Her trives turnuslegene best

I en totalvurdering av turnustjenesten i sykehus, som Legeforskningsinstituttet (LEFO) har utarbeidet, kom Harstad sykehus ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) best ut, tett etterfulgt av Levanger sykehus og Oslo universitetssykehus (OUS).

Saima Naz Akhtar, tillitsvalgt for turnuslegene ved sykehuset, sier hun oppfatter at sykehuset har et oppriktig ønske om å dytte kolleger opp og frem.

– Sykehuset har fokus på å øke kompetansenivået og på å gjøre oss klare for distriktstjeneste, som innebærer store avstander her. Vi får trent våre kliniske blikk, sier hun.

«Du må komme»
– Vi ser på kompetansemålene at vi skårer høyt på prosedyrer og akutte tilstander. Her står vi fremst i akuttmottaket, og vi har en svært lav terskel for å ringe bakvakt. Bakvaktene sover hjemme, men ingen av oss er bekymret for å ringe dem samme hva klokken er. Vi har én regel, og det er at om vi mener de må komme med en gang, så starter vi samtalen med: «Du må komme».

– Det er en flat struktur her; det betyr at det er like lett for meg å ta en telefon til en assistentlege som til en overlege.

Akhtar, som har vært i Harstad i ni måneder, er født og oppvokst i Oslo, og hun har bodd i Bergen.

– Jeg søkte turnus her fordi jeg ville se Nord-Norge; få en forståelse av hvordan bredden i landet vårt fungerer. På et større sykehus ville jeg kanskje ha fått erfaring med mer kompliserte ting, men samtidig ha fått en mindre rolle i behandlingsforløpet. Og det er ikke slik at vi ikke har kompliserte ting her, og veldig ofte foretas primærvurderingen her før pasientene sendes til Tromsø.

Entusiasme
Knut Borch, turnusansvarlig og lege i spesialisering (LIS) ved UNN Harstad, tror at størrelsen på sykehuset er én faktor som gjør at turnuslegene trives.

– Vi har en skadeavdeling som tar imot alle skader som er oppstått i løpet av 24 timer. Turnuslegene får mye trening i småskader, i alt fra avsagde fingre til behandling av dem som har vært på byen og pådratt seg en hjernerystelse. Kandidatene får dermed et bredt panorama av skader, i motsetning til på større sykehus der pasientene forsvinner til de aktuelle seksjoner med en gang. Vi er et lite kollegium og man blir kjent med dem som jobber her, og turnuslegene føler seg raskt trygge.

– Hva er en god turnuslege?

– Det aller viktigste er entusiasme og nysgjerrighet, og evnen til å ta ansvar. Det er veldig variert hva de kan når de kommer til oss. Vi får mange entusiastiske søkere, og jeg tror det har ryktes at det er bra her, fastslår Borch.

«Ikke innkomst-slaver»
For tiden er det 22 turnusleger ved UNN Harstad.
Studentene fordeles på henholdsvis medisinsk og kirurgisk avdeling når de kommer hit, forteller avdelingsoverlege Richard Slubowsky ved medisinsk avdeling.

– Sykehuset vårt er i passelig størrelse; ikke for lite slik at man ikke får nok erfaring, og ikke for stort slik at det blir for uoversiktlig. Jeg kjenner kandidatene, og de kjenner meg. Ved mange sykehus er turnuslegene «innkomst-slaver»; de tar innkomst og skriver journaler uten å få tilbakemelding og kritikk som er veiledende. Mange har også begynt å sløyfe morgenmøter, men det har ikke vi. Morgenmøtene hever kompetansen til legene og vi har tverrfaglig felles diskusjon.

– I tillegg tilbringer kandidatene halvparten av tiden på avdelingen, og får forståelse av hvordan den driftes. En slik forståelse får man om man er flere dager på samme post og ser progresjon av sykdom, respons på behandling, og får se komplikasjoner av behandling. Omgående konstruktive tilbakemeldinger hever kompetansenivået. Det gjør turnuslegene i stand til å hoppe rett inn som assistentleger når de er ferdige med turnustjenesten, sier Slubowsky.