Måler bevegelsesmønstre i ulike sykdomsfaser ved bipolar lidelse

I studien ble pasientene utstyrt med bevegelsesmålere og delt opp i to grupper, aktive eller dempet. En sammenligning av bevegelsesmønsteret i de to gruppene viste tydelige forskjeller.

Det var første gang man hadde funnet objektive forskjeller på to kategorier med ulike typer depresjon. 

– Mange med depresjon blir trege i talen og bevegelser, mens andre blir mer urolige og har økt tempo, uttaler Karoline Krane-Gartiser, prosjektleder og lege i spesialisering ved St.Olavs hospital, i en pressemelding. 

Objektive sykdomsmarkører

Hensikten med studien var å utvikle objektive kliniske verktøy som kan forbedre diagnostikk og oppfølging av bipolar lidelse - og på sikt føre til en mer persontilpasset behandling av stemningslidelser. 

Studien har undersøkt om variasjon i bevegelsesmønstre kan være en markør for ulike sykdomsfaser ved bipolar lidelse, både ved depresjon, mani og nøytralt stemningsleie. 

Hypotesen var at alle har et individuelt bevegelsesmønster og at dette forandrer seg når man blir syke. 

Krane-Gartiser uttaler at nye matematiske metoder og analysemodeller har vært en viktig del av prosjektet, og at de analyserte bevegelsesmønstrene som en uregelmessig tidsserie.  

– Vi har greid å skille en gruppe mennesker med schizofreni fra en gruppe med mani. Og så har vi gjort det samme med depresjonskategoriene, og skilt mellom depresjon i en bipolar lidelse og depresjon med og uten redusert tempo. Vi har tatt ulike diagnosegrupper og sett på forskjellene i oppbyggingen av mønster, i første omgang på gruppenivå, uttaler hun. 

Hos et par pasienter, som gikk med en bevegelsesmåler og som var innlagt to eller flere ganger, var det tydelig forskjell i mønster ved utvikling av symptomer.

Målingene klarte å skille mellom ulike sykdomsfaser ved at mønsteret hos den enkelte endret seg.

– Det er kanskje dette som er mest lovende for fremtidige større prosjekter. Hvis man kan gjøre det hos et større utvalg, så kan dette ha potensial til å bli en objektiv markør som man kan ta i bruk i klinikken for å støtte opp under kliniske vurderinger.

Beskjed til behandler

Krane-Gartiser påpeker at det generelt er få objektive mål i psykiatrien, og at man bruker blodprøver og bildediagnostikk til en viss grad, men mest for å utelukke andre ting.

– Det er veldig mange som går med pulsklokker og bruker dem til trening. Her har vi gått veldig mye mer i detalj, og studert mønstrene på et nivå som ikke er mulig å se med øynene, eller ha oversikt over selv.

Man må gå inn og analysere det matematisk for å få ut verdiene som er interessante, understreker hun.

Prosjektlederen uttaler at det kan bli et nyttig tilleggsverktøy, som gjør det lettere å være sikker på at man har stilt riktig diagnose. 

– Det optimale fremtidsmålet må være at en kan fange opp sykdommen på et tidlig tidspunkt, komme tidlig i gang med behandling, eller at man kan fange opp nye episoder, kroniske eller episodiske lidelser, som bipolar lidelse.

Hun forteller at de så for seg et fremtidsscenario hvor pasienter går med bevegelsesmåleren, hvor mønsteret ble analysert automatisk. 

– Og at det kan gå en beskjed til behandler hvis mønsteret utvikler seg. 

Krane-Gartiser tror klinikerne som har vært med på prosjektet har fått en bedre forståelse av aktivitet og døgnrytmer generelt, og hun tror at målingene vil komme pasientene til gode.