Studie: Kognitiv atferdsterapi virker for barn med angst

Tidligere studier ved universitetsklinikker har vist at kognitiv atferdsterapi er en virksom behandling for barn med angst. Nå er denne behandlingsformen testet ut i barne – og ungdomspsykiatriske poliklinikker (BUPer) i Norge. 

– Vi ser at behandlingen virker. Den virker like bra om den blir utført i grupper eller individuelt, sier Gro Janne Wergeland. Hun har i sin doktorgrad ved Universitetet i Bergen undersøkt effekten av slik behandling gitt ved sju BUPer på Vestlandet. 

Wergeland er lege ved Klinikk psykisk helsevern for barn og unge, Helse Bergen, og er ansatt som forsker ved Regionalt Kunnskapssenter for barn og unge, Uni Research Helse. 

Rammer fem til ti prosent
Angstlidelser forekommer blant fem til ti prosent av alle barn, og er de psykiske lidelsene som forekommer oftest hos barn. I kognitiv atferdsterapi lærer barna å utfordre tanker og atferd som skaper og opprettholder angst. Denne behandlingsformen er til nå ikke testet ut i Norge. 

Behandlingen ble testet ut i perioden 2008 til 2012 ved BUPer på Vestlandet. . Behandlingsprogrammet inneholdt ti ukentlige gruppe eller individualtimer. Rundt 180 barn og ungdom i alderen åtte til 15 år deltok. 

Pasientenes psykiske helse ble målt før oppstart, etter avsluttet behandling og ett år etter avsluttet behandling. Effekten av behandlingen ble målt etter hvorvidt barna ble kvitt sin angstlidelse eller ikke, og som endring i graden av angstsymptomer. 

Bedre ett år senere
– Vi så at resultatene av behandlingen forbedret seg ytterligere fra avsluttet behandling og til et år etter avsluttet behandling. Det kan bety at flere kanskje trengte lengre tid utover den relativt korte behandlingen til å øve på teknikkene de lærte, sier Wergeland. 

Selv om hun oppdaget at behandlingen hadde effekt, er det ikke alle som har like god effekt. 

– Vi så at de barna som hadde mest plager ikke hadde like god effekt av behandlingen. Her er det rom for forbedring, sier Wergeland.

Hun mener at disse barna nok vil trenge tilleggsbehandling utover standardbehandlingen. 

– Hvis man utvider behandlingen med for eksempel flere timer, eller gir behandling over lenger tid, kan man tenke seg at disse barna ville oppnådd bedre effekt, sier Wergeland. 

Frafall
Barn av foreldre som selv hadde angst og depresjon, hadde større risiko for å falle fra behandlingen. Risikoen for å falle fra behandlingen var også større hos de barna og foreldrene som ikke hadde så stor tro på at behandlingen skulle virke.

– Dette er ting som går an å gjøre noe med. Man bør spørre barn og foreldre om de har tiltro til behandlingen. Hvis ikke, kan man bruke mer tid på å skape tiltro, for eksempel ved å forklare behandlingsprinsippene bedre, og å jobbe med motivasjonen deres. Liten tro på behandlingen er et dårlig utgangspunkt, sier Wergeland.  

Sammensatt sykdomsbilde
Forskerne var på forhånd spente på om man i BUPer i Norge ville oppnå samme resultater som i universitetsklinikkene. Barn henvist til BUPer har mer sammensatte problemstillinger og sykdomsbilde enn dem som deltar i studiene fra universitetsklinikkene. 

– Samtidig er ikke terapeuter ved BUPer spesialiserte i samme grad som ansatte ved universitetsklinikker. Vi ser at behandlingen også er virksom i BUP, men ikke fullt så effektiv som resultatene fra universitetsklinikkene viser, sier Wergeland. 

I forkant av studien ble terapeutene kurset i behandlingsformen. Wergeland understreker at det er viktig at man setter av nok tid til både opplæring og til forberedelse til hver enkelt konsultasjon, for å oppnå best mulig resultat. 

Studien er ledet av professor Einar R. Heiervang ved Universitetet i Oslo, og professor Odd E. Havik ved Universitetet i Bergen. Den er finansiert av Helse Vest. Resultatene fra studien er publisert i tidsskriftene Behaviour Research and Therapy og Journal of Anxiety Disorders.