NORWAC: Vårt bidrag når krigen raser
Torsdag 27. mai kjørte en bilkolonne inn i den lille albanske landsbyen noen kilometer fra grensen til Kosovo. På halvannet døgn etablerte tre norske leger, tre spesialsykepleiere og deres lokale samarbeidspartnere et moderne sykehus i det fattige Albania. Sivile og militære pasienter strømmet til sykehuset.
Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.
De færreste skjønte hva som var på gang da en albansk bilkolonne manøvrerte seg de siste kilometrene på den smale, svingete veien fra Kukes by til den lille landsbyen tett ved den kosovo-albanske grensen. Kolonnen stoppet foran et hus like ved den lokale moskeen, og legene og sykepleierne fra hjelpeorganisasjonen Norwegian Aid Committee (NORWAC) og deres lokale hjelpere bar inn kasse på kasse med utstyr.
Blant de mange som strømmet til var et par eksil-kosovoalbanske frivillige som arbeider for NORWACs lokale samarbeidspartner Ne Ndihme Kosoves (Hjelp til Kosovo) organisasjonen som er det nærmeste man kommer et offisielt kosovoalbansk helsevesen. Da de to, som i det sivile er radiologer og medisinsk-teknisk utdannet, innså at et topp moderne sykehus var i ferd med å bli pakket ut, kastet de seg engasjert inn i arbeidet og etablerte «røntgenavdeling» og «sterilsentral» over natten.
I løpet av noen timer tok de røntgenbilder av de første tredve sivile og militære pasientene. Parallelt med etableringen av det mobile sykehuset NorHosp diagnostiserte og behandlet de norske legene rene krigsskader som brudd og splintskader, blant annet åpne sår etter prosjektiler. Til og begynne med var det flest skadde UÇK-soldater fra Kosovos frigjøringshær. Da lokalbefolkningen forsto at det norske kirurgiteamet var kommet for å hjelpe dem også, dukket det opp både skadde kosovo-albanske flyktninger og syke albanere med behov for kyndig hjelp.
Kirurgiteamet kom til et område preget av krig. En hendelse gjorde spesielt stort inntrykk på det nye teamet som kom til sykehuset i forrige uke: En familie på fire var truffet av en artillerigranat. Det ene barnet døde, og de andre ble operert amputert og sårrevidert og videre behandlet for skadene.
Alle blir behandlet
Den første uken etter etableringen av sykehuset behandlet det norske kirurgiteamet og de lokale legene over 250 pasienter. Alle skadede eller syke blir tatt hånd om, enten de er UÇK-soldater eller sivile albanere med helt vanlige sykdommer. Det er politikken som NORWAC og den lokale samarbeidspartneren Hjelp til Kosovo arbeider etter. Albanere uten et reelt helsetilbud setter umåtelig stor pris på denne håndsrekningen fra Norge, og mange gjorde da også sitt ytterste for å legge forholdene best mulig til rette for det kirurgiske teamet. Alle som én i teamet som etablerte det norske feltsykehuset var erfarne hjelpearbeidere som hadde vært ute en krigsnatt før i krigs- og konfliktområder som Afghanistan, Palestina, Libanon, Rwanda, Bosnia og Sudan. Teamet som den rullestolkjørende koordinatoren fra Helseforeningen for Kosovo, patolog Kristin Refsdal ved Ullevål sykehus hadde med seg besto av dyktige fagfolk fra sentrale fagmiljøer innen operasjon, anestesi og akuttbehandling. I spissen for det kirurgiske teamet var NORWACs leder, torakskirurg Erik Fosse. Han er professor i miniinvasiv- og bildeveiledet behandling og avdelingsoverlege på Rikshospitalets intervensjonssenter. Fra Norge hadde de med seg et fullt utstyrt sykehus og engangsutstyr for 200 operasjoner og medisiner for en måneds drift. I løpet av et par døgn i den lille grenselandsbyen hadde de etablert hele sykehuset med mottaksavdeling, en fullt utstyrt operasjonsstue med norsk standard, intensiv- og overvåkningsavdeling, sengeposter og laboratorium. En generator ga strøm også til autoklave og røntgenutstyr. De hadde dessuten med seg senger, bårer, madrasser, tøy, bandasjemateriell, infusjonsvæsker, fiksasjons- og engangsutstyr fra Norge. Pleieenheter fulgte ikke med dette sykehuset, så her var fritt frem for å improvisere, en daglig nødvendighet i slikt hjelpearbeid. Det nye teamet som overlappet det første i forrige uke hadde med seg nye og nødvendige forsyninger til sykehuset som medikamenter og et diatermiapparat. Det norske feltsykehuset hadde allerede da ry på seg for å være det beste sykehuset i hele Albania. Landet er utrolig fattig, og det albanske helsevesenet har store mangler. Blant annet har landet bare en eneste CT maskin, og det er stort sett bare dem som er i stand til å betale for seg som får legehjelp. Andre blir overlatt til seg selv, også når alternativet er døden. De første dagene i landet ble NORWAC-representantene spurt om de kan fortsette sitt arbeid blant albanerne også etter at organisasjonens engasjement i Kosovo-katastofen er over. - Det er viktig at den hjelpen som blir gitt i akutte situasjoner kan bidra til å styrke landets infrastruktur på sikt, for eksempel ved å styrke de albanske traumesykehusene med skikkelig utstyr. Dette ville raskt avhjelpe situasjonen i dag, sier Erik Fosse, som er skeptisk til ad hoc-løsninger i krisehjelp, og som savner langsiktige perspektiver i nødhjelpsarbeidet. En gave til kosovoalbanerne
Initiativet til etableringen av det norske feltsykehuset i Albania kom fra kosovoalbanere i Norge. Sammen med Albansk samling/ Helseforeningen for Kosovo søkte NORWAC Utenriksdepartementet om penger til å etablere et feltsykehus. I slike oppdrag går NORWAC inn med et ferdig sykehuskonsept - NorHosp - og et minimum av personer med topp ekspertise. Formålet er ikke å ordne opp i helseproblemene, for så å ta med seg sykehuset hjem igjen og etterlate et tomrom. Tvert i mot. - Vi er i landsbyen også for å lære leger og sykepleiere moderne skadekirurgi slik at de kan gjøre en god jobb når vi på et eller annet tidspunkt trekker oss ut. Sykehuset er nemlig en gave til kosovoalbanerne. Vi gjorde det samme i Romania for ti år siden. Også da lot vi sykehuset bli igjen, sier anestesilege, professor dr. med. Petter Andreas Steen, som til daglig arbeider på klinikk for akuttmedisin på Ullevål sykehus. Det kirurgiske teamet erfarte at lokalt albansk helsepersonell i likhet med nordmenn med bare sivil erfaring ikke kan moderne håndtering av krigsskader. Den består i god anestesi, fjerning av mest mulig dødt vev og forurensninger etter kuler, granat- og minesplinter, saltvannsbandasjer og lite antibiotika. - Man må ikke forsøke å fjerne kuler eller splinter hvis de ikke er lett tilgjengelig. Norske pasienter går jo også rundt med mye metall i kroppen, sier Fosse, som også legger vekt på ekstern fiksasjon av brudd. Både Steen og Fosse understreker at alt må gjøres riktig i første omgang. Det er ikke tid til å gjøre gjentatt inngrep i akuttsituasjonen fordi den første operasjonen ikke var god nok. Før de kom, fjernet de lokale legene nesten ikke vev. De fylte hulrommene med jodbandasjer og gav bredspektrede antibiotika. Da ble de fleste sårene infisert og resultatet dårlig. - Hvordan utførte lokale leger og sykepleiere anestesi? - Jeg opplevde at de nesten ikke brukte anestesimidler. De stakk for eksempel en kompress tvers gjennom en arm med knuste underarmsben uten anestesi. Postoperativt måtte vi lære dem å ta hånd om intravenøse infusjoner. De dokumenterte ikke det de gjorde, og hadde derfor heller ikke nøyaktig kontroll på hvor mye medikamenter de ga, svarer Steen. - Hvordan håndterte dere dette? - Vi gjorde operasjonene på vår måte, de lokale legene assisterte. De lærte fort når de så resultatene. Jeg tror vi reddet flere liv på sikt enn de personene vi hjalp der og da, sier Steen, som synes overgangen til hverdagen her hjemme var enorm. Et drypp av humanitet
Operasjonssykepleier og avdelingssykepleier Kjersti Fiveland på Sterilsentralen ved Aker sykehus var også med i det første teamet. På fritiden er hun styremedlem i NORWAC. - Når krigen raser og behovene for behandling på sykehus eksploderer, er det lille bidraget vårt viktig nok. Rike, lille Norge kan bidra med topp moderne utstyr og helsepersonell som står frem med klare mål om å behandle alle likt uansett rase, religion, politisk tilhørighet og betalingsevne. Vi har sett det andre steder, og vi ser det i Albania; helsevesenet i fattige land prioriterer behandling av rike pasienter som er i stand til å betale for sykehusoppholdet, konstaterer Kjersti Fiveland, som også har erfaring som operasjonssykepleier og lokal koordinator fra NORWACs helseprosjekt i Libanon. - Vi representerer et overraskende innslag av humanitet i en rå og brutal hverdag, ikke minst for de sivile som blir avvist allerede på sykehustrappen ved andre sykehus. - Hvordan er UÇK-soldatenes situasjon? - Deres hverdag er i stor grad preget av frykt for alvorlig skade og død, som direkte følge av feilbehandling eller mangel på behandling. Vi fikk stadige tilbakemeldinger om at soldatene føler seg trygge på at de får den beste behandlingen på det «norske» sykehuset, svarer Fiveland. «Moralen ved fronten er høy fordi vi har et reelt sykehustilbud hvis vi blir skadet», fikk det norske teamet høre fra flere soldater som var på vei til nye oppdrag i Kosovo. Samarbeider lokalt
Før feltsykehuset ble etablert i Albania, ble det knyttet nære kontakter med det kosovoalbanske miljøet i Norge, og derigjennom kontakt med lederen for Hjelp til Kosovo, dr. Sheap Muja, omtalt som helseministeren i eksil. Han fulgte nøye med da lastebilkolonnen kom til havnebyen Dürres, og garanterte at leveransene kom frem som avtalt til grenselandsbyen. Muja har gode forbindelser med Albanias helseminister. Hans organisasjon er godkjent, og kan derfor operere fritt i Albania. Kirurgiteamet hadde også møter med den albanske visehelseministeren da de passerte Tirana. - For NORWAC innebærer et slikt nettverk gode arbeidsforhold, trygghet og sikkerhet. Vi etterstreber alltid en nærhet til de lokale samarbeidende organisasjonene, noe som gjør at det sjelden er vanskelig å gjøre endringer underveis i prosjektene. Vår styrke ligger i nettopp det nære og tillitsfulle forholdet vi søker lokalt. Representanter for den kosovoalbanske eksilregjeringen uttalte at vårt initiativ var den viktigste konkrete hjelpen kosovoalbanerne hadde fått fra et annet land under denne konflikten, sier Fosse. Kan raskt flyttes til Kosovo
- Kan det bli aktuelt å flytte sykehuset inn i Kosovo? - Dersom det er et ønske fra kosovoalbanerne om å flytte sykehuset, er det naturlig å undersøke om det lar seg gjøre rent praktisk. Før det blir aktuelt å flytte sykehuset, vil vi undersøke hvordan vi kan ivareta sikkerheten til legene, sykepleierne og ikke minst pasientene, svarer Fosse. Dersom det pågående fredsinitiativet fører til at NATO- eller FN-styrker rykker inn og overtar kontrollen over den krigsherjede provinsen, er ikke NORWAC fremmed for å flytte sykehuset etter. - Vi tror at NORWAC kan spille en rolle i en akutt oppbygningsfase i Kosovo sammen med andre frivillige hjelpeorganisasjoner, sier Fosse. Opphav:
Den første uken etter etableringen av sykehuset behandlet det norske kirurgiteamet og de lokale legene over 250 pasienter. Alle skadede eller syke blir tatt hånd om, enten de er UÇK-soldater eller sivile albanere med helt vanlige sykdommer. Det er politikken som NORWAC og den lokale samarbeidspartneren Hjelp til Kosovo arbeider etter. Albanere uten et reelt helsetilbud setter umåtelig stor pris på denne håndsrekningen fra Norge, og mange gjorde da også sitt ytterste for å legge forholdene best mulig til rette for det kirurgiske teamet. Alle som én i teamet som etablerte det norske feltsykehuset var erfarne hjelpearbeidere som hadde vært ute en krigsnatt før i krigs- og konfliktområder som Afghanistan, Palestina, Libanon, Rwanda, Bosnia og Sudan. Teamet som den rullestolkjørende koordinatoren fra Helseforeningen for Kosovo, patolog Kristin Refsdal ved Ullevål sykehus hadde med seg besto av dyktige fagfolk fra sentrale fagmiljøer innen operasjon, anestesi og akuttbehandling. I spissen for det kirurgiske teamet var NORWACs leder, torakskirurg Erik Fosse. Han er professor i miniinvasiv- og bildeveiledet behandling og avdelingsoverlege på Rikshospitalets intervensjonssenter. Fra Norge hadde de med seg et fullt utstyrt sykehus og engangsutstyr for 200 operasjoner og medisiner for en måneds drift. I løpet av et par døgn i den lille grenselandsbyen hadde de etablert hele sykehuset med mottaksavdeling, en fullt utstyrt operasjonsstue med norsk standard, intensiv- og overvåkningsavdeling, sengeposter og laboratorium. En generator ga strøm også til autoklave og røntgenutstyr. De hadde dessuten med seg senger, bårer, madrasser, tøy, bandasjemateriell, infusjonsvæsker, fiksasjons- og engangsutstyr fra Norge. Pleieenheter fulgte ikke med dette sykehuset, så her var fritt frem for å improvisere, en daglig nødvendighet i slikt hjelpearbeid. Det nye teamet som overlappet det første i forrige uke hadde med seg nye og nødvendige forsyninger til sykehuset som medikamenter og et diatermiapparat. Det norske feltsykehuset hadde allerede da ry på seg for å være det beste sykehuset i hele Albania. Landet er utrolig fattig, og det albanske helsevesenet har store mangler. Blant annet har landet bare en eneste CT maskin, og det er stort sett bare dem som er i stand til å betale for seg som får legehjelp. Andre blir overlatt til seg selv, også når alternativet er døden. De første dagene i landet ble NORWAC-representantene spurt om de kan fortsette sitt arbeid blant albanerne også etter at organisasjonens engasjement i Kosovo-katastofen er over. - Det er viktig at den hjelpen som blir gitt i akutte situasjoner kan bidra til å styrke landets infrastruktur på sikt, for eksempel ved å styrke de albanske traumesykehusene med skikkelig utstyr. Dette ville raskt avhjelpe situasjonen i dag, sier Erik Fosse, som er skeptisk til ad hoc-løsninger i krisehjelp, og som savner langsiktige perspektiver i nødhjelpsarbeidet. En gave til kosovoalbanerne
Initiativet til etableringen av det norske feltsykehuset i Albania kom fra kosovoalbanere i Norge. Sammen med Albansk samling/ Helseforeningen for Kosovo søkte NORWAC Utenriksdepartementet om penger til å etablere et feltsykehus. I slike oppdrag går NORWAC inn med et ferdig sykehuskonsept - NorHosp - og et minimum av personer med topp ekspertise. Formålet er ikke å ordne opp i helseproblemene, for så å ta med seg sykehuset hjem igjen og etterlate et tomrom. Tvert i mot. - Vi er i landsbyen også for å lære leger og sykepleiere moderne skadekirurgi slik at de kan gjøre en god jobb når vi på et eller annet tidspunkt trekker oss ut. Sykehuset er nemlig en gave til kosovoalbanerne. Vi gjorde det samme i Romania for ti år siden. Også da lot vi sykehuset bli igjen, sier anestesilege, professor dr. med. Petter Andreas Steen, som til daglig arbeider på klinikk for akuttmedisin på Ullevål sykehus. Det kirurgiske teamet erfarte at lokalt albansk helsepersonell i likhet med nordmenn med bare sivil erfaring ikke kan moderne håndtering av krigsskader. Den består i god anestesi, fjerning av mest mulig dødt vev og forurensninger etter kuler, granat- og minesplinter, saltvannsbandasjer og lite antibiotika. - Man må ikke forsøke å fjerne kuler eller splinter hvis de ikke er lett tilgjengelig. Norske pasienter går jo også rundt med mye metall i kroppen, sier Fosse, som også legger vekt på ekstern fiksasjon av brudd. Både Steen og Fosse understreker at alt må gjøres riktig i første omgang. Det er ikke tid til å gjøre gjentatt inngrep i akuttsituasjonen fordi den første operasjonen ikke var god nok. Før de kom, fjernet de lokale legene nesten ikke vev. De fylte hulrommene med jodbandasjer og gav bredspektrede antibiotika. Da ble de fleste sårene infisert og resultatet dårlig. - Hvordan utførte lokale leger og sykepleiere anestesi? - Jeg opplevde at de nesten ikke brukte anestesimidler. De stakk for eksempel en kompress tvers gjennom en arm med knuste underarmsben uten anestesi. Postoperativt måtte vi lære dem å ta hånd om intravenøse infusjoner. De dokumenterte ikke det de gjorde, og hadde derfor heller ikke nøyaktig kontroll på hvor mye medikamenter de ga, svarer Steen. - Hvordan håndterte dere dette? - Vi gjorde operasjonene på vår måte, de lokale legene assisterte. De lærte fort når de så resultatene. Jeg tror vi reddet flere liv på sikt enn de personene vi hjalp der og da, sier Steen, som synes overgangen til hverdagen her hjemme var enorm. Et drypp av humanitet
Operasjonssykepleier og avdelingssykepleier Kjersti Fiveland på Sterilsentralen ved Aker sykehus var også med i det første teamet. På fritiden er hun styremedlem i NORWAC. - Når krigen raser og behovene for behandling på sykehus eksploderer, er det lille bidraget vårt viktig nok. Rike, lille Norge kan bidra med topp moderne utstyr og helsepersonell som står frem med klare mål om å behandle alle likt uansett rase, religion, politisk tilhørighet og betalingsevne. Vi har sett det andre steder, og vi ser det i Albania; helsevesenet i fattige land prioriterer behandling av rike pasienter som er i stand til å betale for sykehusoppholdet, konstaterer Kjersti Fiveland, som også har erfaring som operasjonssykepleier og lokal koordinator fra NORWACs helseprosjekt i Libanon. - Vi representerer et overraskende innslag av humanitet i en rå og brutal hverdag, ikke minst for de sivile som blir avvist allerede på sykehustrappen ved andre sykehus. - Hvordan er UÇK-soldatenes situasjon? - Deres hverdag er i stor grad preget av frykt for alvorlig skade og død, som direkte følge av feilbehandling eller mangel på behandling. Vi fikk stadige tilbakemeldinger om at soldatene føler seg trygge på at de får den beste behandlingen på det «norske» sykehuset, svarer Fiveland. «Moralen ved fronten er høy fordi vi har et reelt sykehustilbud hvis vi blir skadet», fikk det norske teamet høre fra flere soldater som var på vei til nye oppdrag i Kosovo. Samarbeider lokalt
Før feltsykehuset ble etablert i Albania, ble det knyttet nære kontakter med det kosovoalbanske miljøet i Norge, og derigjennom kontakt med lederen for Hjelp til Kosovo, dr. Sheap Muja, omtalt som helseministeren i eksil. Han fulgte nøye med da lastebilkolonnen kom til havnebyen Dürres, og garanterte at leveransene kom frem som avtalt til grenselandsbyen. Muja har gode forbindelser med Albanias helseminister. Hans organisasjon er godkjent, og kan derfor operere fritt i Albania. Kirurgiteamet hadde også møter med den albanske visehelseministeren da de passerte Tirana. - For NORWAC innebærer et slikt nettverk gode arbeidsforhold, trygghet og sikkerhet. Vi etterstreber alltid en nærhet til de lokale samarbeidende organisasjonene, noe som gjør at det sjelden er vanskelig å gjøre endringer underveis i prosjektene. Vår styrke ligger i nettopp det nære og tillitsfulle forholdet vi søker lokalt. Representanter for den kosovoalbanske eksilregjeringen uttalte at vårt initiativ var den viktigste konkrete hjelpen kosovoalbanerne hadde fått fra et annet land under denne konflikten, sier Fosse. Kan raskt flyttes til Kosovo
- Kan det bli aktuelt å flytte sykehuset inn i Kosovo? - Dersom det er et ønske fra kosovoalbanerne om å flytte sykehuset, er det naturlig å undersøke om det lar seg gjøre rent praktisk. Før det blir aktuelt å flytte sykehuset, vil vi undersøke hvordan vi kan ivareta sikkerheten til legene, sykepleierne og ikke minst pasientene, svarer Fosse. Dersom det pågående fredsinitiativet fører til at NATO- eller FN-styrker rykker inn og overtar kontrollen over den krigsherjede provinsen, er ikke NORWAC fremmed for å flytte sykehuset etter. - Vi tror at NORWAC kan spille en rolle i en akutt oppbygningsfase i Kosovo sammen med andre frivillige hjelpeorganisasjoner, sier Fosse. Opphav:
| Fakta / NORWAC Norwegian Aid Committee (NORWAC) ble etablert som organisasjon i 1983. Palestinakomiteen hadde sendt helsearbeidere til Libanon og ellers i Midt-Østen siden 1975. NORWAC ble dannet først og fremst for fortsatt å kunne sende norske helsearbeidere til Libanon også etter at landet ble invadert av israelske styrker i 1983. I dag er NORWAC en uavhengig stiftelse som fortsatt sender norske helsearbeidere til Libanon. Organi- sasjonen er avhengig av støtte fra Utenriksdepartementet og NORAD for å drive sine prosjekter i Midt-Østen, og fra mai i år også på Balkan. NORWAC ønsker at de som drar, melder seg for minst tre-fire ukers innsats. NORWAC har én ansatt, de øvrige er ildsjeler som hovedsakelig arbeider i det norske helsevesenet. Organisasjonen har kontor i Oslo, og kan nås på telefon 22 71 28 67 eller faks 22 71 30 75. |
Annonse kun for helsepersonell
Utland, Dagens Medisin 11/99
Kjell Arne Bakke
