Sannhet og løgn på legekontoret

Så kom bussen, jeg skyndte meg inn i varmen. Den lille replikken hadde satt i gang tankene.
Innsynet i journalen
Da jeg startet som student på 1970-tallet, var det fortsatt ikke enighet om at pasienten skulle få kjennskap til sin egen sykdom og følgen av den. Mange leger syntes de visste sine pasienters beste - og lot ofte ikke den syke vite noe om diagnose eller prognose.
Dette har heldigvis endret seg. Pasienters rett til innsyn i egen journal og sykehistorie er lovbestemt: I dag en selvfølge som kan praktiseres brutalt eller nennsomt, som kan rive ned illusjoner - eller skape håp. Men vi i helsevesenet må overlate til våre pasienter å finne ut «om de vil høre det», og tolke budskapet slik de selv velger.
Den vonde uvissheten
Dette lærte jeg allerede som ny ung lege, da det i min praksis ble diagnostisert mulig/sannsynlig multippel sklerose (MS) hos en ung mann. Nevrologen sa, som vi hadde lært på studiet, at «MS er en diagnose som ikke kan stilles for sent». Men den unge mannen ville vite: «Jeg må vite, for skal jeg kjøpe leilighet i fjerde etasje uten heis? Skal jeg bli bilmekaniker? Skal jeg få barn?»
Etter det har jeg aldri tenkt at «de vil ikke høre det». Det du ikke vet, har du ofte vondt av.
Troen på pasienten
Som utgangspunkt tror jeg på mine pasienter. Ikke at de forteller meg hele sannheten alltid - ofte unngår de den eller pynter på den, slik vi alle kan gjøre. Men jeg tror ikke de bevisst lyver. Det er mulig jeg er naiv, men jeg kjenner ikke så mange unnasluntrere som lyver på seg en sykdom for å få en sykmelding slik dagens debatt om sykmelding kan gi inntrykk av.
I valget mellom å være naiv eller mistroisk, velger jeg det første. I hvert fall i de innledende rundene. 

Fortielsen
Jeg husker en historie som fikk meg til å revurdere dette prinsippet en stund. Han var en plaget mann, utsatt for en alvorlig ulykke, han var ufør og hadde kroniske smerter. Akkurat da han kom som ny pasient til meg fra en annen kant av landet, var han i en spesielt vanskelig situasjon, men han ville ut av sitt forbruk. Dette var bestillingen; «men vent litt med nedtrappingen - om en liten stund bare».
Jeg stolte på ham, en tidligere journal bekreftet hans historie. Jeg følte sympati og tenkte at vi skulle nok få til et samarbeid. Men det varte og det rakk, avtaler ble ikke holdt og nedtrappingen ble det ikke noe av. Så valgte jeg å ta en blodprøve, og enda en i ren vantro: - Dette må være feil, var min umiddelbare reaksjon.
Så falt alt på plass: Plutselig gikk opp for meg at han faktisk ikke tok en eneste av de tablettene vi hadde avtalt og forhandlet om i flere runder. Han hadde nye historier om hvorfor, men jeg trodde ham ikke lenger.
Den avkledde sannheten
Jens Bjørneboe skriver i «Frihetens øyeblikk»: «… en løgn kan rettes opp igjen, den kan korrigeres med en ny løgn, den er ikke endelig og absolutt. Men en sannhet, hvis den først er røpet, da er den uavvendelig - en bror av døden».
Pasienten meldte seg av listen - og jeg har ikke fått forespørsel om overføring av journal til ny lege.
Uønskede sannheter
Det vanligste jeg opplever, er likevel sannhetene jeg ikke ønsker å høre. Pårørende ringer og vil fortelle noe om pasienten, men «du må ikke si at jeg har ringt». Min replikk kommer på refleks: «Stopp, dette vil jeg ikke vite, hvis jeg ikke kan si det videre, vil jeg ikke høre det».
At gamlemor drikker, at arbeidstaker skulker jobben, at sønnen røker hasj, er viktige opplysninger, men de er totalt unyttige dersom jeg ikke kan starte samtalen med pasienten: ”Din datter ringte, hun er bekymret for helsen din».
Først da kan sannheten gi en mening og dialogen kan starte, mellom meg og pasienten og mellom pårørende og pasienten. Det jeg får vite som lege, må pasienten ha nytte av.
Mens bussturen min tok slutt, fortsatte nok ungjentene sin samtale. Hva handlet den om? Skole, foreldre, sladder om venninner, en gutt de begge var betatt av? Jeg vet ikke hvem som har rett, den som ville tie eller den som ville høre.
I et land hvor en lege har fått en av Ibsens mest kjente replikker: «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme» (dr.Relling i Vildanden), får vi fare varsomt og tenksomt  frem når vi snakker om sannheten.

Bente Aschim er fastlege i Oslo/spesialist og veileder i allmennmedisin. Hun er deltidsansatt i Legeforeningen som veilederkoordinator
Legeliv, Dagens Medisin 03/10