NAV og tidspress skaper trøbbel for allmennlegene

Merethe Sommerseth, fastlege i Ballangen
– For meg er omstillingen i forhold til NAV den største utfordringen. Hele tiden er det endringer, og de gamle reglene gjelder ikke, sier Merethe Sommerseth i Ballangen.
– Tidligere fulgte vi fastleger pasientene fra A til Å, vi spurte dem om deres plager og prøvde å finne ut hvordan man best kunne håndtere dette. Vi samarbeidet med pasientene, og vi leverte premissene videre til arbeidsetaten eller trygdeetaten. Men nå begynner NAV helt på nytt igjen med å kartlegge pasienten etter at de har mottatt opplysningene fra oss. Det er jo vi leger som har det store bildet av pasienten, nå føles det som om jobben vi har gjort er helt unyttig.
Det triste er, at forholdet til trygdeetat og arbeidsetat var så godt før omleggingen til NAV startet. Jeg har tenkt at dette var en overgangsperiode, men nå har det vart lenge. Jeg tror NAV også er frustrert – vi får ikke til samarbeidet. 

Randi Sjønnegård, fastlege i Trondheim
– For meg er det vanskelig å finne balansegangen mellom pasientenes forventninger og krav i forhold til meg, og det at jeg skal forvalte samfunnets ressurser på best mulig måte, sier Randi Sjønnegård i Trondheim.

Hun har jobbet som fastlege i bare ett år, og hun opplever at pasientene ofte har store forventninger, om utredninger og undersøkelser. Dermed blir det en konflikt mellom ulike roller:

– Jeg skal også forvalte økonomien og samfunnets ressurser, og må ta også den oppgaven alvorlig. 

Sten S. Johannessen, fastlege i Trondheim
– Det er mange utfordringer som fastlege i dagens samfunn. En av dem er den profesjonelle pasienten, som er velinformert og følger nøye med i mediene på hva som er nytt og best av behandlinger. Denne pasienten ønsker det beste, og er svært opptatt av nye medisiner og kosttilskudd. Han har lest en internettartikkel og vet mye om dem. Jeg forbeholder meg likevel retten til å være uenig, og jeg drøfter med pasienten om de nye dataene faktisk passer med hans tilstand, sier Sten S. Johannessen.

– En annen utfordring er trykket fra NAV og arbeidsgivere. De forventer at vi fastleger skal stille opp på møter, ofte utenfor kontoret, og dette tar tid. De forventer også at vi gir informasjon, noe vi selvsagt ikke kan gjøre uten pasientens samtykke.

I tillegg er det en utfordring for oss å holde oss oppdatert. Vi må opprettholde kompetansen vår, på ny forskning og behandling.   

Astrid Thokle Hovden,  fastlege i Svelvik
– Tidsstresset kan være problematisk. Jeg føler ofte at det er en utfordring å avgrense den enkelte konsultasjonen – slik at jeg ikke blir spist opp, sier Astrid Thokle Hovden.

Som oftest har vi jo fire pasienter i timen, og da må vi begrense tiden til den enkelte. Jeg sitter der med én pasient og vet at venterommet er fullt. Pasientene har ofte mange ting de ønsker å ta opp. Da må jeg sette grenser for hvor lenge konsultasjonen skal vare, og heller be pasienten komme igjen til en ny time med sine andre plager. Dette er en utfordring for meg. 

Egil Eliassen, fastlege i Bodø
– Rehabilitering av rusmisbrukere er en stor utfordring. LAR-ordningen har vært ustabil i Nord-Norge. Bemanningen av LAR må være god nok i forhold til hvor mange som skal få behandling. Slik er det ikke i Nord- Norge nå. Jeg ser problemet som fastlege til en del av disse pasientene, og det er frustrerende, sier fastlege Egil Eliassen i Bodø. –

Et annet problem er at det på landsbasis stilles forskjellige krav til hvem som skal få behandling, og hvem som skal få fortsette å være med i prosjektet. Hvordan skal man da greie å evaluere prosjekter, når man har ulike kriterier for hvem som kan delta? I Trondheim er for eksempel kravene for hvem som skal få fortsette å være med i prosjektet, strengere enn i andre deler av landet. Nå jobbes det med å lage enhetlige kriterier på landsbasis, og da håper vi det blir bedre. 

Endre Sandvik, fastlege på Stovner i Oslo og direktør på Legevakten
– Den økende andelen av ikke-vestlig befolkning skaper store utfordringer når det gjelder kommunikasjon. På Stovner har for eksempel syv av ti nyfødte ikke-vestlig bakgrunn, og 34 prosent av befolkningen kommer fra land utenfor Europa, sier Endre Sandvik.

– Det å beskrive sykdom er kulturelt betinget, og det krever mye av oss fastleger å forstå disse pasientens måte å forklare på. Jeg har hatt tilfeller der barn har vært mye sykere enn foreldre har greid å formidle. Noen er ikke i stand til å forklare på norsk, andre kan prate norsk, men har ikke begrepene for å forklare dette.

Pakistanere kan ha problemer med å snakke om psykisk sykdom. De forklarer isteden sine problemer med somatiske tilstander. Noen bruker også kulde eller varme for å beskrive sykdom, på måter som vi nordmenn ikke er vant til. Begrepene er veldig forskjellige fra land til land.

En annen utfordring er at vi leger er vant til å forklare sykdom, årsaker og tilstander nøye til våre pasienter, og som oftest vil pasienter med norsk bakgrunn vite mest mulig. Pasienter med ikke-vestlig bakgrunn blir derimot ofte usikre når de får for mye opplysninger, de har kanskje ikke den samme kunnskapen i bunnen som nordmenn.

Temabilag: Allmennlegen, Dagens Medisin 25/07