– Viktig at informasjonssentrene gir konkrete råd

– Det viktigste er at når man henvender seg til et legemiddelinformasjonssenter med et spørsmål, så vil man ha et konkret råd – «slik skal det gjøres», uttalte Ylva Böttinger, professor ved Linköpings universitet, i et foredrag i anledning 20-årsjubileet til de regionale legemiddelinformasjonssentrene (RELIS).

Skandinavisk studie
Under mandagens seminar presenterte hun resultater fra en undersøkelse som er gjort på de offentlige legemiddelinformasjonssentrene i de skandinaviske landene. Undersøkelsen har tatt for seg kvaliteten på svarene sentrene gir leger på spørsmål om legemidler – nærmere bestemt hva som skiller gode svar fra dårlige.

Undersøkelsen ble utført ved at man konstruerte seks spørsmål som ble sendt til åtte legemiddelinformasjonssentre i Skandinavia, deriblant alle de fire regionale sentrene i Norge. Svarene som kom tilbake, ble analysert av én gruppe farmakologer og én gruppe allmennleger, ut fra kriterier om relevans, lengde, hvorvidt de hadde en tydelig konklusjon, hvorvidt de ga klare råd, hvorvidt de ga et grunnlag for å ta beslutninger, og det generelle inntrykket de ga. I tillegg fikk et eksternt selskap i oppgave å analysere språket i svarene.

Klinisk relevante svar
Gode svar kjennetegnes ifølge studien av at de tolker klinisk relevans, snarere enn bare å oppgi mange opplysninger; at de syntetiserer data fra forskjellige ulike kilder, og bygger en konklusjon på disse; og at de forklarer forkortelser og begreper.

– Man vil at svarene skal være evidensbaserte, og at de skal løse et problem. Veldig ofte er det slik at man ikke har noen evidens, og at man ikke kan løse et problem. Jeg tror man kan skrive et godt svar uansett. Det er litt som med negative studier – å vite at det ikke finnes evidens er også viktig når man skal ta en klinisk beslutning. Da må man ta denne beslutningen basert på andre faktorer, og vet at man i alle fall ikke har gått glipp av noe som finnes i litteraturen, uttalte Böttinger.

Generelle oppfordringer
Dårlige svar var ifølge undersøkelsen kjennetegnet av å være for generelle, gi generelle oppfordringer om å være varsom eller gjøre nytte-risiko-analyser, inneholde referanser til dyrestudier og casestudier uten tolkning av klinisk relevans, gi vedlegg som ikke presenteres nærmere, og ikke besvare selve spørsmålet.

– Det hender at man fortaper seg i farmakologiske resonnementer, og glemmer hvilke spørsmålsstillinger man faktisk skal besvare, eller at man presenterer masse fakta uten å tolke dem, uttalte Böttinger under seminaret.