Utredninger, prosess og manglede handlekraft

Ministre i regjeringen ønsker gjerne å fremstå som handlekraftige. Ved enkelte anledninger får de sågar klippe snorer og holde åpningstaler, men i den politiske hverdagen blir vi mer kjent med dem igjennom debatter, intervju, taler og retorikk. Ofte brukes det ord som «utredninger, sette ned arbeidsgrupper eller kommisjoner», og det er viktig å ha gode prosesser rundt viktige saker for staten Norge. Men når ting er utredet siden 1990-tallet og det ligger gjentatte vedtak fra ulike instanser til grunn, blir det på grensen til parodisk når man ikke evner å effektuere vedtak. Den evige runddansen både helseministeren og Helse Nord-styret har utsatt befolkningen på Helgeland for, er en føljetong man kunne brukt til å lage politisk satire av, men for oss som bor her er det ingenting å le av.

 25. april 1997 kom det første vedtaket om at Sandnessjøen sykehus skulle være hovedsykehus for Helgeland. 27. januar 2020, tjuetre år etter, kom det igjen vedtak om hovedsykehus i Sandnessjøen m/omegn, etter at daværende Helseminister Bent Høie fulgte Helse Nords vedtatte løsning med to akuttsykehus på Helgeland. Et vedtak som altså har vært utredet i flere omganger. Prosessen har haltende startet, så satt under press med nye bestillinger om nye utredninger fra helseministeren. Det er likevel grunn til å håpe på en større fart og klar fremgang, spesielt med tanke på sykehustalen 2024 der ministeren varsler en endring i sykehusfinansiering, og SP sin klare støtte til vedtaket fra 2020.

Ingen handlekraft å spore

 Vi vil likevel minne helseministeren og statsministeren på hva de tidligere har sagt. Både Ingvild Kjerkol og Jonas Gahr Støre har gått ut offentlig og støttet vedtaket fra 2020. Det gir oss en god grunn til å fortelle at lokalavisene skriver om god ettervekst av kirurger ved Sandnessjøen sykehus og at leder for fødeavdelingen uttaler at man har en egen «jordmoroppdrett» på sykehuset. Det jobbes godt med rekruttering! Men fra dere er det stille, det er ingen handlekraft å spore, ingen konkrete signaler i sykehustalen og heller ingen trøkk på at det som er vedtatt skal gjennomføres. Det er simpelthen for dårlig og uverdig for pasienter og ansatte på Helgeland. Ministeren berger akuttsykehusene i Gravdal og Narvik, men klarer å skape ny stor usikkerhet rundt det eneste helseforetaket som faktisk nettopp har hatt grundig prosess og vedtak, Helgeland. Uforståelig for folket!

 Det som mangler nå, er skarp forutsigbarhet og sterke tegn på gjennomføringskraft. Det er helseministerens jobb å legge til rette for det. Skape forutsigbarhet for studenter som ønsker seg en jobb hjemme på Helgeland, men som enda ikke vet hvor eller hva de kommer til. Forutsigbarhet for en satsing som vil gi bedre helsetjenester på Helgeland, med et tilbud som vil sikre akutt medisinske og kirurgiske tilbud og ikke minst, forutsigbarhet for de som allerede jobber i Helgelandssykehuset og som har stått i et enormt press med usikkerhet over så mange år. Det som trenges nå er å få gjennomført vedtak – ikke stadig nye vurderinger/utredninger. Dette vil bare forlenge og forsterke uenigheten og den til dels uverdige kamp mellom oss på Helgeland.

Vi trenger forutsigbarhet og ro

Kun iverksettelse av Høies vedtak fra 2020 vil kunne skape nødvendig grunnlag for videreutvikling av Helgelandssykehuset. Dette vil skape forutsigbarhet og nødvendig ro for ansatte – noe som er helt nødvendig for å sikre rekruttering. Svært få søker en jobb som de ikke kjenner innholdet av i morgen. Avbøtende tiltak for sykehuset i Vefsn må også gis høy prioritet bl.a. ved at det psykiatriske tilbudet som er bygget opp videreutvikles og styrkes.

Etter usikkerhet over så mange tiår virker det som om det ikke er interessant for Helse Nord og helseministeren å legge forholdene til rette for utvikling og forutsigbarhet. Det er det fremdeles handlingsrom for å gjøre. Nå.

Folkeaksjonen for Sandnessjøen sykehus:

Bjørn Helge Hansen, Line Rønning Føsker, Hanne Benedikte Wiig

Støttegruppen for Sandnessjøen sykehus:

John Andre Selnes

Ingen oppgitte interessekonflikter