomføring kan være tvang. Dette har det vært lite fokus på i praksis, undervisning og forskning.

NØDVENDIG. I forbindelse med vår pågående forskning på tvang ved vanlige medisinske prosedyrer til førskolebarn på sykehus, uttrykte noen barn sterke følelsesmessige reaksjoner som sinne, avvisning og redsel, i forbindelse ved innlegging av en nål i blodåren.

Slik motstand kan bety at noen opplevde handlingene krenkende. Blant helsepersonell og foreldre er det et sterkt ønske om å gjøre det som er barnets beste. Noen typer tvang kan være nødvendig eller det minste ondet, men vi har identifisert at foreldre og helsepersonell kan finne tvang utfordrende.

ALTERNATIVER. Vår erfaring er at det er lite faglig oppmerksomhet om tvang i helsetjenesten til barn. Det er alvorlig om tvang fremstår som eneste mulige strategi, fordi man mister muligheten til å identifisere eller utvikle alternativer slik at den medisinske behandlingen hjelper barnet på en tryggere måte. Det er flere forskningsbaserte tilnærminger som søker å redusere stress, smerte og redsel hos barn ved smertefulle og ukomfortable prosedyrer, eksempelvis lokalbedøvelse, god kommunikasjon, avledning og emosjonell støtte før, under og etter prosedyren.

Man kan også forsikre seg om nødvendigheten av den medisinske prosedyren eller forsøke å unngå å gjøre prosedyren flere ganger.

RETTSSIKKERHET. Å anerkjenne at tvang anvendes, er en forutsetning for å utvikle alternativer. Skriftlige veiledere og dokumentasjon i forhold til tvangsbruk er en mangelvare. Det kan skyldes mangel på eller uklare lovhjemler. Profesjonelle kan bli usikre på om tvangen er lovlig, hva som faktisk er tvang, og noen mener at det ikke er tvang når prosedyren gjøres til pasientens beste.

Tvang ved somatisk helsehjelp der voksne pasienter uten samtykkekompetanse motsetter seg helsehjelp, ble lovregulert 1. januar 2009. Her gis definisjoner, anbefalinger om medvirkning, krav til dokumentasjon og klagemuligheter. I psykiatrien har man en psykisk helsevernlov. Praktiseringen av disse lovene er utfordrende, og gjenstand for diskusjon. Barn har ikke en tilsvarende lovgivning.

ÅPENHET. Vi ønsker oss ikke detaljert lovregulering og tror ikke nye lover løser alle problemer, men det er bekymringsfullt at barn ikke gis samme rettssikkerhet ved helsehjelp.

En manglende åpenhet rundt tvang gjør at helsepersonell, til dels unødvendig, står i et krysspress når det gjelder å ivareta de faglige, etiske og legale sidene når barn motsetter seg nødvendig helsehjelp. For å sikre forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp, er det nødvendig med oppmerksomhet på risiko for at situasjonen kan medføre tvang. Lovmessige avklaringer kan, slik vi ser det, bidra til åpenhet om tvang og derfor stimulere til bruk av alternative strategier til tvang, sikre utvikling av kompetanse og etiske avveiinger i hver situasjon.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 19/2016

Powered by Labrador CMS