Innvandrere er mer åpne for psykisk helsehjelp enn vi tror – og enn de tror selv

Selv om psykisk helse har fått en stadig tydeligere plass i den offentlige samtalen, kvier mange seg fortsatt for å søke hjelp. Personer med innvandrerbakgrunn framheves som særlig skeptiske. Men hva om dette bildet delvis bygger på en misforståelse?

Vår nye studie studie av 2,768 innvandrere i Norge viser at mange er langt mer positive til å søke hjelp enn de tror andre med samme bakgrunn er.

Når vi misforstår hverandre

I studien ba vi deltakerne vurdere sin egen vilje til å søke hjelp ved psykiske vansker. Deretter spurte vi hva de trodde andre i samme gruppe (samme kjønn og opprinnelsesland) ville svart. Deltakerne vurderte systematisk seg selv som mer åpne enn «de andre». Dette fenomenet kalles pluralistisk ignorans, dvs. en situasjon der man feilaktig tror at egne holdninger skiller seg fra flertallets. Som sosiale vesen styres mye av det vi gjør av sosiale normer; hva vi tror andre ville ha gjort og hva vi tror de hadde forventet av oss. Når vi misoppfatter disse normene, kan det hindre oss i å søke nødvendig hjelp. Ikke fordi vi selv er negative, men fordi vi feilaktig tror at «alle andre» er det.

Flere normer kan ha innflytelse

Personer med innvandrerbakgrunn navigerer ofte et komplekst landskap av normer. Studien viser at deltakerne ikke bare trodde at de selv var mer åpne enn folk med samme innvandringsbakgrunn; de mente samtidig at nordmenn flest var enda mer villige til å søke hjelp. Mange forholder seg altså til minst to normsett samtidig: det de antar gjelder i miljøet fra opprinnelseslandet, og det de oppfatter som normen i storsamfunnet. De som følte sterkere tilknytning til norsk kultur, var også mer villige til å søke hjelp. De som derimot følte seg nærmere sin opprinnelseskultur, var mindre villige.

Men den aller viktigste faktoren var de nære relasjonene. Terskelen for å søke om hjelp blir høy hvis en tror familie og venner vil være dømmende, selv i et ellers åpent samfunn. Motsatt kan støtte fra familie og venner senke terskelen betraktelig, selv om en oppfatter omgivelsene ellers som dømmende og skeptiske.

Fra misforståelse til mulighet

Funnene våre peker på et viktig mulighetsrom. Hvis mange med innvandringsbakgrunn i realiteten er mer åpne for psykisk helsehjelp enn de gir uttrykk for, ligger løsningen kanskje i å synliggjøre denne tause åpenheten. Omgivelsene må bli tydeligere, tryggere og mer gjennomsiktige. For det hjelper mindre at du er åpen, hvis du ikke vet at venner, familie, og folk flest i din gruppe er det også. Samtidig holder det ikke å si at folk med innvandringsbakgrunn må «snakke mer om psykisk helse». Vilje til å søke hjelp er kun en del av det større bildet. Mange innvandrergrupper møter ytterlige barrierer som språk, manglende informasjon om helsetjenester, og diskriminering. Å synliggjøre den faktiske åpenheten for å søke hjelp er derfor et kraftfullt verktøy, men det fungerer kun dersom vi samtidig bryter ned de strukturelle hindringene. Først da kan vi gå fra en taus åpenhet til en reell endring.

Ingen oppgitte interessekonflikter