Må ta kontakt etter katastrofer

Tsunami-programmet ved Nasjonalt Kunnskapssenter for Vold og Traumatisk Stress (NKVTS) har undersøkt hvilke opplevelser og reaksjoner barnefamiliene som var på reise i de rammede områdene, fikk.

Avventende
Resultatene tyder på at etter en slik katastrofe bør helsetjenestene være ”proaktivt avventende”.
– De bør være proaktive i den forstand at helsepersonell tar kontakt med rammede familier og undersøker hjelpebehovene, heter det i rapporten.
– Dersom behovene ikke melder seg med en gang, bør helsearbeiderne opprettholde kontakten slik at de kan følge med på utviklingen over en viss tid, for så å iverksette tiltak hvis behovet oppstår.
Barn med posttraumatisk stress
Mange barn hadde posttraumatiske stressreaksjoner etter tsunamikatastrofen i 2004.
Ifølge rapporten, som er basert på resultater fra tre delstudier, viste barna en betydelig bedring i den tiden de ble fulgt opp. Det ble også vist at de hadde færre posttraumatiske stressreaksjoner etter to og et halvt år.
Nærhet
I tiden etter katastrofen var nær familie av stor betydning for både voksne og barn.

Nesten alle barna opplevde at de kunne snakke med foreldrene sine, og at foreldrene forsto dem.

Har fortsatt problemer
Mange barn strever fortsatt med store problemer, som har påvirket deres utviklingsmuligheter i betydelig grad.
Omtrent en firedel av barna ble henvist til Pedagogisk psykologisk tjeneste eller helsevesenet i de første seks månedene etter tsunamien.
Savnet oppfølging
Nesten samtlige foreldre satte pris på at de ble aktivt kontaktet av en fagperson – enten det var fastlegen eller en terapeut, men mange savnet videre oppfølging, ifølge rapporten.
De som uttrykte misnøye med hjelpen de fikk , var misfornøyd med at ingen kontaktet dem eller at fagpersoner manglet nødvendig kompetanse.