Tåkelegging av prioriteringsdebatten

Det er forstemmende hvordan politikerne vegrer seg for å diskutere eksakte konsekvenser av prioriteringene som tas. Oppmerksomheten ledes bort fra spesifikke problemstillinger ved å vise til overordnede prinsipper for prioritering.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Innlegg: Arne Stenrud Berg, spesialist i onkologi og styremedlem i Norsk onkologisk forening

VED Å SETTE svake grupper opp mot hverandre, unngår politikerne å svare for konsekvensene av egen politikk. Det er fare for at den nylig fremlagte prioriteringsmeldingen vil tjene mer som brød og sirkus til folket enn som nyttig redskap til å forvalte ressurser.

Prioriteringsmeldingen var nylig gjenstand for debatt under Arendalsuka.

Fire helsepolitikere møtte tolv helseaktører, inkludert undertegnede. Det er forstemmende hvordan politikerne vegrer seg for å diskutere eksakte konsekvenser av de prioriteringene som tas i dag. Oppmerksomheten blir ledet bort fra spesifikke problemstillinger ved å henvise til overordnede prinsipper for prioritering.

Nedenfor følger eksempler på noen av de utfordringene som må håndteres fremover, men som det er meningsløst å sette opp mot hverandre.

BEDRE BEHANDLING. Moderne akuttbehandling ved hjerneslag kan bety forskjellen på å bli helt frisk og måtte leve resten av livet med hjerneskade. Hvordan sørger vi for at flere får slik behandling?

Oppfølging av pasienter med psykiatri- og rusproblematikk krever blant annet gode lavterskeltilbud og fleksibilitet ovenfor den enkelte. Hvordan skal vi legge bedre til rette for dette?

MANGLER SENGER. Mangelen på indremedisinske senger er mange steder så prekær at leger føler seg tvunget til å skrive ut pasienter som ikke er ferdigbehandlet. Kommunene er ikke rustet til å ta imot dem.

Samhandlingsreformen har virket mot sin hensikt ved å endre fokus bort fra faglige og menneskelige hensyn og over på hvilken budsjettpost pasientene sorterer under. Hva gjør vi fremover?

DYRE MEDISINER. Revolusjonerende nye kreftmedisiner gir mulighet for langvarig effekt, men tas ikke i bruk av det offentlige fordi de er for dyre. Mange dør i påvente av prisforhandlinger og beslutningsprosesser. Et todelt helsevesen presser seg frem. Er det mulig for myndighetene og legemiddelindustrien å bli enige om bedre samarbeidssystemer slik at medisinene kan tas i bruk straks de er til salgs på apoteket selv om prisen ikke er ferdigforhandlet?

Er det alternativt mulig, på annen måte, delvis å møte behovene til dem som ikke får offentlig tilbud om godt dokumentert behandling?

LEDELSE. Strategisk ledelse prioriteres på bekostning av fagbasert operativ ledelse. Når sjefer som må fratre sine stillinger på grunn av mistillit ovenfra, rett etterpå mottar lederpriser fra legeforeningen sier det litt om ulik virkelighetsoppfatning.

Hvordan sørger vi for at respekterte fagpersoner med tillit, både oppover og nedover i systemet, lar seg rekruttere til lederstillinger?

DEBATTEN. Vi har det bra i Norge og burde ikke klage. Men vi må ha tydelige diskusjoner. Utfordringene i helsevesenet løses ikke ved å bare peke på tre teoretisk funderte kriterier for prioritering.

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren har mottatt honorarer for enkeltstående faglige oppdrag fra Astellas, Amgen, Bayer, Novartis, Oslo Cancer Cluster og Dagens Medisin.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 14/2016

Powered by Labrador CMS