Implementering uten eierskap: Hvem har ansvaret?

Dette paradokset gjør at implementering av faglige retningslinjer og anbefalinger i psykisk helsetjeneste i praksis overlates til tilfeldigheter og lokale ildsjeler.

Psykisk helsetjeneste er under betydelig press, med lange ventelister, høye terskler for behandling og begrenset kapasitet. Som en del av løsningen peker Regjeringen på bedre personell- og ressursutnyttelse og økt bruk av kunnskapsbaserte metoder (Helse- og omsorgsdepartementet 2025-2026). Evaluering av Opptrappingsplanen viser imidlertid at implementering hemmes av manglende rammebetingelser, uklare ansvarsforhold og svake styringslinjer (Kalseth, Kaspersen et al. 2026).

Fanget av systemet

Når kunnskapsbaserte metoder skal implementeres holder det ikke å sende ansatte på kurs. Ledere må sikre at ansatte har tid, ressurser og verktøy for å lære og ta i bruk nye metoder. Det krever tydelige prioriteringer og forutsigbare rammer.

Problemet er at lederne selv er fanget i et system som premierer kvantitet framfor kvalitet. De måles på antall konsultasjoner, ventetid og produksjonstall - ikke på om pasientene får anbefalt behandling eller om den gjennomføres med god kvalitet. Når styringssignalene peker én vei og faglige anbefalinger en annen, styres oppmerksomheten mot det som måles.  

Ikke tilrettelagt

En grunnleggende utfordring er at styrings- og finansieringssystemet ikke er tilrettelagt for å ta i bruk kunnskapsbaserte behandlingsmetoder. Når en behandlingsmetode krever en annen organisering enn hva systemet premierer, blir det konflikt mellom faglige anbefalinger og styringssystemet.

Et eksempel er traumebehandling for posttraumatisk stresslidelse, hvor faglige retningslinjer anbefaler konsultasjoner på 60-90 minutter. Klinikker som følger anbefalingene, kan fremstå som mindre produktive enn klinikker med kortere behandlingsøkter. Dermed blir styringssystemet en barriere for implementering av kunnskapsbasert behandling.

Et annet eksempel er behandlingshyppighet. Mange behandlere har så lange pasientlister at de må sette opp timer med to eller tre ukers mellomrom, til tross for at dette kan svekke behandlingseffekten.

Samtidig innføres stadig nye styringsindikatorer. Ventetidsløftet skal redusere ventetider og øke tilgjengeligheten. Det er viktige mål, men ingen av indikatorene sier noe om kvaliteten på behandlingen som gis.

Må kunne måles

Skal kunnskapsbasert praksis være et reelt mål, må den også kunne måles. Ledere trenger informasjon om hvilke metoder som brukes, hvem som mottar dem, og om behandlingen gjennomføres i tråd med faglige anbefalinger. Slik kunnskap er avgjørende for å evaluere kvaliteten på behandlingen, lære av egen praksis og forbedre tilbudet.

I dag registreres ikke denne informasjonen slik at ledere enkelt kan hente den ut. Dermed blir evaluering av behandlingskvalitet avhengig av ekstra innsats fra dedikerte ledere. Uten slike data er det vanskelig å vite om implementeringen lykkes.

Vi har selv arbeidet med implementering av kunnskapsbaserte metoder og sett at det er mulig å oppnå bedre behandlingsresultater. Samtidig har vi erfart at dette ofte lykkes på tross av systemet, ikke på grunn av det.

Fortsatt tilgfeldig

Ingen nivåer i helsetjenesten sier at implementering av kunnskapsbasert praksis ikke er viktig. Likevel skyves ansvaret nedover i organisasjonen. Nasjonale myndigheter utarbeider retningslinjer. Regionale helseforetak viser til helseforetakene. Helseforetakene peker på klinikkene. Til slutt sitter førstelinjelederen igjen med ansvaret, uten styringsverktøyene som trengs for å lykkes. Samtidig kan behandlere i praksis velge bort anbefalte metoder uten konsekvenser, så lenge produksjonstallene er gode.

Kunnskapsbasert praksis blir ikke en realitet fordi vi vedtar flere retningslinjer. Den blir en realitet først når styringssystemene gjør det mulig å følge dem. Skal implementering lykkes, må faglige mål, økonomiske insentiver, lederoppfølging og kvalitetsmålinger trekke i samme retning. Først da blir kunnskapsbasert praksis et felles ansvar, og ikke en oppgave som overlates til enkeltledere og ildsjeler.

Implementering uten eierskap fungerer ikke. Så lenge ingen nivåer tar ansvaret for å legge til rette for kunnskapsbasert praksis, vil det fortsatt være tilfeldig om pasienten får hjelp som virker.

Referanser:

Helse- og omsorgsdepartementet (2025-2026). Meld. St. 11. Helsepersonellplan 2040. . https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-11-20252026/id3164917/.         

Kalseth, J., et al. (2026). Evaluering av Opptrappingsplan for psykisk helse (2023-2033). Statusrapport SINTEF. SINTEF, SINTEF Digital.