Samtykke og kvalitets- forbedringsarbeid

Peder Heyerdahl Utne, Forskningstøtte ved OUS
PROBLEMSTILLINGER til samtykkekravet for medisinske kvalitetsregistre er et tilbakevendende tema, senest i Geir Hoffs artikler i Dagens Medisin (19/2015 og 2/2016).
Hva tilsier egentlig et eget samtykke fra våre pasienter for at vi skal kunne drive løpende kvalitetsforbedringsarbeid? Sett fra et pasientsikkerhetsperspektiv kunne man snu problemstillingen på hodet og istedenfor spørre om ikke det skulle være påkrevd med et «samtykke» for ikke å bruke pasientdata til dette formål.
AVVEIING. Personvern og samtykke må forstås i en større kontekst der også andre interesser gjør seg gjeldende. Som Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) uttaler i tidligere høringsnotat: «Pasientenes personverninteresser må alltid avveies mot pasientens øvrige interesser, som for eksempel pasientsikkerhet og krav på helsehjelp».
Ser man isolert på behandling av pasientdata i kvalitetsforbedringsarbeid, er det etter min vurdering juridiske og medisinsk etiske holdepunkter for å tillate dette uten nødvendigvis å måtte innhente eget samtykke. Det har formodningen mot seg at vi som potensielle pasienter skulle ha tungtveiende juridiske og etiske argumenter for å «nekte» at den informasjonen som samles inn, ikke samtidig skulle kunne brukes som ledd i løpende kvalitetsarbeid.
Dette betyr ikke at man helt ser bort fra personvern og ivaretakelse av pasientens integritet og privatliv, men at man, som departementet uttaler, må anerkjenne at behovet for å sikre kvalitet, forutsetter en form for aksept for at også helsetjenesten gjøres i stand til kritisk å gjennomgå egen aktivitet med et formål om å bli bedre og mer effektiv.

LES OGSÅ: «Skriftlig samtykke eller reservasjonsrett - en viktig debatt!»
NORMER. Hva er da så kontroversielt med dette?
Den praktiske problemstilling relatert til samtykke og kvalitetsregistre er for en stor del begrunnet i forskningsetiske normer. I motsetning til den åpenbare nærhet det er mellom behandling og kvalitetsarbeid, har forskningen et annet formål der pasientens selvbestemmelse står sterkere. Når vi samtidig vet at det for de aller fleste kvalitetsregistre samtidig vil ligge et forskningsformål, så slår kravet om samtykke inn med full styrke. Dette er også bakgrunnen for at man for de fleste registre tar høyde for de forskningsetiske normer.
FORSVARSVERK. Står vi her overfor et uløselig problem der vi er nødt til å velge bort forskning for å løse en etisk og juridisk knute for å redde vårt kvalitetsarbeid? Dersom vi velger å se på kvalitetsarbeid som en virksomhet som gjennomføres i samsvar med anerkjent metodikk for å få kunnskap om helse og sykdom, blir skillet mellom kvalitetssikring og forskning først og fremst semantikk. Om det i tillegg avgrenses til bare å omfatte bruk av helseopplysninger som allerede er samlet inn i helsetjenesten, og at data utelukkende gjøres tilgjengelig i avidentifisert form, har man også ivaretatt viktige personvernhensyn.
Kombineres dette med en reservasjonsrett der pasientene gis anledning til aktivt å reservere seg mot at egne opplysninger benyttes til forskning, har man et «forsvarsverk» som etter min vurdering ivaretar personvernet, samtidig som hensynet til – og behovet for – ny kunnskap som er relevant for helsetjenesten og derav pasientsikkerheten, blir ivaretatt uten at man utfordrer individets interesse på en uforsvarlig måte.
TRENGER FORSKRIFT. Hva mangler vi så for å få på plass et velfungerende rammeverk for de medisinske kvalitetsregistrene? Et viktig grep vil være å få på plass en egen forskrift i helseregisterloven. På den måten får vi et nasjonalt hjemmelsgrunnlag for de store kvalitetsregistrene. En slik forskrift må samtidig bygge videre på den interesseavveiing som departementet selv har tatt til orde for – og slik at man finner en balanse mellom personvernet og pasientens øvrige interesser.
Lovregulering av forskning på data fra registrene uten krav til forutgående skriftlig samtykke, bør også innarbeides. Ved å bygge inn et forsvarsverk for personvern, vil man på lang vei sikre pasientenes selvbestemmelsesrett samtidig som man aksepterer at løpende kvalitetsforbedringsarbeid og forskning i stor grad vil være to sider av samme sak – og at dette sammen avgjør kvaliteten på vår helsetjeneste.
Én sak må være klar: Enhver form for systematisk innsamling av pasientdata for å generere ny kunnskap – uansett om det kalles kvalitetssikring eller forskning – er «død informasjon» dersom den ikke også skal kunne deles med andre gjennom formidling og publisering.
Ingen oppgitte interessekonflikter