Folkehelse 3.0

Oppgradering av dataprogrammer kommer sjelden beleilig og er lite populært. I min alder er de fleste forandringer i livet brysomme. Men iblant tvinger datamaskinen oss til å restarte og installere nye funksjoner fordi nye arbeidsoppgaver dukker opp og nye tiltak er nødvendig.

Slik er legelivet også. Langsomme, kanskje umerkelige, endringer når et punkt der gårsdagens tilnærminger og prioriteringer ikke lenger er tilstrekkelig. Det gjelder særlig forebygging og folkehelsearbeid der utviklingen i samfunn og helsetrusler krever nye tenkemåter og nye samarbeidspartnere.

Folkehelse 1.0

Som fersk distriktslege kom jeg inn i en helsetjeneste som fortsatt hadde hovedansvar for miljøhygiene i lokalsamfunnet. Infeksjonsforebygging var hovedmålet. Trygt drikkevann, sikker avfallshåndtering og andre basale forutsetninger for god folkehelse var på plass, men kontroller skulle utføres i kjøledisker og spisesteder. Omgivelser og levekår hadde prioritet.

Smittsomme sykdommer har fra de tidligste tider vært folkehelsens svøpe. Karantene har vært brukt siden 1300-tallet, men antibiotika kom først etter den andre verdenskrig, og barnevaksinasjonsprogrammet i Norge ble etablert i 1952. Koronapandemien minnet oss om at infeksjonssykdommer fortsatt er farlige og vi merker oss ebolaepidemier i Afrika, men her i landet kjenner vi oss stort sett trygge. Folk flest lever godt. Mattilsynet, kommuneingeniører, byplanleggere og mange andre offentlige instanser sikrer oss bo- og arbeidsmiljø med lav sykdomsrisiko.

Folkehelse 2.0

Med fysiske omgivelser under kontroll, ble livsstilssykdommer neste innsatsområde. Velstandsutviklingen hadde sine skyggesider. Hjerte- og karsykdommer økte raskt fra midten av 1900-tallet sammen med diabetes, kroniske lungesykdommer og flere kreftformer. Overvekt erstattet underernæring. Målet ble endrede levevaner og røyking, fysisk inaktivitet og usunt kosthold innsatsområdene. Kombinasjonen av lovgivning, økonomiske virkemidler og informasjon ga resultater. Hjerteinfarktforekomsten var på topp på 1970-tallet og har vært synkende siden midten av 1980-årene.

Nok en gang var samarbeid mellom helsetjenesten og andre instanser avgjørende. Skolen ga opplæring om ernæring, mosjon, røyking og rusforebygging. Arbeidsplassene ble en viktig arena for røykfrie miljøer. Matvareindustrien og dagligvarehandelen bidro til sunnere kosthold. Idrettsbevegelsen og frivillige organisasjoner stimulerte til fysisk aktivitet. Massemediene sluttet opp om informasjonskampanjene. Størst effekt hadde nok offentlige reguleringer med røykeloven fra 1988 som det aller viktigste.

Folkehelse 3.0

Suksessen med fysiske omgivelser og sunne levevaner ga økte ambisjoner. God livskvalitet er nå blitt målet i folkehelseloven. Det bringer oss over til tredje fase i folkehelsearbeidet, og en oppgradering som ikke alle har fått med seg.

Tre av fire voksne oppgav riktignok god eller svært god helse i Den nasjonale folkehelseundersøkelsen i 2025, men en tredel hadde psykiske plager. Bare en av tre opplevde høy grad av sosial støtte. Barn og ungdom, som er «kanarifuglene» i folkehelsen, angir nå mer ensomhet og flere psykiske plager enn eldre. Mens åtte av ti i alderen 9 – 15 år var sammen med andre unge en vanlig dag i år 2000, var andelen halvert i 2022. Utenforskap øker. 20 – 30 % av elevene fullfører ikke videregående skole. 700 000 i yrkesaktiv alder står utenfor arbeid eller utdanning.

Fellesskap forvitrer. Hjemmekontor svekker kollegialiteten i arbeidslivet. Lesesalene på universitetet er tomme. Digital kommunikasjon fortrenger menneskemøter, og teknologien individualiserer samfunnet. Barnas skjermbruk er et problem for mer enn lese- og skriveferdigheter. Fysiske møteplasser forsvinner, og helsegevinsten ved sosialt samvær, som å dele måltider med andre, undervurderes.

Nå handler folkehelsearbeid også om trivsel og tilhørighet. Tiltak som ABC for god psykisk helse og Hverdagsglede kan sammenliknes med kostholdsrådene «Fem om dagen». Sosiale fellesskap kan være vanskelige å finne og få innpass i. Internasjonalt er social prescribing, på norsk sosial resept, betegnelsen på organisert hjelp til enkeltpersoner for å gi dem tilgang og tilhørighet til aktiviteter, grupper og tjenester i lokalsamfunnet.

Som i tidligere faser av folkehelsearbeidet, er en gruppeorientert tilnærming nødvendig også i dag. Vi må engasjere alle deler av samfunnet til økt fellesskap og inkludering. Det trengs stadig innsats i utdanning og arbeidsliv, men dessuten må kultursektoren og frivilligheten involveres. Potensialet er stort. Folkebibliotekene er blant våre viktigste folkehelsearenaer. Frivillighet Norge organiserer 370 organisasjoner med 50 000 lokallag over landet. Fra Turistforeningen til lokale menigheter finnes det helsebringende fellesskap.

Ikke utsett installasjon

Det nye folkehelseprogrammet erstatter ikke tidligere versjoner. Hygiene, vaksiner, sunt kosthold og fysisk aktivitet er fortsatt nødvendig, men må suppleres med fellesskap. 1.0 handlet om fysiske omgivelser, 2.0 om levevaner, mens 3.0 i stor grad handler om relasjoner.

Nye funksjoner er lagt til, men ingen gamle blir avinstallert. Versjonen er «bakoverkompatibel» for å bruke dataspråket. Forskjellen til den digitale verden er at oppdateringen kommer mens programmet er i bruk, og at vi selv må oppgradere «programvaren» vi benytter.

Ikke trykk [Utsett installasjon], men [Installer nå]!