Praksiser for deling av sårbarhet i tverrfaglige arenaer

TV-serien LIS viser godt hvor krevende nye leger kan oppleve det er å vise usikkerhet, tvil og manglende mestring overfor erfarne leger, andre yrkesgrupper, pasienter og pårørende. Når ekspertise kobles til ufeilbarlighet, tolkes tvil og usikkerhet lett som manglende kompetanse. Forskning fra Bouchard et al. (2026) viser hvordan tverrfaglige arenaer som kombinerer sosialt press om å dele sårbarhet med sosial støtte kan gjøre det trygt å dele. Maktdynamikk mellom yrkesgrupper kan utfordre den opplevelsen. For å sikre faglig kvalitet, læring og at man tar godt vare på ansatte, må ledere skape tverrfaglige arenaer og sørge for at det settes av tid til erfaringsdeling, refleksjon og læring.

Forventningen om å utstråle styrke og kontroll starter i utdanningen. Bouchard et al. (2026: 46–47) gir en oversikt over tidligere forskning. Leger læres opp til å fremstå rasjonelle og beherskede, mens sykepleiere kan oppleve at de bør skjule tvil og utmattelse (Hafferty 1998; Steege & Rainbow 2017). Å vise tvil tolkes lett som faglig svakhet, spesielt i tverrfaglige team med statusforskjeller (Abbott 1988; Bechky 2003).

Samtidig signaliserer det å vise sårbarhet menneskelighet, læringsvilje og mot (Brown 2015), og det kan styrke relasjoner, gruppetilhørighet og avklare rolleforventninger. Dette forutsetter imidlertid et trygt sosialt rammeverk («holding environment») som både rommer følelsene og hjelper gruppen med å bearbeide og tolke dem (Kahn 2001; Petriglieri & Petriglieri 2020). Tiltak som debriefingssesjoner, Balint-grupper og aksjonslæring har varierende effekt fordi en del velger å være forsiktige med hva de deler, og tiltakene er sjelden tverrfaglige (Bouchard et al. 2026: 50). Bouchard et al. (2026) belyser et gap i forskningen ved å undersøke hvilke tverrfaglige praksiser som gjør det mulig å dele tvil i slike arenaer, hvordan makt påvirker hva som deles, og hva fagfolkene sitter igjen med.

Kanadisk studie

Bouchard et al. (2026) undersøkte et tverrfaglig primærhelseteam i Quebec, Canada. Over ti måneder fulgte de teamet med feltobservasjoner, opptak fra 20 ukentlige refleksjonsmøter (totalt 60 timer), 19 dybdeintervjuer og sju gruppediskusjoner. Totalt besto datamaterialet av 93 timer med opptak og 960 sider transkriberte notater (ibid: 51). Forskerne identifiserte 27 samhandlingsepisoder med «sårbarhetspraksiser». De fant at teamet hadde en ritualisert sekvens med strukturert kommunikasjon som gjorde at det var et sosialt press om individuell deling av usikkerhet og tvil kombinert med sosial støtte gjennom kollektiv refleksjon. I møtene deltok typisk en seniorpsykolog, to psykologspesialister under utdanning, to erfarne fastleger, to LIS-leger, to sosionomer, en sykepleier og én eller to pasientrepresentanter. Statusforskjeller mellom gruppene var viktig for hvordan disse prosessene fungerte (ibid: 51-54).

En rutinisert sekvens med sårbarhetspraksiser

Bouchard et al. (2026) viser at et trygt refleksjonsrom ikke oppstår automatisk fordi det settes av tid. Det må utvikles og beskyttes i hvert møte gjennom faste rammer og god fasilitering. I møtene de observerte, fulgte samtalene en fast struktur der individuelle erfaringer omdannes til felles læring. Første fase handler om individuell blottstilling. Typisk var det en LIS-lege, sykepleier eller sosionom som la frem en krevende pasientsak. Fasilitatoren og resten av teamet stiller deretter utforskende spørsmål for å gå fra kliniske fakta til behandlerens egne følelser. Deretter glir møtet over i fase to med felles refleksjon. Først løftes enkeltsaken teoretisk ved at man avklarer rollens rammer, plasserer utfordringen innenfor faglige mønstre og perspektivet skiftes til pasientens opplevelse. Kollegene validerer så følelsene med empati og gjenkjennelse. Til slutt gir gruppen faglige råd, før fortelleren avslutter med å takke for støtten (ibid 55-63).

Maktdynamikk truer tryggheten. Opplevelsen av trygghet var svært skjør. Deltakerne opplevde praksisene som gjennomgående positive, selv om starten for noen var ukomfortabel og skremmende. Dersom strukturene svikter, kom statusforskjeller raskt tilbake. Spesielt to kritiske avvik gikk igjen: Ved «undersårbarhet» fastholder fortelleren seg kun til faglige fakta uten å åpne opp om egne følelser. Hvis fasilitatorens spørsmål da oppfattes som et faglig forhør heller enn støttende utforsking, skaper det motstand. «Undervalidering» der den ansatte i stor grad deler sin sårbarhet ved å fortelle om opplevelsen av hjelpesløshet og viser stor empati med pasienten, men opplever at gruppen i liten grad bidrar til bearbeiding og trygging (ibid: 63). Dette kunne føre til umiddelbar tilbaketrekning og manglende deltakelse i fremtidige møter. Spesielt gjaldt dette ansatte med lavere faglig status som opplevde det som en undergraving av sin kompetanse. Når prosessen derimot fungerer og maktdynamikken håndteres med varsomhet, gir det lettelse fra følelsesmessig isolasjon, det normaliserer usikkerhet og skaper en kultur for mestring og rollebasert læring (ibid. 64-67).

Implikasjoner

Bouchard et al. (2026) viser at deling av sårbarhet er mer enn å skape en arena og sette av tid. Det er en dynamisk prosess med praksiser som må kontinuerlig utvikles og beskyttes Dette samsvarer godt med Amy Edmondsons (1999; 2023) forskning på psykologisk trygghet. Funnene er svært relevante for det norske helsevesenet, der det nå snakkes mye om hvordan oppgaveglidning skaper nye muligheter, men også gråsoner og rolleusikkerhet. Mange fagmiljøer har allerede arenaer for erfaringsdeling, men disse begrenser seg ofte til enkeltprofesjoner og det mangler reell deling av tvil og usikkerhet. Ledere må derfor sørge for at organisasjonen setter av tid, anerkjenner betydningen av refleksjon for læring og ivaretagelse av de ansatte, og aktivt håndterer maktstrukturer.