Er vi villige til å sikre de sykeste i kommunen?

Marit Hermansen, spesialist i allmennmedisin og leder i Norsk forening for allmennmedisin

DET BLIR FLERE gamle mennesker i kommunene, de er sykere og bruker flere medisiner. Kommunehelsetjenesten behandler flere og mer kompliserte lidelser. Dette er sentralt i samhandlingsreformen. Primærhelsetjenestemeldingen peker på dee, og den kommende helse- og sykehusplanen skal rigge sykehusvesenet for dette. Bekymringen er at sykehjemmene ikke er rustet til å utføre legearbeidet for disse aller sykeste pasientene i kommunen sikkert og godt.
Helsetilsynet foretok i 2008–2010 tilsyn med legemiddelbehandlingen i sykehjem. Tilsynet konkluderte med at kommunene måtte sørge for at sykehjemmets legetjeneste er tilstrekkelig dimensjonert og hensiktsmessig organisert for å løse oppgavene. Spesielt må legemiddelbehandlingen gjennomføres på en trygg måte. Og det ble påvist store mangler ved journalsystemene i sykehjemmene.
Helsetilsynet pekte på kommunens ansvar for å rette opp dette. Dette ble oversendt som en bekymring til Helse- og omsorgsdepartementet allerede i 2009. Lite har skjedd siden da.
FEIL. Beboere i sykehjem bruker i gjennomsnitt syv legemidler, og mange bruker minst ett overflødig legemiddel. Ti prosent av alle innleggelser av eldre i medisinsk avdeling på sykehus skyldes trolig legemiddelrelaterte problemer.
Antallet korttidsplasser i sykehjemmene øker raskt, og fra 1. januar 2016 skal alle kommuner ha akutte døgnplasser. Dette medfører nye pasientgrupper i kommunene med økt behov for avansert behandling og rehabilitering. Legemiddelbehandling i disse institusjonene er et område med store muligheter for å gjøre feil, og hvor det er viktig med gode rutiner og dokumentasjonssystemer for å holde oversikt.
UOVERSIKTLIG. I sykehus har man undersøkt når legemiddelskader oppstår og påvist noen viktige risikoområder.
Feil oppstår når helsepersonell ikke har oversikt. Da skjer det at legen forskriver feil legemiddel, uheldige kombinasjoner eller feil dose. Manglende oversikt fører også til at personellet utleverer feil tabletter, eller feil dose og ikke følger opp pasienten slik man skal.
RISIKO. Det er i hovedsak tre store systemer for elektronisk pasientjournal (EPJ) som benyttes av omsorgstjenesten i kommunene. Dette er helt andre systemer enn dem som brukes ved fastlegekontorene og i sykehus. Disse systemene ble først og fremst utviklet for å ivareta saksbehandling. De ble senere utvidet for å ivareta faggruppenes behov for journal, men dette har blitt et lite påaktet vedheng.
Medisinsk kompetanse ble lite brukt i utviklingen. Det gjør disse EPJ-systemene lite egnet som medisinske journaler. De har en rekke mangler som gjør medisinsk behandling risikofylt: Det er vanskelig å finne frem i kronologisk journal og søkefunksjonen finnes ikke. Det er vanskelig å holde oversikt over og følge opp svar på forespørsler og undersøkelser. Kritisk informasjon drukner i en salig blanding av dagligdagse nedtegnelser, meldinger, administrative vedtak og innkommen post.
FARLIG VERKTØY. Journalsystemer som oppleves uegnet til bruk for sykehjemslegene, resulterer i mangelfull journalføring. Det er vanskelig å holde legemiddel i bruk listen oppdatert, holde oversikt over uheldige kombinasjoner, bruke beslutningsstøtte og oppslagsverk og samstemme legemiddellisten. Dette medfører tilpassede støttesystemer på det enkelte sykehjem i form av tilleggsjournaler på papir, egne legemiddellister og cardex-systemer. Slik blir det ikke god journalføring av, og det er farlig for pasientene.
Farlige og tungrodde EPJ-verktøy i sykehjem gjør det vanskeligere å rekruttere og beholde leger, som har erfaring med gode og effektive programmer i allmennpraksis.
HVA SKJER? Tiden har gått siden Helsetilsynets melding i 2009, men journalsystemene har ikke blitt bedre for legearbeidet. Det at saksbehandlingsdelen oppleves som velegnet, kan overskygge behovet for utvikling av den medisinske journalen.
I september 2014 kom rapporten «Elektronisk pasientjournal i omsorgstjenesten. Status, utfordringer og behov» fra Helsedirektoratet og KS. Konklusjonen er at journalsystemene ikke er tilstrekkelig tilrettelagt med funksjonalitet for medisinsk faglig oppfølging av pasienter. Det anbefales å nedsette et hurtigarbeidende utvalg for gjennomgang av behov for videreutvikling av systemene.
Til nå har det vært lite hurtighet i oppfølgingen. Utvalget er ennå ikke i gang. Det er godt dokumentert hvilke endringer og utvikling som trengs. De aller sykeste i kommunen trenger ikke utvalg og utredninger. De trenger trygge helsetjenester og vilje til innsats og investering – og de trenger det nå!

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 13/2015