Vi trenger mer kunnskap om bruk av tvang mot barn

Anne Lindboe, barneombud
NOEN BARN utsettes for mye tvangsbruk, både i barnevernet og i psykisk helsevern. I barnevernet gjelder det særlig de barna som har store psykisk vansker eller lidelser, som selvskading, selvmordsproblematikk eller atferdsproblemer. Våre funn rundt dette støttes i arbeidet til Astrid Furre, som Dagens Medisin omtalte på nett 14. mars 2016.
Vi vet dessverre lite om hvilken effekt tvangsbruken har, det vil si om den virker – og hvordan. Når vi vet så lite om effekten av tvang, er det også grunn til å spørre seg om hvorfor man fortsetter å bruke dette.
KUNNSKAPSHULL. Barneombudet avsluttet i høst et prosjekt om tvangsbruk mot barn og unge i psykisk helsevern og i barnevernet. Prosjektet endte i rapporten «Grenseløs omsorg». Noe av det vi fant urovekkende, er nettopp den mangelfulle kunnskapen om hvordan tvang praktiseres og gjennomføres overfor barn som er innlagt i psykisk helsevern. Ikke minst finnes det lite dokumentasjon på barns egne opplevelser av tvangsbruk. Barneombudet prioriterte derfor å snakke med barn som hadde opplevd dette.
Oversikten over tvangsvedtakene som rapporteres inn til helsemyndighetene, er heller ikke god nok. Det er usikkerhet tilknyttet både kvaliteten og omfanget som registreres.
Tvang er alvorlig inngripen i barns personlige integritet. Det gjør det enda mer alvorlig at vi har så usikre tall på omfanget, og at vi vet så lite om virkning og opplevelse av tvangsbruken.
FASTHOLDING ER TVANG. I 2014 ble det fattet ca. 570 tvangsvedtak overfor barn mellom 16 og 18 år. I underkant av halvparten var vedtak om kortvarig fastholding. For barn under 16 år var det 226 tvangsvedtak og halvparten av dem var kortvarig fastholding.
Dette er urovekkende, særlig tatt i betraktning at det er sterkt varierende hva de ulike behandlingsinstitusjonene legger i «kortvarig». Kortvarig ble forstått som alt fra et par minutter til 20 minutter. Én institusjon hadde definert en fastholding som varte i hele 70 minutter som «kortvarig». Det er ikke greit. 70 minutter oppleves langt i fra som kortvarig for det barnet som blir holdt fast.
KRENKENDE. Voksne på institusjon må snakke med barn om hvorfor de bruker tvang mot barna. Barn vi snakket med, fortalte oss at det var lettere å forstå tvangsbruken hvis de ble forklart hvorfor de måtte holdes fast. Samtidig var det gjennomgående at barna beskrev nettopp det å bli holdt, som både krenkende og skremmende. Noen hadde også blitt utsatt for overgrep. For dem var tvangsbruken som å oppleve nye overgrep. Dette kan umulig være en heldig effekt av behandlingen.
Barneombudet så også at det kunne være flytende overganger mellom hva en institusjon anså som «grensesetting» og en del av behandlingen, og hva som var kortvarig fastholding og et tvangsmiddel det ble fattet vedtak om. Dette gir oss grunn til å tro at det forekommer flere episoder der holding defineres som grensesetting og derfor ikke protokollføres som et tvangsvedtak.
BELTELEGGING. Beltelegging av barn under 16 år er ulovlig. Likevel var det to tilfeller av dette i 2014. Barn mellom 16 og 18 er fremdeles barn, i lovens forstand og ifølge Barnekonvensjonen. Men i helselovgivningen er de å anse som voksne etter fylte 16 år og behandles deretter.
Det ble fattet 55 vedtak om beltelegging av barn mellom 16 og 18 år i 2014. En jente på 17 år hadde ti vedtak om dette, mens en jente på 16 år hadde ni vedtak om beltelegging.
Dette understreker at noen få blir utsatt for mye tvangsbruk. Hva gjør dette med dem? Er dette en behandling som virker positivt på pasienten?
BARNETS BESTE? Barn har en særlig rett til beskyttelse. Prinsippet om barnets beste er nedfelt i FNs barnekonvensjon, og det skal være et grunnleggende hensyn i alle saker som berører barn.
Ved bruk av tvang skal det alltid foretas en individuell vurdering av hva som er barnets beste. Unødvendig bruk av tvang er brudd på barns grunnleggende menneskerettigheter.
Når det gjelder barn som gruppe, må det vurderes om dagens regelverk om tvangsbruk, og om praktiseringen av regelverket, er i tråd med prinsippet om barnets beste.
VÆR TILBAKEHOLDEN! Barneombudet erfarte i prosjektet at det finnes eksempler på institusjoner der tvangsbruken er nærmest fraværende eller svært lav. Det er derfor mulig å behandle barn i psykisk helsevern uten å bruke tvang.
I rapporten «Grenseløs omsorg» anbefaler Barneombudet at Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) utarbeider en håndbok om forebyggende arbeid mot tvang. I påvente av at helsemyndighetene eventuelt følger opp dette, er det vårt håp at ansatte på institusjoner er tilbakeholdne med tvangsbruk mot barn.
JA TIL NYE REGLER. HOD annonserte nylig at departementet vil gå gjennom reglene for bruk av tvang i psykisk helsevern. HOD skal også vurdere om det bør være et eget regelverk for barn.
Barneombudet hilser en slik gjennomgang velkommen. Lov om psykisk helsevern gjenspeiler i liten grad barns særlige rettigheter og behov, og aldersgrensene er ikke i tråd med barnekonvensjonen. Dette kan helsemyndighetene gjøre noe med.
Ingen oppgitte interessekonflikter