Pakkeforløp og diagnoser
Kan vi være enige om å behandle våre psykiatriske pasienter med respekt, tålmodighet, beskjedenhet og anstendighet?
Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.
Dag Coucheron, lege, spesialist i psykiatri, psykoanalytiker og veileder i psykoterapi
I LANG TID nå har det foregått en heftig debatt om hvorvidt pakkeforløp i psykiatrien, etter modell av kreftbehandlingen, er noe man bør forsøke i behandlingen av psykisk syke mennesker
Så vidt jeg kan forstå, går de aller fleste innleggende ut ifra det såkalte «faktum» at vi i psykiatrien står overfor klart definerte sykdommer. Dette er hva hele diskusjonen har som utgangspunkt. Slik jeg ser det, er dette kardinalfeil nummer én.
UKLARE KATEGORIER. Det er ikke merkelig at debatten får det preget den har fått, når utgangspunktet er at man faktisk i psykiatrien tror man kan operere med klare sykdomskategorier.
I somatikken er et benbrudd et brudd i et ben. Bruddet må behandles ulikt fordi bruddet enten kan gjelde et kraveben eller et kjeveben, et leggben eller en rygghvirvel. Tankegangen er at psykiatriene kan betraktes på samme måte. En psykose vil for så vidt også arte seg forskjellig fordi den rammer mennesker som er forskjellige. Forskjellen er at et benbrudd antakelig kan variere både i lokalisasjon og alvor et noenlunde begrenset antall ganger, for eksempel 200.
FORNUFT. I psykiatrien kan en psykose ha et tilnærmet uendelig antall forskjellige utgaver, ettersom alle mennesker er et produkt av så fantastisk mange faktorer, la oss for enkeltheten skyld si 200 opphøyd i 200. Det vil si at man kan gange 200 med 200 – to hundre ganger. Da får vi, så vidt jeg husker fra skoletiden, et fantastisk stort tall. Med andre ord er psykiatrien så forbasket mye mer kompleks, både å forstå og mene noe fornuftig om.
Det har blitt hevdet at skulle vi ha noen nytte av diagnosene i psykiatrien, burde vi ha én diagnose for hver eneste pasient. Dette er fornuft, fordi vi er så mye mer varierte i vårt sinn, i våre erfaringer og i vår mentale verden enn et benbrudd.
VERDILØS DISKUSJON. Derfor forekommer det meg at hele diskusjonen, eller det meste av den, blir verdiløs: «Når utgangspunktet er galest, blir resultatet tidt originalest», står det i Peer Gynt.
Kanskje kan vi være enige om at vi skal behandle våre psykiatriske pasienter med respekt, tålmodighet, beskjedenhet og anstendighet – og slett ikke tro at psykiatrien har løsninger på verken terapi eller patogenese.
Ingen oppgitte interessekonflikter
