TVANGSLOVsUTVALGET: Fire lover som regulerer bruk av tvang i helse- og omsorgsektoren skal bli til én. Foto: Lasse Moe

Tvang: Fire lover blir til en murstein

Det legges opp til en opprydning og forenkling i regelverket for bruk av tvang i helse- og omsorgstjenesten. Én lov skal erstatte dagens fire. 

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Anne Hafstad er journalist og kommentator i Dagens Medisin Foto: Johnny Nordskog

KLAGEORDNINGENE skal forenkles, og bruk av remmer som tvangsmiddel skal opphøre i løpet av tre år. Det er mye godt nytt for både brukere og ansatte i forslaget helseminister Bent Høie (H) fikk fra Tvangslovutvalget tirsdag formiddag. 

Den nye NOU-en som betegnende nok har fått navnet Tvangsbegrensningsloven, er svært viktig. Og utvalget går langt i sine forslag til forbedringer og fortjener ros for at de faktisk våger å tenke nytt og være tydelig, også på temaer som er kontroversielle. Det er viktig for alle brukerne og for ansatte i helse- og omsorgstjenestene som hver dag møter dilemmaer som må løses der og da.

For dette handler først og fremst om den enkelte bruker, og om å begrense bruk av tvang så langt som overhode mulig. Frivillighet der vi kan – og tvang når det er helt nødvendig, må være ledestjernen innen et felt fult av faglige og etiske utfordringer.

DAGENS TVANGSLOVGIVNING er fragmentert og preget av sektorinndeling. Fire ulike lover regulerer bruk av tvang overfor psykisk syke, rusavhengige, psykisk utviklingshemmede og mennesker som av ulike grunner ikke er såkalt samtykkekompetente, som for eksempel pasienter med demens. 

Det er dokumentert store geografiske forskjeller i bruk av tvang i Norge. Ingen har full oversikt over tvangsbruk eller tolkning av regelverk.

Behandling av klager og ankesaker er høyst varierende. Dagens lovverk ivaretar i liten grad helhetstenkning rundt enkeltmennesker, og samhandling på tvers av sektorer fremstår som mer eller mindre tilfeldig. Satt på spissen kan dagens kompliserte lovverk og etterlevelsen av dette gå på pasientsikkerheten løs. Noe av årsaken er så mange lover og regler at det nærmest er umulig å navigere rett for alle dem som står i en travel klinisk hverdag. Slik kan det ikke fortsette. Det er derfor på høy tid å rydde opp.

DE VIKTIGSTE endringene i det nye lovforslaget kan oppsummeres i noen korte punkter:

  • Det innføres en felles tvangslov for helse- og omsorgstjenesten
  • Diagnosespesifikke regler fjernes
  • Det innføres klarere og strengere regler om inngrep i nødssituasjoner
  • Bruk av mekanisk tvang som for eksempel belteleggelse og remmer i behandling i psykisk helsevern skal utfases og blir forbudt i løpet av tre år
  • Flertallet foreslår å opprettholde en snever adgang til tvangsmedisinering i behandling av psykiske lidelser
  • Flertallet foreslår en snever hjemmel for bruk av elektrokonvulsiv behandling (ECT) uten tvang som et livreddende tiltak

I MIN BOK fremstår kanskje forslaget om å fase ut bruk av mekanisk tvang, som blant annet handler om å legge folk i belter, som et av de aller viktigste forslagene. Knapt noe kan være mer krenkende enn det. Om tre år skal det være forbudt. At det skal fases ut og forbys først om tre år begrunnes med at det må jobbes for å finne gode alternative løsninger.  

Det er også et godt og antagelig lite kontroversielt forslag å samle bruk av tvang under en stor paraply selv om resultatet er en koloss av en lov på mer enn 800 sider. Det er grunn til å tro at et felles lovverk og samordning vil gi mer likebehandling og mindre ikke medisinsk begrunnet variasjon.

JEG FORVENTER også at en tvangslovgivning som i prinsippet er diagnosenøytral møter lite motstand når lovutkastet nå sendes på bred høring.

Det er vanskelig å se gode argumenter for at begrunnelsene for bruk av tvang skal være veldig annerledes overfor de fire gruppene det er snakk om, nemlig psykisk syke, rusavhengige, psykisk utviklingshemmede og mennesker med redusert samtykkekompetanse.

I sistnevnte gruppe finner vi blant annet demente og eldre. En gruppe pasienter som ofte ikke kommer høyt opp på den offentlige agendaen. Nettopp for disse pasientene står etiske utfordringer i kø. Det er utfordringer som kanskje ikke anses som viktige eller som engang betraktes som tvangsbruk, men det er begrensinger i enkeltindividets selvbestemmelsesrett og handlingsfrihet som ikke skal tas lett på.

Det handler tross alt om bruk av tvang overfor mennesker i svært sårbare situasjoner i livet

For hvor går grensen for hva som bør være lov for å hindre at eldre og demente ikke skader seg selv? Er det greit å bruke sengehester så de ikke kommer seg ut av sengen, eller låste dører for å forhindre at de legger ut på tur og dermed utsetter seg selv for fare?

Og hvor dement skal brukeren være for at virkemidlene skal kunne forsvares? Utvalget foreslår et sterkere rettsvern for eldre og demente, og gir et tydelig signal om at også dette er sentrale problemstillinger som må tas på alvor.

TVANGSMEDISINERING i psykisk helsevern har den siste tiden vært et hett tema i det offentlige ordskiftet. Det overrasker neppe noen at dette også vies god plass i det nye lovforslaget.  12 av to i utvalget vil ha strenge regler, men det foreslås også en særlig regel der kravet til dokumentasjon på effekt må senkes ved første gangs bruk. Kravet må senkes til vanlig sannsynlighetsovervekt, heter det på mer byråkratspråk.

Det er en god logikk i tenkningen til utvalget som egentlig senker kravet ved førstegangs bruk fordi det er nærmest umulig å vite hvilken effekt den enkelte vil ha. Samtidig skjerpes kravene til senere bruk fordi man da med større grad av sikkerhet kan forutsi effekt basert på vitenskapelig dokumentasjon og personlig klinisk erfaring.

Så er det et klokt grep av utvalget å styrke den enkeltes reservasjonsrett om bruk av tvangsmedisinering i forkant. Retten til å reservere seg styrkes i all bruk av tvang, forutsatt at den det gjelder er samtykkekompetent.

KONTROLLKOMMISJONENE foreslås nedlagt med begrunnelse i at de har store strukturelle svakheter. De skal erstattes med en felles ordning for overprøving og kontroll. Utvalget foreslår å opprette tvangsnemnder med faglig uavhengig, men som er administrativt knyttet til Fylkesmennene som skal motta alle vedtak.

Nemndene skal være nøytrale klageinstanser som skal treffe gode vedtak, og være et kritisk korrektiv til fagskjønn. Nemndene kan ikke være nært knyttet til domstolene, slår utvalget fast.

Det er på høy tid at brukernes klageordninger samordnes og styrkes. Får utvalget det som de vil, får Fylkesmannen og Helse- og omsorgsdepartementet ansvar for å sikre tall og rapportering om bruk av tvang.

DET VIL være lett å kritisere utvalget for tidsbruken, og at det ble nødvendig med en senere leveranse en opprinnelig planlagt. Tre år er gått siden utvalget ble oppnevnt og utvalgsleder Bjørn Henning Østenstad, professor ved det juridiske fakultetet ved Universitetet i Bergen, startet arbeidet sammen med fagfolk fra psykisk helsevern og den kommunale helse- og omsorgstjenesten, representanter for pasienter, brukere og pårørende.

Det er en feilslått kritikk. Utvalget fortjener ros for et godt og grundig arbeid. Det foreslås radikale men helt nødvendige endringer innenfor et felt som lett kan karakteriseres som et etisk, medisinsk og juridisk minefelt.

OPPGAVEN utvalget fikk var så viktig og så vanskelig at det er betryggende at anbefalingen som nå kommer er godt fundert og begrunnet.

Det handler tross alt om bruk av tvang overfor mennesker i svært sårbare situasjoner i livet. Uansett begrunnelser er tvangsbruk en inngripen i menneskers liv som kun skal brukes når frivillighet og dialog ikke vinner frem i situasjoner hvor den det gjelder kan skade seg selv eller andre.

Powered by Labrador CMS